Veien mot 1,5 grader starter under steile fjell og svart-hvitt-bilder av gamle ordførere, i sjøsprøyt og vaffelos. Ikke i glitrende konferansesaler, mener forskere. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)
Kommuner kan være nøkkelen til utslippskutt
– De bekymrer seg ikke like mye for «hvordan vi alltid har gjort ting her», så lenge alle er enige om målet og veien, sier forsker.
Hvem vet, kanskje veien mot 1,5 grader starter med svele og sur traktekaffe på et samfunnshus på Vestlandet?
– Norske kommuner kan sees på som endringsagenter, villige til å eksperimentere seg fram til løsninger for å skape gode lokalsamfunn. Slik kan de spille en avgjørende rolle for gjennomføringen av et grønt skifte, sier professor Grete Hovelsrud fra Nord Universitet, forsker ved CICERO Senter for Klimaforskning.
Sammen med kolleger har hun nylig skrevet en vitenskapelig artikkel som tar for seg kommuners rolle i det grønne skiftet. Artikkelen peker på at Parisavtalen åpner for nye muligheter for kommuner og andre lokale aktører til å ta de grepene som trengs for å kunne omstille seg til et grønnere samfunn.
Parisavtalen fra 2015 snudde opp-ned på den regjerende klimaorden. Fra en verden hvor utslippskutt og -mål skulle vedtas i internasjonale fora, for så å finne veien til verdens byer, bygder og grender, vedtok FNs klimaforhandlere nå først og fremst et mål om å forhindre at gjennomsnittstemperaturen stiger med mer enn 1,5 grader. Hvor store kutt hvert enkelt land skal gjøre, er opp til dem selv å spille inn til forhandlingene, men alle som har signert avtalen forplikter seg til å øke ambisjonsnivået gradvis.
Kommunen som Idé-inkubator
Hva gjør kommunen så godt posisjonert i denne nye ordenen?
– Kommunene kan fungere som idéinkubatorer. De kan sparke i gang sosial endring på grasrotplan, som sprer seg videre til nasjonale myndigheter, sier Hovelsrud.
En inkubator er kort fortalt et sted, fysisk eller digitalt, hvor det legges til rette for innovative endringsprosesser og samhandling. Altså et sted hvor man klekker ut gode ideer. Forskning på klimaomstilling viser at store ideer gjerne klekkes ut i det små. Dette forklares ved at lokale og småskala initiativer kan koste på seg å være mer innovative og mindre redde for å tenke nytt. Det finnes større rom lokalt for å komme opp med pragmatiske løsninger som skal bidra til å gjøre samfunnet bedre for innbyggerne sine.
– De bekymrer seg ikke like mye for «hvordan vi alltid har gjort ting her», så lenge aktørene er enige om målet og veien, sier Hovelsrud.
Fordelen med en slik lokal pragmatisme er at løsninger kan oppstå på tvers av politiske skillelinjer og på den måten overleve fra én administrasjon til en annen. Dette er viktig fordi langsiktighet er sentralt for å kunne gjennomføre en effektiv klimapolitikk og slik bidra til å gjennomføre et grønt skifte.
Et grønt skifte høres kanskje tilforlatelig ut, men det innebærer store endringer hvis vi skal følge definisjonen til FNs klimapanel, IPCC. Ifølge dem innebærer det å endre de fundamentale egenskapene til et system, inkludert strukturer og institusjoner, infrastruktur, regelverk, samt holdninger og praksiser, livsstil, politikk og maktforhold.
– Med andre ord, stort sett alt, sier CICERO-forsker Hege Westskog, som forsker på omstilling i kommunene.
Ingen liten oppgave for en kommune.
Må snakke sammen
Lokale nettverk for omstilling hvor kommunen, lokalt næringsliv og interesseorganisasjoner kan delta, er en nøkkelfaktor for suksess ifølge forskerne.
– Kommunen har en rolle som katalysator for å drive fram endringer. De må sette i gang prosessene, få i gang aktørene, tilby kunnskap inn i prosessen. De må rett og slett starte samtalen om grønn omstilling lokalt, sier Westskog.
Samtidig peker Westskog på at det er grunnleggende å få institusjonalisert klimapolitikk som et viktig kommunalt felt, slik at det ikke overlates til ildsjelene å drive dette framover.
– Det er nødvendig at kommunen har permanente strukturer for å jobbe med omstilling ved å ha rutiner, administrative ressurser og kompetanse på området. Her har staten også et ansvar for å sørge for at slik kapasitet finnes i kommunene, sier Westskog.
Potente virkemidler
Norske kommuner styrer også over flere virkemidler som er sentrale for kutt i klimagassutslippene. For eksempel støtteordninger innenfor landbruket, arealforvaltning, avfall og gjenvinning, eller som innkjøper av varer og tjenester. Forskerne fremhever arealforvaltningen som spesielt viktig:
Hvordan kommunen disponerer arealet legger føringer for hvordan samfunnet utvikler seg videre for flere tiår framover. Her kan kommunen gjøre grep som kan dramatisk redusere utslipp fra biltrafikken i framtiden ved å tenke på kollektivtransport, næringsutvikling og boligbygging som flere sider av samme sak.
Innenfor arealplanlegging er det imidlertid viktig å ikke trå feil. På samme måte som smart arealforvaltning kan føre til redusert transportbehov, vil tankeløs arealforvaltning føre til fastlåste løsninger som hemmer kommunenes handlingsrom og leder dem mot større utslipp.
Referanse:
Amundsen, H. m.fl: Local governments as drivers for societal transformation: towards the 1.5C ambition. Current Opinion in Environmental Sustainability. (2018) (sammendrag) https://doi.org/10.1016/j.cosust.2017.12.004
