– ADHD var lenge en ren barnediagnose. Man begynte ikke å behandle ADHD hos voksne på en systematisk måte før i 2005, forteller Anne Halmøy.

Det betyr at det er mindre kunnskap om hva som fungerer godt for behandling av voksne med ADHD.

Halmøy er psykiater ved Institutt for biomedisin på Universitetet i Bergen. Til daglig er hun overlege ved Kronstad DPS, Haukeland Universitetssykehus, med bistilling som førsteamanuensis ved Klinisk institutt 1, UiB.

Mange får tilbud om medisiner, og man skal få tilbud om såkalt psykoedukasjon. Det vil si å lære mer om tilstanden, hvordan den påvirker deg og livet ditt, og hvordan den kan behandles. Slike samtaler foregår vanligvis individuelt hos lege eller psykolog.

– Hvordan disse samtalene gjennomføres, og i hvilken grad, har vi relativt lite kunnskap om, sier psykiateren.

Hun og forskerkollegaene hennes ønsket å undersøke om såkalt dialektisk adferdsterapi i grupper kunne gjennomføres på lokale distriktspsykiatriske sentre (DPS). De ville også se hvilken effekt det har på voksne med diagnosen ADHD.

Halmøy forteller at de som deltok i studien, var voksne som hadde fått diagnosen i senere tid. De har dermed ikke fått den oppfølgingen som mange barn med diagnosen nå har krav på med tilrettelegging og behandling.

En del av dem har mestret deler av livet godt, men strever likevel på mange områder:

– Mange av dem er ute av arbeidslivet eller jobber deltid. Kun en femtedel i denne studien var i fulltidsjobb eller -studier, sier forskeren.

Mindre organiseringsvansker og depresjon

I dialektisk adferdsterapi lærer pasientene å akseptere at de har en tilstand som skaper vansker for dem. Samtidig får de verktøy for å håndtere disse vanskene.

Verktøyene inkluderer trening i oppmerksomt nærvær, samt bevisstgjøring og jobbing med atferdsmønstre de selv ønsker å endre. I gruppen gjør de også øvelser sammen for å trene på spesifikke ferdigheter:

– De lærer, sammen med andre, å styre sin oppmerksomhet mer bevisst og å regulere tanker, opplevelser og følelser blant annet, forteller Halmøy.

– I gruppen gir deltagerne tips til hverandre. Terapeutens rolle blir å styre samtalen. Deltagerne blir hverandres «coacher», sier psykiateren.

Hun sier at det er hennes inntrykk at pasientene får mye ut av å snakke med andre i samme situasjon.

Hver enkelt pasient får i tilknytning til fellessesjonene i tillegg en kort individuell coaching med en av gruppeterapeutene. Dette er viktig for å tilpasse behandlingen til pasientenes egne mål, samt for å øke motivasjon for hjemmeoppgavene. Det blir som en slags pep-talk.

Gruppebehandlingen går over fjorten uker. Behandlingene i denne studien ble gjennomført i perioden 2016–2017. Til sammen deltok over 120 pasienter i studien, fordelt på i alt sju lokale poliklinikker i Sørøst-Norge og Vestlandet. Halvparten mottok gruppebehandlingen, mens den andre halvparten, kontrollgruppen, fikk standard behandling.

I forkant og etter behandlingen fikk deltagerne levert ut spørreskjema hvor de selv skulle rapportere inn i hvor stor grad de opplever ADHD-symptomer, som organiseringsvansker, og hvordan de vurderer sin livskvalitet, samt symptomer på angst og depresjon.

– Sammenlignet med kontrollgruppen opplevde de som hadde gruppebehandling bedring i ADHD-symptomer som organiseringsvansker og oppmerksomhetsvansker, evne til å regulere adferd og hyperaktivitet. De opplevde også forbedret livskvalitet og mindre depresjon, sier Halmøy.

Effekten vedvarte

Forskerne observerte ikke noe forbedring i angstsymptomer hos gruppen som fikk gruppebehandling sammenlignet med de som fikk standardbehandlingen.

Dette var ikke helt uventet, sier psykiateren.

– Det er ikke så uvanlig i psykoterapeutisk tilnærming. Det å få økt innsikt og å bli bevisst og at man starter å jobbe med noe, som eksponering for det som er vanskelig, gjør at angstnivået kan øke i perioder, sier Halmøy.

De fant heller ikke at gruppebehandlingen var bedre enn standard behandling på evnen til å regulere følelser. Det var litt mer overraskende. Forskerne gjennomførte imidlertid også en undersøkelse av pasientene seks måneder etter behandlingen. I den så de en forbedring av emosjonsreguleringen:

– Kanskje fjorten uker er litt kort tid for å se bedring på disse symptomene, spekulerer Halmøy.

I etterkant av den første intervensjonen fikk også kontrollgruppen tilbud om gruppebehandling. Så ved oppfølgingen etter et halvt år var det ingen kontrollgruppe å sammenligne effekten med.

Fra deltakernes egenevaluering rapporterte imidlertid ni av ti at de fortsatt brukte verktøyene de hadde lært i gruppebehandlingen et halvt år etter.

Øker kompetansen hos behandlere

De fleste av deltagerne i terapigruppene hadde fått tilbud om medisiner. Flere av dem tok det også.

Medisininntaket skulle imidlertid være stabilt. De skulle med andre ord ha gått på disse medisinene en stund allerede.

Forskerne justerte også for bruken av medisiner. Slik kunne de med stor grad av sikkerhet si at effekten av gruppeterapien kom i tillegg til eventuell medikamentell effekt

– Effekten var tydelig, bekrefter forskeren. Samtidig vil det alltid være individuelle forskjeller bak slike gjennomsnittseffekter. Som en oppfølging av denne studien vil vi derfor se nærmere på ulikheter i effekt, og om det er mulig å si noe mer om hvem som vil ha mer eller mindre nytte av denne behandlingen

Et annet mål med studien var å undersøke hvorvidt det er gjennomførbart å utføre slike gruppebehandlinger på lokale poliklinikker:

– Vi har nok grunnlag for å si at dette er et tilbud som er gjennomførbart og som bør kunne tilbys mer systematisk på lokale poliklinikker, sier forskeren.

I den anledning arrangerer hun sammen med kolleger nå jevnlige opplæringsseminarer for nye behandlere som ønsker å starte med opp med slike terapigrupper.

– Denne mer helhetlige behandlingen har en tydelig effekt på pasientene. En tilleggseffekt er at det øker fokuset om problemstillingene og kompetansen hos behandlerne, sier Halmøy.

Referanse:

Anne Halmøy mfl.: Dialectical behavioral therapy-based group treatment versus treatment as usual for adults with attention-deficit hyperactivity disorder: a multicenter randomized controlled trial. BMC Psychiatry, 2022. Doi.org/10.1186/s12888-022-04356-6

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen

Universitetet i Bergen er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra UiB:

• 

  Lite fiber i svangerskapet er koblet til økt ADHD-risiko hos barnet

• 

  Alvorlig underernærte på sykehus har høyere risiko for å dø to år senere

• 

  Derfor kan det være lovlig å drepe sivile i krig

• 

  – En lege som selv har erfart sykdom og sorg, vet noe om lidelse og sårbarhet

• 

  Mer farlig åreforkalkning i kransarteriene hos menn enn hos kvinner

• 

  Mindre røyking under pandemien

Les flere artikler fra Universitetet i Bergen her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER