Men før vi tar fatt i den biten av historien, spoler vi et godt stykke tilbake: Bruken av opiater går bokstavelig talt tilbake til historiens begynnelse - for over 6 000 år siden.

Gledesplanten

Allerede sumeriske tekster fra Mesopotamia refererer til opiumsvalmuen som en gledesplante. I løpet av de neste tre årtusenene spredte den medisinske bruken av opium seg - som beroligende middel og sovemiddel - fra den ene antikke sivilisasjonen til den andre; assyrerne, babylonerne, egypterne, grekerne, romerne og araberne.

Grekerne gav stoffet sitt navn, opium, som betyr plantesaft.

Opium får man nemlig ved å snitte i opiumsplantens frøkapsler før de er helt modne. Da flyter det ut en hvit melkesaft som tørker, stivner og blir brun. Massen blir skrapt varsomt av, tørket og eltet til opiumkaker.

Av hver kapsel får man gjennomsnittlig 0,06 gram råopium. Det må derfor risses rundt 17 000 kapsler for å få ett kilo råopium.

Britisk narkokartell

Det var Alexander den store som introduserte stoffet i Persia og India under sine erobringer i år 300 før Kristus. Rundt år 800 etter Kristus introduserte arabiske handelsmenn opium i Kina. Kineserne brukte stoffet først og fremst som medisin, inntil det ble oppdaget på 1700-tallet at det kunne røykes.

Midt på 1800-tallet utgjorde skatt på opium en sjudel av inntektene i britisk India. British East India Company, som kanskje kan beskrives som historiens største narkotikakartell, drev et kjempestort narkoimperium hvor opium ble solgt lovlig i India, og deretter smuglet ulovlig inn i Kina.

Opiumskrigene

Kineserne reagerte kraftig på at en fremmed stat presset på dem et narkotikaproblem, og begynte å ødelegge en del av den britisk importerte opiumen.

Dette utløste de såkalte opiumskrigene, hvor den britiske militærstyrken tvang kineserne til å signere en avtale om gi fra seg Hong Kong, legalisere opiumshandelen og betale store summer i kompensasjon for tapte opiumslager.

To opiumskriger ble utkjempet; fra 1839 til 1842 og fra 1856 til 1858 - for å tvinge de kinesiske keiserne til å åpne sine havner for indisk opium. Engelskmennene var lei det store handelsunderskuddet de hadde i forhold til Kina, og med opium hadde de funnet en vare som forandret på dette.

Allerede rundt 1870 hadde de britiske kjøpmennene en kundekrets på ca 15 millioner kinesiske opiumsmisbrukere. Opiumsvalmuen begynte raskt å spre seg til det sørlige Kina, Burma, Laos, Thailand og det nordlige Vietnam.

Morfin

Britenes rolle på narkotikamarkedet var imidlertid ikke begrenset til å pushe stoffet på utlendinger. Det viktorianske England var langt fra en knarkefri sone. I det meget klassebevisste samfunnet fulgte opiumsbruken ingen sosiale barrierer. De mest populære måtene å innta stoffet på var laudanum; opium oppløst i alkohol - eller en opiumpille.

Så ble morfin oppdaget i 1805. Dette er en naturlig forekommende substans som isoleres fra opium. Dette banet vei for oppdagelsen av mange andre viktige plantealkaloider, som for eksempel koffein, nikotin og kokain. Morfin ble utviklet og lansert som datidens store supermedisin. Morfin er fremdeles det mest effektive bedøvelsesmiddelet man kjenner, og brukes fortsatt medisinsk.

Stoffet stilnet smerten som fulgte med traumatiske skader eller kirurgi. Pasienten var ikke bare midlertidig fri fra smertene, men opplevde også en intens mental euforisk tilstand. På grunn av disse effektene ble det nye stoffet i 1811 oppkalte etter den greske guden for drømmer - Morpheus - av den tyske farmasøyten F.W.A. Serturner.

Sprøytene blir oppfunnet

I 1858 eksperimenterte to amerikanske leger med injeksjonssprøyter for å injisere morfin direkte i pasientenes blod.

Oppdagelsene deres var viktige medisinske gjennombrudd, og førte til en kraftig forbedring av kvaliteten på medisinsk behandling på 1800-tallet.

Nå var morfin blitt lett tilgjengelig, og stoffet var førstevalget når det gjaldt å behandle alvorlige smerter. Det den medisinske verden ikke viste, var hvor avhengighetsskapende morfinen var. Uvitenheten varte ikke lenge.

Soldatjunkie

I den amerikanske borgerkrigen ble morfin rutinemessig distribuert av kirurger for å lette smertene hos hundretusenvis av hardt sårede soldater på begge sider av konflikten. Da krigen var slitt i 1865, var titusenvis av tidligere soldater blitt morfinavhengige.

Mindre enn et tiår etter at morfinen kom til Amerika, innså nasjonen at den hadde å gjøre med en stor narkotikaepidemi. Legene ante ikke hva de skulle gjøre for å behandle problemet.

Opiumsbuler dukket opp i hele det såkalt ville vesten i tiden etter borgerkrigen, mye på grunn av tilstrømningen av kinesiske immigranter som ble fraktet over for å arbeide på jernbanen. Det fantes få sanksjoner mot disse bulene.

Cowboyjunkie

Den amerikanske cowboyen hang altså ikke bare over bardisken med et hardt grep om whiskeyglasset etter sine harde ritt bak kvegflokkene.

Kjente navn som Wild Bill Hickock og Kit Carson frekventerte opiumsbulene oftere enn saloonene - helst i avslappet positur i et svakt belyst rom i flere dager i strekk, hvor de kanskje delte pipa med en orientalsk prostituert.

Fra det medisinske perspektivet hadde både opium og morfin fjernet seg fra de tidlige intensjonene til å bli store sosiale problemer. Leger og forskere lette desperat etter en løsning på narkotikaproblemet.

Heroin - diacetylmorfin

I 1874 ble heroin syntetisert for første gang. En engelsk forsker, C.R. Wright, laget heroin, eller diacetylmorfin for første gang da han kokte morfin sammen med syreanhydrid over ovnen i flere timer.

Han testet stoffet på hunder, og oppdaget at de ble utmattet, redde, søvnige, og at de fikk en tendens til å kaste opp. Dermed bestemte han seg klokelig nok for å avslutte sine eksperimenter.

Mindre enn 20 år seinere, konkluderte imidlertid tyske forskere som testet diacetylmorfin, med at dette var en meget god behandling mot bronkitt, hoste, astma og tuberkulose.

Enda viktigere var det at de hevdet stoffet var en ideell og ikke avhengighetsskapende erstatning for morfin og kodein. Det var en fatal tabbe. Det skulle vise seg at dette var et mye sterkere stoff en de hittil kjente opiatene.

Tung internasjonal markedsføring

Det tyske farmasøytiske selskapet Bayer kastet seg over muligheten da det ble oppdaget at stoffet var ti ganger mer potent enn morfin. De bestemte seg for å produsere diacetylmorfin, og ga det varemerket Heroin.

Ordet kommer fra det tyske ordet heroisch. I tysk medisinsk terminologi betydde dette stor, kraftig eller ekstrem når det refererte til medisiner som viste kraftige effekter selv i små doser.

Bayer ville at hele verden skulle vite om dette nye smertestillende stoffet, og lanserte en diger og aggressiv reklamekampanje i 1898 - på mange forskjellige språk.

Denne nye supermedisinen ble raskt akseptert som smertestillende, og fritt distribuert av leger som ikke ante hvilket avhengighetspotensial stoffet hadde. Man prøvde å avvenne morfinister ved å gi dem heroin.

Litt som aspirin i dag

I Amerika ble stoffet godkjent for generell bruk av American Medical Association i 1906, og markedsført som en trygg erstatning for morfin - og kuren mot alt fra alkoholabstinenser til kreft, depresjon, hoste, forkjølelse, tuberkulose og alderdomsproblemer.

Det tok medisinerne nesten to tiår å innse farene ved bruk av heroin, og på den tiden ble stoffet godt etablert på gatemarkedet.

Siden det ikke fantes særlig mange regler for bruk av medisiner var det muligheter for raskt profitt ved salg av narkopakker komplette med injeksjonssprøyter, medisinflasker med opiater (morfin eller heroin) og kokain - fint plassert i dekorerte esker.

Oppvåkningen

Til slutt skjønte det internasjonale medisinske miljøet at heroinen kunne være farlig, og Folkeforbundet (FNs forløper) begynte å regulere og redusere den lovlige produksjonen av heroin.

Genevekonvensjonen fra 1925 innførte strenge regler for produksjon og eksport av heroin, og i 1931 ble det kun lov å produsere for å fylle medisinske og vitenskapelige behov.

Men heroinavhengigheten hadde fått et godt feste og etterspørselen forsvant ikke. Heroinproduksjonen ble flyttet fra lovlige fabrikker i Europa, hovedsakelig til hemmelige laboratorier i Asia.

Andre verdenskrig med strenge grensekontroller og mangel på fraktmuligheter dempet omsetningen av heroin noe, men det hjalp ikke.

Krig og narkotika

Kjerneområdene for opiumsdyrking og heroinproduksjon i dag er Iran, Afghanistan og Pakistan (Den gyldne halvmåne), Burma, Laos og Thailand (Det gyldne triangel) og Libanon og Tyrkia.

Illegale laboratorier for framstilling av heroin ligger godt beskyttet i ufremkommelige områder, smuglerruter går fra fjellområdene og via storbyer i Pakistan og Thailand til Europa og USA. Balkanruten fra Midtøsten til sentrale depoter i Tyskland og England er også mye brukt.

Også i dag er det ofte en nær forbindelse mellom narkotikahandel og aktører i konflikter. Både kriminelle bander, opprørsbevegelser, regjeringer og etteretningsvesen har vært involvert i narkotikatrafikk for å finansiere sin virksomhet.

Tvilsomme allianser

Under den kalde krigen gjorde for eksempel amerikanerne allianser med hvilke som helst lokale grupperinger rundt om i verden som kunne tre støttende til i kampen mot kommunismen, som for eksempel den sicilianske mafiaen, og korsikanske gangstere, som spilte en stor rolle i den voksende herointrafikken i Europa og USA etter krigen.

Under Vietnamkrigen forstod mange i Asia hvilken enorm fortjeneste det var å hente på heroineksport til Vesten. Heroin fikk innpass i ungdomsgrupper på 1970-tallet og utviklet seg til et betydelig misbrukerproblem i løpet av 1980- og 1990-tallet. Heroin ble første gang beslaglagt i Norge i 1976.

Metadon

Metadon ble opprinnelig fremstilt under den annen verdenskrig som erstatning for morfin, som da var mangelvare. Stoffet har en lignende virkning som morfin, men den inntreffer langsommere og varer lenger. Doser gitt via munnen når en betydelig større del blodsystemet, og metadon gis derfor fortrinnsvis i flytende form eller som tabletter.

Metadon brukes nå i alle land som vedlikeholdsbehandling hos kroniske heroin- og morfinmisbrukere som det ikke lykkes å få ut av stoffmisbruket. Stoffet er like avhengighetsskapende som heroin, men metadonbehandling reduserer dødelighet og annen sykelighet hos denne gruppen stoffmisbrukere, og reduserer dessuten kriminalitet for å finansiere stoffmisbruk.

I dag er det antakelig rundt 9 000-12 000 tyngre heroinister i Norge. Oslo-området er fremdeles sentrum for herointrafikken, men det er heroinmiljøer i alle større byer. Gjennomsnittsalderen blant brukerne er økende, og heroin er lite utbredt blant ungdom.

Lenker:

Sosial- og helsedirektoratet: Heroin og opioider
FN: Office on Drugs and Crime: History of Heroin
Wikipedia: Heroin
drugtext.org: The history of a miracle drug
intheknowzone.com: History of Opium Morphine and Heroin
heroinaddiction.com: History of heroin & opium timeline