Biodiesel og bioetanol er ett av svarene fra politikerne på utfordringen med å senke Norges utslipp av klimagasser. Det er et regnestykke som ikke er satt opp for siste gang.

Biodrivstoff kommer fra planter som dyrkes på jordbruksareal; blant annet raps, mais og sukkerrør. Store landarealer er nødvendig å ta i bruk for å produsere så mye drivstoff at det utgjør noen forskjell.

For å bytte ut ti prosent av bensin og diesel med bioetanol og biodiesel, trenger man i USA 43 prosent av jordbruksarealet, i Europa 38 prosent.

Biodrivstoffet konkurrerer altså om jordbruksarealene med bomull, korn og andre matvarer for folk og dyr.

Dersom man skal produsere biodrivstoff av betydning, må nye arealer ryddes for jordbruk. Skog og gressland må dyrkes opp.

Denne oppdyrkingen vil resultere i frigjøring av karbon fra lagre i jord og vegetasjon, som langt overstiger det man vinner ved å bytte fossilt brensel med biodiesel og bioetanol.

Forskerne Righelato og Spracklen har derfor følgende råd til politikere verden over:

“Hvis formålet med biodrivstoff er å dempe klimaendringene er det i et kortere tidsperspektiv (30 år) bedre å fokusere på å øke virkningsgraden ved bruk av fossilt brensel, å bevare eksisterende skoger og savanner, og å la jordbruksland som ikke trengs for matproduksjon gå tilbake til skog og gressland. “

Referanse:

R. Righelato and D. V. Spracklen; Carbon Mitigation by Biofuels or by Saving and Restoring Forests? Science, vol 317, 17. August 2007 s 902.