– Plantene i havet produserer halvparten av alt oksygenet på jorden, sier Svein Sundby, forsker ved Havforskningsinstituttet.

Nestoren innen hav- og klimaforskning sitter inne med enorme kunnskaper om havet. Her forklarer han noen av hemmelighetene.

1. Hvor mye vann er det i havet?

Havet er stort. Det dekker 71 prosent av jordens overflate, men hvor mye vann inneholder det?

– Det må være ganske enkelt å regne ut, svarer Sundby umiddelbart, før han tenker litt på det.

– Jeg tror gjennomsnittsdybden i havet er på 3,8 kilometer. Og 71 prosent av jordens overflate er hav. Så da er det simpelthen å ta arealet av jordens overflate, gange det med 0,71 og så gange det med 3,8 kilometer. Dét er volumet.

Sundby taster regnestykket inn på kalkulatoren på telefonen.

– Ja, det er 1 376 152 782 kubikkilometer, hvis vi regner at jorden er ei kule. Så grovt regnet er havets volum 1376 millioner kubikkilometer. Det er en del. 1,38 milliarder kubikkilometer, sier Sundby.

– Eller for å uttrykke det i en enhet som vi kan forstå litt bedre: 1,4 milliarder milliarder tonn. Da har vi tatt hensyn til vekten til sjøvann.

2. Verdens tyngste vann

Saltvann er tungt, mye tyngre enn ferskvann.

– Havvann er cirka 2,5 prosent tyngre enn ferskvann. Det er ganske mye. Det er faktisk veldig mye, sier Sundby.

Tyngden på vann blir styrt av temperatur og saltholdighet. Jo høyere saltinnhold og jo kaldere, jo tyngre blir det.

– Verdens tyngste sjøvann, vet du hvor vi kan finne det? Det er i Norskehavet, sier havforskeren.

Dette vannet veier i overkant av 1,028 gram per kubikkcentimeter.

– Det er sinnssykt tungt. Det er blitt dannet ved at salt atlanterhavsvann er blitt avkjølt over bankene i Barentshavet. Så har det rent ned i Bjørnøyrenna og ned i Norskehavets dypvann, sier Sundby.

Verdens tyngste sjøvann ble dannet tilbake på 70-tallet og ligger fremdeles på dypet i Norskehavet. Men det er lenge siden det har vært så kaldt som da, så det har ikke blitt dannet nytt dypvann der de siste 30–35 årene.

– Vi har faktisk ikke hatt dannelse av bunnvann i Norskehavet de siste 30 årene på grunn av det varmere klimaet, sier Sundby.

3. Lokomotivene som kjører havstrømmene

Når du snakker om havstrømmer, er det viktig å lære seg ett vanskelig uttrykk: den termohaline sirkulasjonen.

– Drivkraften i den termohaline sirkulasjonen er avkjølingen av dette forholdsvis salte vannet fra Golfstrømmen på høyere breddegrader i Arktis. Da blir vannet tyngre, det synker ned og renner ut i dypet i hele Atlanterhavet, sier Sundby.

Han forklarer at den termohaline sirkulasjonen drar Golfstrømmen opp til oss, mens vinden fra sørvest dytter den til oss.

– Det er én som drar og én som dytter. Det er ett lokomotiv i hver ende av toget.

4. Kan spore dypvannets vandring

Dypvannet fra Arktis og Nord-Atlanteren kan forskerne spore langt nede i Sør-Atlanteren. Ved å se på tettheten, saltinnholdet og temperaturen kan de vite opprinnelsen og alderen til akkurat de vannmassene.

– Alderen på dypvannet i Atlanterhavet er forholdsvis ungt fordi den termohaline sirkulasjonen er så kraftig at dypvannet blir fornyet hele tida. Derfor er det veldig høy oksygenkonsentrasjon i Atlanterhavet, sier Sundby.

5. Klodens eldste vann

I Stillehavet er situasjonen imidlertid en helt annen. Der finnes det ingen sånne områder som kan danne dypvann.

– Så dypvannet i Stillehavet er mye, mye eldre og har da selvfølgelig mye lavere oksygenkonsentrasjon. Alderen på vannmassene i dypet der kan være over to tusen år, sier Sundby.

6. Golfstrømmen vil aldri snu

For noen år siden var det snakk om at Golfstrømmen kunne snu på grunn av global oppvarming. Dette skyldes ikke minst Hollywood-filmen «The Day After Tomorow», der verden er i ferd med å gå inn i en ny istid fordi de store havstrømmene snur.

Dette stemmer ikke, forteller Sundby. Det er bare landskapet på havbunnen og jordrotasjonen som bestemmer retningen på de store havstrømmene.

– Hvis Golfstrømmen skal snu, må altså jorden begynne å rotere den andre veien. Da snur den. Men det er omtrent som om tyngdekraften skulle virke motsatt vei eller at elva begynner å renne fra fjorden til fjellvannet, sier havforskeren.

Klimaet kan derimot bestemme styrken på strømmene.

– Av og til kan det være veldig mye flom i elva, ikke sant, og av og til sildrer den bare som en bekk. Dét bestemmer klimaet, men retningen er den samme, sier Sundby.

7. Vestkystene er havets matkammer

Dypvannet gjør havet til et stort matkammer. Det vil si, i hvert fall deler av havet. På kontinentenes vestkyster skjer det nemlig noe helt spesielt. Fire havstrømmer utenfor vestkystene til Afrika og Nord- og Sør-Amerika utgjør under to prosent av verdenshavenes areal, men her henter vi 20 prosent av verdens fiskefangster.

– Grunnen til at de er så produktive, er at dypvannet kommer opp i disse områdene, sier Sundby.

Under 200 meters dyp er det enorme mengder næringssalter overalt i verden. Når havstrømmene klarer å få disse vannmassene opp til overflaten, eksploderer produksjonen av planteplankton – selve næringsgrunnlaget for fisk. Og i disse fire områdene skjer dette hele året i motsetning til her nord, fordi planktonet trenger lys, noe det er mer enn nok av året rundt på de breddegrader.

– Målt i karbon produseres det omtrent 100 gram per kvadratmeter per år i Norskehavet og i Barentshavet, som jo er ganske fiskerike områder. Men i disse fire oppstrømmingsområdene er det opp mot, og til og med over, 1000 gram. Altså én kilo karbon per kvadratmeter per år. Ti ganger mer enn i Norskehavet, sier Sundby.

8. Havet fanger 95 prosent av den globale oppvarmingen

I tillegg til å inneholde store mengder mat klarer også verdenshavene å lagre enorme mengder varme. Faktisk klarer havet å absorbere 95 prosent av den ekstra varmeenergien som oppstår på grunn av menneskeskapte klimaendringer. Det skyldes ikke minst at vannmassene i havet kan fordele varmeenergien over flere tusen meters dyp.

– Så hvis vi ikke hadde hatt hav på jorden, ville effekten av den menneskeskapte oppvarmingen vært helt enorm. Da ville klimaendringene gjort det totalt ulevelig på land, sier Sundby.

9. Havet stiger IKKE fordi isen smelter

Når kloden blir varmere, stiger havene. Det vet de fleste. Men dette skjer ikke fordi is smelter. I hvert fall ikke foreløpig.

– Til nå har det omtrent ikke handlet om is som smelter i det hele tatt. Det handler om vann som utvider seg fordi det blir varmere, akkurat som et termometer, sier Sundby.

– Dessuten er det bare is på land som smelter som bidrar til å øke havnivået. Isen som er i havet, den flyter jo oppå. Så den bidrar ikke til havnivåøkning i det hele tatt, legger han til.

Smelting av Grønlandsisen og isen i Antarktis vil imidlertid bidra til at havnivået øker.

– Hvis hele Grønlandsisen smeltet, ville det bidratt til cirka sju meters havstigning, så det er enorme mengder is. Men det er bare småtteri som har smeltet der foreløpig, sier Sundby.

Hvis Antarktisisen hadde smeltet, ville havet steget opp mot 70 meter.

– Men at Antarktisisen vil smelte, regner man jo ikke med vil skje, selv under fremtidige klimaendringer. For der er det så kaldt, sier havforskeren.

10. Fjerner isolasjonen mellom havet og atmosfæren

Isen har en annen og vel så viktig oppgave. Den fungerer som isolasjon mellom det «varme» havet i Arktis, som ligger på rundt null grader, og luften, som kan være så kald som minus 20–30 grader.

– Isen er nærmest som en glavamatte. Så tar du vekk glavamatten, får du mye mer varme tilgjengelig i lufta i disse områdene. Derfor vil temperaturen øke spesielt mye i Arktis, sier Sundby.

Hvis temperaturen øker med én grad på kloden, vil den i nordområdene øke med to grader, forklarer han.