– Alderdommen er ikke et problem som skal løses, men en fase av livet vi skal leve. Samtidig må vi finne løsninger som gjør at vi kan leve gode liv til tross for utfordringene alderdommen kan bringe med seg.

Det sier Bodil Hansen Blix, professor ved Institutt for helse- og omsorgsfag på UiT Norges arktiske universitet. Hun har viet hele forskningskarrieren sin på de gamle. Det vil si den gruppa vi alle blir en del av når vi fyller 68 år.

I årene som kommer, vil flere av oss være i gruppa i opptil 30 år, og den vil bli mer mangfoldig.

Som aldersforsker er det et perspektiv Blix er spesielt opptatt av.

Ikke tro på eldreministre og demenslandsbyer

– De gamle er en like sammensatt gruppe som andre grupper, og de er påvirket av sosiale og strukturelle forhold som for eksempel kjønn, økonomi og etnisitet. Det er derfor ikke det samme å være gammel mann og gammel kvinne, gammel fattig og rik, gammel skeiv og hetero, eller gammel frisk og gammel syk, sier Hansen Blix.

For henne er målet å skape et menneskevennlig samfunn som er godt å leve i, for alle. Det vi si et samfunn som ivaretar forskjellene og de ulike behovene vi har.

Et slikt samfunn finner løsninger på tvers av sektorer og da er ikke en egen eldreminister svaret, mener hun.

– Jeg var ikke fornøyd da den forrige regjeringen utnevnte en eldreminister. Vi kan ikke ha én minister for 10-åringer og de som er yngre og én for hver av de andre aldersgruppene. Folk har sammensatte behov.

Å finne felles aktiviteter og boformer som skal passe alle, slik som for eksempel demenslandsbyer, har hun heller ikke tro på.

Men motstanden mot denne nye, populære boformen, bunner først og fremst i en skepsis mot segregering og parallelle samfunn:

– Skepsisen til demenslandsbyer handler egentlig mest om at jeg ikke tror det er en god løsning å lage parallelle samfunn for mennesker med demens. For å skape samfunn som er gode også for mennesker med demens, trenger vi å møte dem og ikke gjemme dem unna, forklarer hun. 

Et rebelsk og rørende prosjekt

Det er noe rebelsk over Hansen Blix sitt prosjekt.

Når vi andre streber etter å holde oss unge og kjenner på skammen over rynkene som kommer, gløder hun av entusiasme og pågangsmot når hun snakker om de gamle, og mulighetene vi har for å skape gode aldersvennlige samfunn.

I år er det 30 år siden hun trampet inn på universitetet for første gang. Etter noen enkeltfag, en sykepleierutdanning og to års praksis, var det ikke noe tvil: Hun skulle forske på og undervise om alderdom.

I doktorgraden fordypet hun seg i livsfortellingene og helsetjenestetilbudet til gamle samer og fant ut at det eksisterer en misforståelse i samfunnet om at samer og deres pårørende ikke ønsker hjelp fra det offentlige.

– I realiteten er situasjonen den motsatte: De får ikke den hjelpen de trenger og vet ikke hvordan de skal få den, forklarer professoren.

Og nettopp her, i våre misoppfatninger av samfunnet vi lever i, fant Hansen Blix hovedoppdraget sitt som forsker: Å undersøke om forestillingene vi har, faktisk stemmer.

Mål om å uroe det bestående

– Forskningen skal utfordre forestillinger som har fått lov til å feste seg, og strekke seg etter nye og mer nyanserte bilder av den virkeligheten vi lever i, mener hun.

– Målsettingen min er å uroe det bestående, legger hun til.

Forskning på alderdom handler om å vise fram mer nyanserte bilder av den lange livsfasen mange av oss vil få oppleve. Blir vi oppmerksomme på hullene, kan vi skape bedre tjenester og mer målrettede tiltak der det trengs, hevder hun.

– Vi trenger forskning på de komplekse og langvarige behovene til eldre. Vi trenger å vite om de får tjenestene de skal ha og om de treffer behovene deres. På den måten kan forskning bidra til at det oppleves trygt å bli eldre og pårørende, sier hun.

Skammen over ansikter som henger

I dag jobber professoren som fagansvarlig for Master i aldring og geriatrisk helsearbeid og leder forskningsgruppen Senter for omsorgsforskning, nord.

I tillegg til å være forsker og underviser, er hun en særs aktiv formidler. Selv om hun ikke er partipolitisk aktiv, deler hun jevnlig synspunkter om politikk, aldring og kjønn i sosiale medier.

I fjor høst lot hun seg for eksempel provosere da Åsa Lindeborg i et innlegg på NRK Ytring fortalte at hun ikke ville stille til intervju på tv, fordi hun skammer seg over at ansiktet henger.

– Det berørte meg veldig. Hun er en ekstremt dyktig dame med noe å fortelle, og det var leit å se en henne mute seg selv, fordi hun har blitt gammel – og hun er jo ikke gammel engang, sier Hansen Blix opprørt. – Vi kan ikke ha det sånn.

Selv mener hun at hun som privilegert kvinne og forsker, har et særskilt ansvar for å være en stemme og et ansikt utad.

– Formidling er et hovedoppdrag for meg som forsker. Folk betaler skatt, og jeg er forpliktet til å gi noe tilbake. Jeg kan ikke bare skrive til mitt eget kollegium. Folk må få vite hva vi holder på med.

I dag synes hun det er for mye monologbasert formidling som kronikker og debattinnlegg og oppfordrer universitetet til å legge til rette for flere arenaer for dialog, utforskning og kreative samtaler på tvers av fag.

– På den måten sikrer vi innspill fra samfunnet rundt oss, sier hun.

Pårørende er ikke løsningen

Hva er så løsningen på framtidens eldreomsorg? Hansen Blix har uttalt at pårørende ikke er det.

– Ideen om at pårørende må bidra mer for å løse omsorgsbehovet til den såkalte eldrebølgen, har vi utfordret empirisk. Befolkningsframskrivingen viser at det blir flere i den eldste aldersgruppen fram til 2050, og det er gjerne de som kommer til å trenge mest hjelp. 50-60-åringene kommer det derimot til å bli færre av, og det er de som bidrar med mest pårørendeomsorg, sier Hansen Blix.

Når færre bidrar, vil hver enkelt måtte bidra mer. Og legger man til at det ofte er kvinner som bidrar mest, de som i tillegg skal føde barn og stå i arbeidslivet lenger, viser helt enkel matematikk at regnestykket ikke går opp.

Hun mener at det ansvarsfraskrivelse når politikerne dytter ansvaret nedover og legger det på pårørende.

Perspektivmeldingen som kom i fjor, er ett eksempel på det: Flere må stå i arbeid lenger, flere må gi omsorg. Samhandlingsreformen og kvalitetsreformen «Leve hele livet» er to andre eksempler.

I den første dyttet man ansvaret over fra sykehusene og til kommunene, i den andre ble ansvaret lagt til de pårørende og de gamle selv.

«Leve hele livet» handler om at folk må ta ansvar for egen alderdom. De skal være sunne, trene og kjøpe egen bolig. Det er en privilegert måte å tenke på og en villet politikk som kommer til å ramme sosialt ulikt.

De som er friske og har et sosialt nettverk vil profittere på det, mens de som ikke har det, for eksempel enslige og mennesker i lavinntektsgrupper, vil bli hardere rammet, ifølge forskeren.

Hør Bodil Hansen Blix forklare hvorfor pårørende ikke er løsningen på framtidens eldreomsorg i denne mini-videoen.

Løsningene finnes på tvers av sektorer

– Jeg driver ikke med en type forskning der jeg kan legge fram løsningene, men jeg kan bidra med kunnskap og si noe om implikasjonene ved ulike løsninger, forklarer hun.

Likevel, hun har et svar: Løsningene finner vi på tvers av sektorer.

– Det er ikke én løsning – det er mange, og de er sektorovergripende. Aldersinkluderende samfunn er boligpolitikk, miljøpolitikk, likestillingspolitikk og samferdsel- og utjevningspolitikk og ikke noe én sektor kan løse alene.

Og ansvaret ligger hos politikerne.

– Til syvende og sist, er de gamle et felles politisk ansvar. Det koster penger å tilby gode helse- og omsorgstjenester til denne gruppen, og vi må snakke med hverandre og prioritere hva vi skal gjøre.

Artikkelen er produsert og finansiert av UiT Norges arktiske universitet

UiT er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra UiT Norges arktiske universitet?

Les flere saker fra UiT Norges arktiske universitet her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER