Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Den siste tiden har det kommet to store undersøkelser på bruk av placebo blant leger i Tyskland og Canada.
Resultatene viser at halvparten av tyske leger forteller at de iblant bruker placebo – ”medisiner” uten noen egentlig medisinsk effekt – i behandlingen av pasienter.
Den tyske legeforeningen oppfordrer nå sine leger til å ha en mer åpen holdning til det å inkludere placebo i behandlingen.
I Canada er det færre, men fortsatt mange, som har tatt placeboeffekten inn over seg.
Én av fem canadiske leger og psykiatre har brukt placebo. 35 prosent har brukt ”halvplacebo”, og har foreskrevet medisiner som har aktive virkestoffer, men i så små doser at det ikke egentlig burde ha noen effekt.
Et eksempel er å foreskrive vitaminer mot kronisk søvnløshet.
– Norske leger kan også være mer bevisste på hvordan placebo kan være en viktig del av behandlingen, mener Bjørn Wormnes, førsteamanuensis ved Institutt for klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen.
Undergraver placebo legens troverdighet?
Placebo handler om troen på at en medisin kan virke. At placeboeffekten er virkelig, er det i dag svært få som tviler på.
I en klinisk studie består første runde ofte av å gi pasientene placebo, for å luke ut de som blir friske ”av seg selv”, før man tester ut hvordan selve medisinen fungerer.
I kjølvannet av den tyske undersøkelsen og den tyske legeforeningens nye retningslinjer, har det kommet reaksjoner på om det å oppfordre til bruk av placebo er uetisk.
Legen Mahbuba Choudhury og medisinstudenten Saiji Nageshwaran ved University College London skrev i et svar til nyheten om den tyske undersøkelsen i British Medical Journal at en slik oppfordring vil kunne undergrave tilliten mellom lege og pasient – en tillit de skriver en grunnleggende for at helsesystemet fungerer.
Men om placeboeffekten er ekte, og medisinen ikke er det, lurer du da pasienten ved å gi han eller henne en sukkerpille?
Legen må tro
Wormnes sier det hele avhenger av hva legen tror på.
– Det er veldig sterk sammenheng mellom det legen sier og tror på, og hvordan det går med pasienten.
- Hvis legen har et stoff som han har god informasjon om, han vet det har fungert på lignende lidelser og alt i hans verden sier at jo, dette er god medisin – da formidler legen det til pasienten, og pasienten blir bedre.
Annonse
Det betyr at en lege som kjenner godt til placeboeffekten og tror den kan være nyttig, sannsynligvis vil ha pasienter som får større nytte av den effekten.
Wormnes forteller at Alzheimers-pasienter som regel ikke har noen effekt av placebo, fordi de ikke har noen forventninger til medisinen de får i seg.
– Om du lurer pasienten, så kommer du i etiske problemer, du har ikke lov til å si at en sukkerpille er morfin. Men om legen er informert, og legens tro og entusiasme videreformidles til pasienten, så har vi sett at det fungerer. Det handler rett og slett om å overføre tro, sier Wormnes.
Er det pillen eller legen?
Guro Birkeland er lege og generalsekretær i Norsk Pasientforening.
– Jeg husker vi fikk fortalt på legestudiet at 20-30 prosent av pasientene kan bli bedre eller friske av placeboeffekten, men jeg har ofte lurt på hva som faktisk er effekten her, sier hun.
Birkeland lurer på om det kan være legens bekreftelse av pasientens opplevelse, og ikke placebopillen, som er den ukjente x-faktoren.
– Hva er det som gjør at pillen hjelper? Mennesker som kommer med et problem, og som opplever å bli trodd og møtt med respekt, reagerer kanskje ikke på placebopillen.
– Effekten kan heller være en reaksjon på et fint menneskelig møte mellom pasient og lege.
Tre av ti er mye
Birkeland forteller en historie om en pasient på sykehuset som ikke fikk sove, og som ba om sovemedisin. Det fikk han ikke, men en kveld det var en sykepleierstudent på vakt, satte hun seg ned og hørte på ham, og så ga hun ham en stor kalkpille. Hver gang hun var på vakt, ga hun pasienten en slik pille, og pasienten fikk da sove.
Annonse
– Var det tabletten som ga effekten, eller var det det at studenten ga mannen den lille oppmerksomheten? Kunne den samme effekten kanskje ha skjedd uten tabletten? undrer Birkeland.
Birkeland er usikker på om placebobehandling har en plass i medisinen.
– Om tre av ti blir bedre av placebo, skal man da unngå å behandle de tre? I en populasjon på for eksempel 1000 syke, er det jo 300 som blir bedre, og det er egentlig veldig mange. Men her er det en rekke etiske spørsmål som må belyses også, mener hun.
Hjernen påvirker hvordan cellene fungerer
Wormnes skrev for et par år siden en artikkel i den svenske Läkartidningen, hvor han beskriver hvordan og på hvilke områder placebo kan forsterke medisinsk behandling.
Der skriver han blant annet at placebo bør brukes i tilfeller der det er sannsynlig at effekten faktisk kan oppstå. Det gjelder spesielt sykdommer som påvirkes av stress og bekymring.
– For eksempel fungerer immunsystemet til en som skal opp til eksamen dårligere til en som ikke skal testes. Det du ser i nyere forskning, er at hjernen helt reelt påvirker de kroppslige forutsetningene til cellene våre, forteller han.
Det gjelder også motsatt vei.
– I det øyeblikket du forteller en pasient at ”nå får du placebo”, så sier du jo til pasienten at nå får du noe som ikke egentlig virker. Dersom verken legen eller pasienten tror det blir noen virkning, så blir det heller ikke det, påpeker Wormnes.
Dette gjelder selv for ekte medisin. Den effekten kalles nocebo, og er like reell som placebo. Pasienter som faktisk får påsmurt smertelindrende krem på et brannsår, men blir fortalt at denne kremen ikke fungerer, vil ofte heller ikke oppleve noen smertelindring.
Wormnes mener en pasient med en lidelse som er godt kjent at kan bedres av placeboeffekten, vil ha godt av å treffe en lege med kjennskap til nettopp det.
Annonse
– Det er for eksempel mulig å fortelle pasienten at dette er et stoff vi har god erfaring med at kan hjelpe på lidelsen. Hvis legen tror på det, vil pasienten også i de fleste tilfeller tro på det, og da kan du få en placeboeffekt, sier han.