Rundt ti prosent av ungdommer – oftest jenter – har erfaring med å skade seg i form av å kutte, rispe eller slå seg selv. Men det er store individuelle forskjeller i denne gruppen og mange ulike grunner til hvorfor de gjør det. (Foto: Shutterstock / NTB Scanpix)
Ungdom bruker selvskading til å dele følelser
Å skade kroppen sin kan være en måte å kontrollere negative følelser på. Ny forskning viser at unge også bruker selvskading for å kommunisere vanskelige følelser, som de ikke får uttrykt med ord.
GroStrømsheimkommunikasjonsrådgiver
Universitetet iOslo
Publisert
Tidligere forskning på selvskading har ofte vært basert på forskernes beskrivelser av voksne pasienter. Psykologspesialist Line Indrevoll Stänicke ved Universitetet i Oslo ønsket å få frem ungdommenes egne opplevelser av selvskading for å forstå plagene bedre.
– Det at selvskade kan være en måte å kommunisere på, er kjent fra studier på voksne. Våre funn viser at ungdommene også opplever at selvskading uttrykker følelser som de føler de må holde skjult. Å skade seg blir en måte å dele noe vanskelig på, som ikke kan deles med ord, sier Stänicke.
Ungdommene beskriver et overveldende press og intens frustrasjon, som de vil vekk fra, og som de ikke kan vise til andre. De er redde for at følelsene de har, er til bry eller vanskelige for andre å takle.
Når ungdommer opplever at forventningene fra samfunnet rundt er at de ikke skal ha eller snakke om vanskelige følelser, kan de søke andre måter å uttrykke dem på, som selvskading, forteller forskeren.
Hun mener ungdommer relaterer selvskading mer til aktuelle dilemmaer i hverdagen med sine nærmeste.
– Selvskade er en måte å løse konflikten mellom behovet for å uttrykke seg og behovet for omsorg. De kan holde vanskelige følelser tilbake for å sikre at de blir ivaretatt, sier forskeren.
Bildet er tegnet av en ungdom som ble oppfordret til å illustrere de vonde følelsene som var vanskelig å sette ord på. Ansiktet mangler munn til å uttrykke følelsene med. (Foto: Privat)
Ungdommer er ofte i 12–13-årsalderen når de begynner med selvskading, en periode med store endringer i kropp, følelser og sosiale relasjoner. Det kan være viktig å se selvskadingen i sammenheng med disse omveltningene.
– Alt ungdommen står overfor, kan skape store utfordringer for den enkelte og familien. For noen ungdommer kan impulsivitet, grenseutprøving og risikoatferd være en måte å håndtere alt de opplever. En ungdom som begynner med selvskading, trenger støtte og omsorg og å bli sett og hørt, sier Stänicke.
– I tillegg trenger de å bli involvert i å finne ut hva som er den beste hjelpen for dem selv.
Forskeren har gjennomført en såkalt kunnskapsoppsummering der hun har sett på flere ulike studier fra forskjellige land som handler om ungdommers opplevelse av selvskading. I tillegg har hun gjort egne intervjuer med 20 ungdommer i Norge.
Store forskjeller
Stänicke forklarer at alvorlig selvskade kan ha sammenheng med psykisk lidelse som depresjon, angst, rusmisbruk, spisevansker og personlighetsforstyrrelse.
Ungdom som skader seg har en høyere risiko for å begå selvmord, noe som gjør at vi må være spesielt oppmerksom på denne gruppen.
– Det er viktig å forstå mer av denne atferden og hvordan vi kan hjelpe. Rundt ti prosent av ungdommer – oftest jenter – har erfaring med å skade seg i form av å kutte, rispe eller slå seg selv. Men det er store individuelle forskjeller i denne gruppen. Noen strever med psykiske eller relasjonelle vansker i perioder, men slutter av seg selv. For andre kan selvskadingen bli repeterende og omfattende. De vil trenge intensiv behandling.
Hun understreker at forskerne allerede har kunnskap om behandlingsmetoder som har god effekt og som er tilpasset ungdom, men påpeker at det ikke finnes en behandlingsmetode som hjelper alle.
– Jeg har intervjuet ungdommer om deres egen opplevelse av hva selvskading kan være, knyttet til dem selv og deres omgivelser og også spurt dem om hva de selv opplever som nyttig i behandlingen. Jeg har også sett på om det kan være noen viktige forskjeller mellom dem. Dette er kunnskap som er spesielt viktig for de som skal møte ungdommene som skader seg slik at ungdommen kan føle seg forstått og akseptert.
– Hvis selvskading er en måte å uttrykke og dele vanskelige opplevelser på, er det avgjørende at vi voksne skaper muligheter for og blir mindre redde for å snakke om det vanskelige som kan ligge bak selvskadingen.
Stänicke forteller at blant ungdommene som kommer i behandling er det noen som ønsker å slutte å skade seg, men en del kan mangle motivasjon for å slutte fordi de endelig har funnet en «løsning» på alt det vanskelige.
Annen forståelse av psykiske lidelser
Stänicke mener også det er viktig å se på hva ungdom selv legger i handlinger som selvskade og ord som depresjon, angst, lav selvtillit og liknende. Slike handlinger og ord kan, ifølge henne, ha en annen betydning for ungdom i dag enn i tidligere generasjoner.
Psykologspesialist Line Indrevoll Stänicke ved Universitetet i Oslo. (Foto: UiO)
– Via internett har ungdom tilgang på all verdens informasjon om psykiske vansker og lidelser, og de kan uttrykke seg og bruke ord på andre måter enn vi psykologer forventer. At en ungdom for eksempel forteller at hun har følt seg deprimert betyr ikke nødvendigvis at hun lider av en depresjon i klinisk forstand.
Stadig flere unge skader seg selv, og omfanget øker spesielt blant unge jenter. Forskeren påpeker at dette må sees i lys av kulturelle muligheter og begrensninger for å kunne uttrykke opplevelser, tanker og følelser.
Det er nemlig mange risikofaktorer som gjør at noen er mer utsatt for å skade seg. Det gjelder blant annet psykisk lidelse, rus og alkoholmisbruk, lav sosioøkonomisk status, lesbisk, homofil eller transseksuell legning. I tillegg kommer negative livshendelser som traume, seksuelt overgrep, vold og mobbing, forteller Stänicke.
Men disse risikofaktorene er ganske generelle og kan være knyttet til mange ulike plager og lidelser. Det er spesielt viktig å legge merke til om ungdom har opplevd overgrep, vanskelige familierelasjoner, erfaring med mobbing og om de har venner som skader seg, ifølge forskeren.
– I mitt forskningsprosjekt er jeg særlig opptatt av å se på sammenhengen mellom selvskading og den enkeltes livshistorie, deres aktuelle situasjon og psykologiske forhold. I intervjuene utforsker jeg ungdommers opplevelse av veien inn og ut av selvskade – hva gjorde at de startet og hva bidro til at de sluttet. Vi samler også inn data om diagnose, metoder og frekvens for selvskade, samt mentaliseringsevne, og vi er opptatte av å se etter viktige individuelle forskjeller i utvikling av personlighet og selvbilde. Kunnskapen kan bidra til å gruppere ungdom som skader seg og således tilpasse behandlingen bedre etter den enkeltes behov.
