Marinøkologer har lett etter de sjeldne haiene i åresvis, men ikke funnet dem med tradisjonelle overvåkningsmetoder. Nå har de oppdaget haiartene ved hjelp av ny teknologi som analyserer DNA-spor direkte i sjøvannet.
DNA-et stammer fra hudceller, ekskrementer og blod som haiene etterlater seg. Forskerne kaller dette miljøDNA.
– Vi fant 13 haiarter i farvannene utenfor Ny-Caledonia, med bare 22 vannprøver. En jobb som kan gjøres av én person på bare én dag, forteller forsker ved Norges fiskerihøgskole Owen S. Wangensteen.
Funnene ble nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Science.
Med bare noen få vannprøver
Metoden som kartlegger alle DNA-kopier i havvannet samtidig, kalles metabarkoding.
Owen S. Wangensteen er forsker ved Norges fiskerihøgskole. (Foto: Pedro Monteiro)
– Vi kunne påvise opptil syv haiarter i hver vannprøve, selv om bare tre haiarter ble påvist ved dykkerundersøkelser, forteller Laurent Vigliola, forsker i Marinøkologi på det Franske institutt for forskning og utvikling i Noumea, New Caledonia.
I noen få vannprøver fant de altså flere arter enn det som ble observert i tusenvis av dykkerobservasjoner og hundrevis av videostasjoner i Ny-Caledonia i det Sørlige Stillehavet.
Resultatene var like tydelige både i fjerne, uberørte korallrev som i det store marine verneområdet The Natural Park of the Coral Sea, der mye hai vanligvis observeres, og nær hovedstaden Noumea hvor hai er sjelden.
Dette betyr at miljøDNA kan påvise sjeldne arter både i områder som er lite og mye påvirket av menneskelig aktivitet.
Menneskelige aktiviteter påvirker naturlige økosystemer over hele verden, og mange dyrearter mangler nå i økosystemer der de før var tallrike.
Det er spesielt marin mega-fauna, altså store dyr som haier, som er påvirket. Dette kan få dramatiske konsekvenser for bestandene og føre til lokal utryddelse. Men forskerne vet enda ikke helt om dette er reelt eller om det er en konsekvens av mangel på observasjoner på grunn av få eksisterende individer, hvis noen.
– Molekylære verktøy blir bare mer og mer viktig fremover for studier av artsmangfold, sier Wangensteen.
– Vi kan nå bruke disse metodene til å svare på mange viktige spørsmål knyttet til bevaring og forvaltning av kommersielle og sjeldne arter i marine miljøer, sier forskeren.
Forskerne mener studien viser hvor stort potensial miljøDNA har når det skal forskes på fremtidig bevaring av artsdiversitet. Nesten halvparten av alle bruskfisk, som haier, skater, og havmus, mangler informasjon i den internasjonale databasen for rødlistearter. Det betyr at vi trenger mer vitenskapelig data for å kunne bestemme bevaringsstatus av disse sjeldne artene.
– Nye såkalte genomiske verktøy som metabarkoding av miljøDNA er godt nytt for bevaring av sjeldne arter og vil kunne bidra til en bedre forvaltning, sier forsker Judith Bakker, som også er med på studien.
MiljøDNA vil derfor få en større rolle fremover for hvordan vi forvalter og beskytter våre sårbare økosystemer og megafauna, mener hun.
Laurent Vigliola synes dette er gode nyheter for den fortsatte bevaringen av vårt artsmangfold.
– Sjeldne arter er kanskje fremdeles til stede, men bare med noen få individer. Da er det viktig at vi lar artene får lov til å reetablere seg slik de kan danne bærekraftige bestander og igjen trives i våre hav, avslutter han.
Germain Boussarie m.fl: Environmental DNA illuminates the dark diversity of sharks. Science Advances. Mai 2018. DOI: 10.1126/sciadv.aap9661. Sammendrag.
