Kronikk: Glem ikke samfunnsvitenskapene!

Fornybar energi og teknologiutvikling nevnes gjerne i samme åndedrag - og det er bra. Den som skal lykkes på dette området bør imidlertid også spandere på en tur innom samfunnsvitenskapene, skriver Erling Holden i denne kronikken.

Publisert

I budsjettforslaget for 2009 foreslår Forskningsrådet en vekst på 300 millioner kroner til forskningen på klima, fornybar energi og miljøteknologi. Det er et ambisiøst forslag, men det kan godt hende de blir hørt.

På Senterpartiets landsmøte i oktober i fjor slo nemlig olje- og energiminister Åslaug Haga fast at fornybar energi er satsningsområde nummer én.

Begeistringen har hun tatt med seg inn i Regjeringen og snart skal hun, forskningsminister Tora Aasland, nærings- og handelsminister Dag Terje Andersen og Forskningsrådets leder Arvid Hallén sette seg ned og koordinere satsningen.

Utvikling av teknologi er ikke nok

De fleste vil nok være enig i at utvikling av ny teknologi står sentralt i en slik satsning. Vi trenger sterke teknologiske forskingsmiljøer som sammen med industribedrifter kan konstruere vindmøller som ikke blåser bort, bølgekraftverk som ikke ruster vekk og solceller som ikke må byttes ut annet hvert år.

Sentrene for fornybar energi i Trondheim (Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet), Ås (Universitetet for miljø- og biovitenskap) og Grimstad (Universitetet i Agder) er her viktige brikker.

Likeledes er det avgjørende at StatoilHydro, Statkraft og Elkem fortsetter sine engasjement på teknologiutvikling.

Men det er ikke nok å bare utvikle teknologien. Vindmøller, bølgekraftverk og solceller skal før eller senere ut og møte verden. Der skal de tilfredsstille forventningsfulle og bortskjemte forbrukere, innarbeides i myndighetenes lange prioriteringslister, tilpasses sårbar natur - og ikke minst utfordre de etablerte aktørene i energimarkedet.

Skal vi lykkes i å få teknologien i bruk, er det avgjørende å ha kunnskap om hvordan disse møtene foregår.

Med nøkkelen til døra

Flere har for øvrig pekt på at økt bruk av fornybar energi, eller det beslektede problemet med å lagre CO2, kan sammenliknes med amerikanernes månelandingsprosjekt på 60-tallet. Sammenlikningen har noe for seg, men jeg mener utfordringen nå er langt større.

Apollo-programmet var et rent teknologiprosjekt som ikke ble hindret av komfortkrevende forbrukere, byråkratiske fylkeskommunale planleggingsprosesser og brysomme miljøvernorganisasjoner.

Derfor er det viktig at Haga og de andre ministrene ikke glemmer samfunnsvitenskapene når de skal sette seg til bords. Samfunnsvitenskapene sitter nemlig med nøkkelen som åpner døra til laboratoriene.

Eller for å være enda mer presis: Det er samfunnsvitenskapelig kunnskap koblet med teknologisk innsikt som er nøkkelen. En teknolog som ikke vet ha en bruker er, vil være like lite tjenelig som en økonom som ikke vet forskjellen på en kilowatt og en kilowatt-time eller en sosiolog som tror at CO2 er en giftig gass.

Et tverrfaglig forskningsmiljø der teknologen, økonomen og sosiologen daglig spiser lunsj sammen, vil være en forutsetning for å finne en nøkkel som passer.

Tverrfaglighet på fem områder

Jeg skal her trekke frem fem forskningsområder der det er særlig viktig å utvikle systematisk kunnskap.

De to første områdene handler om henholdsvis globale og lokale miljøanalyser. Utgangspunktet er at økt bruk av fornybar energi skal befri oss fra mange av de miljøproblemene hundre års bruk av ikke-fornybar, fossil energi har påført oss.

Vi må imidlertid erkjenne at all energibruk har uheldige konsekvenser for natur og miljø. Det er dermed avgjørende at vi satser på fornybare energikilder og -teknologi som ikke gir oss nye miljøproblemer.

De globale miljøanalysene er særlig viktige i en klimasammenheng. For hva hjelper det å fylle tanken med hydrogen og biodrivstoff dersom produksjon av drivstoffet medfører store utslipp av klimagasser?

De lokale miljøanalysene er ikke mindre viktige. Produksjon av fornybar energi er nemlig kronisk arealkrevende og dermed potensielt konfliktskapende. Har vi oppnådd noe positivt dersom vi reduserer utslipp av klimagasser, men samtidig må gi avkall på store områder med urørt kystlandskap?

Det dreier seg imidlertid ikke bare om prioritering av ulike miljøproblemer, men kunnskap om hvordan man gjennom landskapsplanlegging og landskapsvern kan gjøre problemene til å leve med.

Inntjening i fornybar verden

Det tredje området handler om samfunnsøkonomi og markedskunnskap. Riktignok utgjør fornybar energi en forretningsmulighet for private aktører, men det skal lønne seg for samfunnet også.

Hvordan kan myndighetene ivareta bedriftenes behov for langsiktige økonomiske rammebetingelser samtidig som det ikke går ut over den samfunnsøkonomiske lønnsomheten?

I en fremtid der mange energibærere skal konkurrere er det dessuten avgjørende med hensiktsmessig reguleringsregimer av infrastruktur for strøm, gass og flytende drivstoffer.

Det er også særdeles viktig at energiselskapene har kunnskap om det markedet de skal betjene og se sin virksomhet i lys av dette. Har de noe å tjene på å bevege seg inn i en fornybar verden?

Den brutale virkelighet

Det fjerde området handler om trefningen mellom fornybar energi-prosjektet og den brutale virkeligheten. Her møter prosjektet et sammensurium av medspillere med til dels motstridende visjoner, agendaer, planer og målsetninger. Og ikke minst møter de konkurrenter.

Det internasjonalt anerkjente HyNor-prosjektet er et godt eksempel. Målet er å lage en sammenhengende hydrogenvei fra Oslo til Bergen, og forhåpentligvis lykkes de etter hvert med det.

Men på veien møter de blant annet Oslopakke 3 (som ikke uten videre vil ha hydrogen), gamle planer om en automatbane mellom Lysaker og Fornebu (som etter mange års planlegging ikke vil høre snakk om hydrogen), fylkeskommunale næringsavdelinger (som er mer ute etter arbeidsplasser enn visjonen om hydrogenveien) og aktører som vil selge elbiler og biodrivstoffbiler (som de hardnakket påstår er mer miljøvennlig).

I slike sammenhenger er et avgjørende å utvikle kunnskap om hvordan man manøvrerer i dette farvannet. Utviklingen av den nødvendige teknologien er sannsynligvis det prosjektledelsen bør bekymre seg minst over.

Nye leveveier

Det femte området handler om det mer spesielle møtet mellom fornybar energi og truede lokalsamfunn som ser etter nye leveveier.

Hjørnesteinsbedriften er kanskje borte og for flere av disse samfunnene vil nettopp fornybar energi utgjøre springbrettet til en fornybar fremtid. I Sogn og Fjordane gjennomgår Årdal og Høyanger slike prosesser.

De har valgt ulike modeller, og kunnskap om i hvilken grad modellene lykkes er viktig for liknende omstillingsprosesser i søkende lokalsamfunn landet rundt.

Det er viktig å huske at også dette er en del av bildet når Norge skal satse på fornybar energi fremover.

Myk landing for teknologien

La meg til slutt likevel understreke at kunnskapsutvikling på disse fem områdene ikke kommer i stedet for teknologiutvikling.

Uansett hvor mye Forskningsrådet får vridd ut av Åslaug Haga og hennes kollegaer, er det klart at mesteparten må gå til nettopp utvikling, utprøving og demonstrasjon av ny teknologi.

Teknologiutvikling og -utprøving er nemlig svært kostbart og det må reflekteres ved prioritering av midler.

Skal jeg imidlertid avslutningsvis leke Drillo, vil jeg anbefale at 11,4 prosent holdes av til den samfunnsvitenskapelige forskingen for dermed å sikre at teknologien får en myk landing.