Annonse

Det kan være grotter på månen som vi kan bo i

Gamle lavarør kan gjøre det lettere å bosette seg på månen. Nyoppdagede grotter langt mot nord kan være fulle av is.

Publisert

Lavarør på mange kloder

Lavarør dannes på samme måte på jorden, på Mars og på månen. Utstrømmende lava danner en underjordisk kanal siden materialet størkner først på overflaten, mens det fortsatt strømmer lava igjennom under.

Da kan det skje at lavastrømmen stopper, slik at kanalene tømmes.

Kilde: Kjartan Kinch

Planetforskeren Pascal Lee fra SETI-instituttet i USA har finstudert bilder tatt fra Nasa-satellitten Lunar Reconnaissance Orbiter (LRO) som har gått i bane rundt månen siden 2009.

Han har forsøkt å finne hull som avslører underliggende grotter som en gang har blitt skapt av lavastrømmer – såkalte lavarør. Og nå mener han å ha funnet det han lette etter.

Hull på bunnen av det store krateret Philolaus kan være innganger til et større hulesystem som mennesker kanskje en dag kan flytte inn i.

Resultatene ble lagt frem på konferansen Nasas Lunar Science for Landed Missions Workshop, der målet nettopp var å finne frem til de beste stedene å lande for fremtidige måneferder.

Opplagt kandidat til månebase

På månen finnes det mange hull som kan være innganger til større grotter. (Foto: NASA/LRO/SETI/Mars Institute/Pascal Lee)

– Et lavarør er et opplagt sted å bygge en månebase, forteller Kjartan Kinch, som er førsteamanuensis ved Niels Bohr Institutet ved Københavns Universitet i Danmark.

– Du har adgang til overflaten, men har likevel en hule som du kan forsegle og fylle med luft. Så kan du bo der nede, godt beskyttet mot kosmisk stråling, et sted der temperaturen er noenlunde konstant. 

Det vil sannsynligvis være lettere å bosette seg i grotter i stedet for å bygge en base på månens overflate. Særlig fordi en slik base likevel vil måtte dekkes av et solid lag månestøv, som kan stoppe de fleste av de skadelige strålene som jordens magnetfelt beskytter oss mot her på jorden.

Grotte med innlagt vann

Det er ikke noe nytt at månen har hull som kan føre ned til lavarør – såkalte skylights. Etter hvert er det funnet et par hundre av disse. Men det spennende med de som er funnet nå, er at de ligger ganske langt mot nord. Det innebærer at det kan være is i dem.

– Det er is på bunnen av kratere ved månens poler. Den har sannsynligvis kommet med meteorer og har blitt fanget på steder der det alltid er skygge. Og det kan tenkes at det også kunne samles i lavarør, sier Kjartan Kinch.

– For mennesker på en månebase vil det selvfølgelig være fantastisk å ha adgang til is, som er en knapp ressurs på månen. Det kan brukes til drikkevann, men det kan også spaltes til oksygen og hydrogen og brukes som rakettdrivstoff. 

Kan utforskes med roboter

Forskerne kan ikke være helt sikre på at det virkelig er store grotter under bunnen av Philolaus-krateret. Nettopp fordi hullene er funnet så langt mot nord, er det vanskelig å få beviser, for man kan bare se at det er mørke hull som lyset fra solen ikke kan nå bunnen av.

Kanskje kommer mennesker en gang til å bo under det store månekrateret Philolaus, som er 70 kilometer i diameter og 3,4 kilometer dypt. Fra bunnen av krateret ville man ha en flott utsikt til jorden. (Foto: NASA/LRO/SETI/Mars Institute/Pascal Lee)

Det er lettere å lære mer om hull nærmere ekvator. Da kan vi få bilder som er tatt med sollys fra ulike vinkler. Da kan man kanskje se bunnen av grotten og få en fornemmelse av om den er større enn selve hullet.

Pascal Lee håper at hullene vil bli utforsket nærmere, enten med roboter eller i forbindelse med bemannede månelandinger.

Amerikanske forskere har også undersøkt mulighetene for å sende roboter ned i hullene, som kunne bli utforsket ved hjelp av kameraer og laserstråler. Men i første omgang kan forskerne forsøke å kartlegge lavarørene fra satellitter utstyrt med spesielle radarer som kan trenge et passende stykke ned under overflaten.

Lignende lavarør finnes på Mars, så også her kan vi bli huleboere igjen. Men det er nok en god idé å øve seg på månen først.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Powered by Labrador CMS