“Alternativ behandling - endelig akseptert også på norske sykehus”, sies det øverst på Cappelens presseskriv.

Det er en litt merkelig påstand, ettersom “alternativ behandling” er en kategori som inneholder alt fra naturpreparater (som jo er bestefaren til moderne medisin), kloke kostholdsråd og behagelige massasjer til “terapier” som har mer med magi enn medisin å gjøre.

Derfor er det få felt der det er større behov for en saklig brukerveiledning enn alternativmedisinen, og det er nettopp en slik veiledning den nye boken “Alternativ behandling” er ment å være.

Her skal leseren få vite hva som virker og hva som ikke gjør det. Forfatter Jerk W. Langer presenteres som lege og forskningsjournalist, Cappelen er et forlag som er lett å ta seriøst, og boken er bearbeidet for norske forhold av Laila Johansdatter Salomonsen fra Nasjonalt forskingssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM), ved Universitetet i Tromsø.

Positivt er det utvilsomt at Langer allerede tidlig tar opp mange av de største problemene med alternativmedisinen, som at selv “bivirkningsfri” medisin (og “virkningsfri?”) kan ha indirekte bivirkninger som er livsfarlige, ved at alvorlige sykdommer ikke behandles.

Det er også interessant å lese Langers tilbakevisning av skillet mellom “holistisk” medisin og skolemedisinen - “alle” vet jo at leger bare behandler symptomer, mens alternativterapeuter ser på hele pasienten.

Men Langer påpeker at mange alternativkurer, som henger seg opp i en eller annen energiblokkering for å forklare alt som er galt med oss, er mindre holistiske enn selv den mest forstokkede lege.

Den beste delen av Alternativ behandling er den hvor Langer skriver om hva som får folk til å oppsøke alternativ behandling. På mange måter er jo alternativmedisinen mer spennende som psykologi, sosiologi og religion enn som vitenskap. Derfor er det spennende å lese om selvforståelsen til dem som driver innen feltet.

Faktisk er boka til tider hysterisk morsom, selv om underholdningsverdien nok er utilsiktet. Ta for eksempel den kinesiologiske allergitesten, der du holder en matvare du lurer på om du er allergisk mot i hånden. Så prøver noen å presse armen din mot gulvet. Hvis armen faller ned, er det fordi muskelen din “vet” at du ikke tåler kålrot! Her trengs det ikke en gang noen Eia og Tufte Johansen for å lage en prima TV-sketsj.

Interessant nok avsluttes beskrivelsen av allergitesten med advarselen “OBS! Det er ikke påvist at kinesiologi har noen vitenskapelig verdi, og legevitenskapen anerkjenner ikke testmetoden for matvareallergi”.

Alternativ behandling lover jo nettopp at vi skal få vite hva som virker og hva som er tøv. Derfor lekser Langer opp oppdaterte undersøkelser, og her er det mye interessant.

På den ene side vil det kanskje være nytt for noen at akupunktur faktisk ser ut til å ha en dokumentert virkning, selv om den ikke ser ut til å duge mot mye annet enn kvalme og smerter etter tannbehandling. Like overraskende er det nok for mange å lese hvor dårlig belegg kiropraktikerne har for at de kan gjøre folks rygger bedre.

Hva så med den mest hvitfrakkede og tilsynelatende mest seriøse delen av alternativmedisinen, homøopatien? Langer skildrer det som faktisk kan ha vært det første dobbeltblinde eksperimentet i medisinens historie.

Den ene pasientgruppa fikk et homøopatisk preparat, den andre fikk vann. Resultatet var at “det ikke var mulig å trekke sikre konklusjoner av forsøket”. Dette var i Tyskland i 1835.

Annensteds i boka kan man lese om hvordan legetidsskriftet Lancet for noen år siden trykket en metaanalyse av 89 kontrollerte studier av homøopati.

Metaanalysen “konkluderte med at virkningen av homøopati ikke bare skyldes placeboeffekt. Med andre ord mener forskerne at homøopati i seg selv godt kan ha en virkning. På den annen side er ikke den vitenskapelige dokumentasjonen god nok til at man kan peke på bestemte sykdommer og med en viss sikkerhet hevde at homøopati har en positiv virkning på disse”. Snakker om rivende utvikling på 170 år!

Likevel nøyer Langer seg med å påpeke at homøopatien er “kontroversiell”. Andre vil nok heller foretrekke å bruke et ord som begynner med lyden av en and i matrosdress. Og vi blir forvirrede, siden Langer annensteds i boka skriver at danske forskere har tilbakevist placeboeffekten. Så hvordan er det da med homøopati og placebo?

Den kritiske tenkningen ser ut til forsvinne helt i kapittelet om healing. Her kan vi lese at healing muligens har noe med Einsteins teorier å gjøre, at “den medisinske databasen Medline beskriver kliniske tester der fjernhealing har vist seg å hjelpe pasienter med hjertelidelser, leddgikt og blodforgiftning”.

Og fjernhealing, det er det som skjer når noen ber til Jesus om at jeg skal bli frisk. Selv om forskerne bak slike undersøkelser er nøye med å påpeke at dette ikke trenger å si noe om hvorvidt Gud finnes eller ikke?

Problemet med Alternativ behandling som guide er at mens noen deler har utmerket bullshit detection, er andre nesten latterlig naive. Dermed blir det umulig for leseren å skille klinten fra hveten - og, enda viktigere; fra hvete som har utviklet farlige muggsopper. Dette er en alvorlig svakhet, fordi det er bokens uttalte intensjon å være en slik kritisk guide, men også fordi alternativmedisin til syvende og sist er et spørsmål om liv eller død.

Her er bokens dypeste problem: Det er så mye muffens innen alternativmedisinen at man har et visst ansvar når man befatter seg med den.

Alternativterapeuter liker å snakke om hvor viktig det er å skille mellom seriøse og useriøse utøvere (merkelig nok er de selv alltid seriøse). Men dette skillet mellom de useriøse og seriøse er fiktivt.

Norge har en helseminister som tror på troshelbredelse. Inge Ås, kvinnen som skal lede landets alternative i Holistisk Forbund, hevder på sin nettside (på en indirekte og mer kvakksalverlov-kompatibel måte) at når hun spiller på krystallbollene sine, er det mange kreftceller som “går i oppløsning”.

Mens Nasjonalt forskingssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM), som skal forske på alternativmedisinen på våre skattepenger, med all ønskelig tydelighet demonstrerte sin ansvarsfølelse da de var på kurs med Gerd Ryke Hamers “Nye medisin” (som hevder at sykdommer bare er innbilning og skolemedisinen et jødisk komplott for å utrydde oss hvite) uten å slå alarm.

Når dette er seriøsitetsnivået vi finner hos ledersjiktet innen de som har befatning med alternativmedisinen, er det nifst å tenke på hva som må finnes blant de “useriøse”.

Altså trenger vi sårt en kritisk bok med pålitelig informasjon om alternativ behandling. En bok som forteller oss hvilke livsstils- og kostholdsråd som kan gjøre at vi slipper å tylle i oss antibiotika, eller hvilke ting utenfor skolemedisinen som virkelig er noe å forske videre på. Men viktigst av alt: Forteller oss hva som er vitenskapelige blindspor, og kanskje til og med farlig.

Den boken har vi dessverre ikke fått av Jerk W. Langer.

Alternativ behandling
Av Jerk W. Langer
Cappelen, 2004
ISBN: 8202233585