Dette er det eldste kjente fotografi av Nidarosdomen. Bildet er tatt i 1857, før den siste store restaureringen begynte. Oktogonen til venstre har en barokk kuppel som ble bygget etter brannen i 1719. Fotografens navn er ukjent. (Foto: Utlånt fra NDR)

Avdekker Nidarosdomens hemmeligheter

Ikke bare pilegrimer tiltrekkes Nidarosdomen. Det gjør også forskere, som finner svar på uløste gåter som ligger i de gamle steinene og i arkitekturen.

Nidarosdomen er solid og robust med sine klebersteinsvegger, to store tårn og et spir som når himmelen, bygget for å stå i flere tusen år. Deler av bygningen er nesten 1000 år gammel.

Den er verdens nordligste katedral i gotisk stil og har brent fem ganger gjennom sin lange historie. Veggene har blitt bygget opp og restaurert så mange ganger at steinhuggere har vært nødt til å skaffe byggematerialer fra mer enn 70 forskjellige steinbrudd i hele Norge.

Eksperter på glassmalerier fornyer gradvis blyet i vinduene. Det opprinnelige blyarbeidet, som ble til tidlig på 1900-tallet, er i ferd med å brekke opp. Det er prisen for å ligge så langt nord.

Forskjellige innganger og deler av murene har vært fullstendig demontert og rekonstruert for å erstatte kleberstein som bokstavelig talt smuldret opp. For tiden gjenoppbygges «Kongeinngangen» – korets søndre forhall – fullstendig. Arbeidet skal være ferdig i 2019.

– Dette er en bygning som har lidd veldig mye, sier Øystein Ekroll, arkeolog og ekspert på middelalderen. Han kom til Trondheim for å jobbe på Nidarosdomen i 1992.

– Den er ikke som katedraler i Italia eller Frankrike som har blitt bygget og forblitt like helt siden.

Ekroll jobber nå ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider (NDR) som forsker og arkeolog. Han har studert katedralen og historiene som skjuler seg i veggene i forbindelse med jobben, men også i forbindelse med at han i 2015 tok en doktorgrad ved Institutt for historiske studier, NTNU.

Øystein Ekroll er middelalder-arkeolog og forsker ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider. Hans tok doktorgraden ved NTNU i 2015, hvor han presenterte ny kunnskap om domens eldste del, oktogonen. (Foto: Nancy Bazilchuk, NTNU)

Erosjonens fine kunst

Da den tyske kunsthistorikeren Alexander von Minutoli besøkte Trondheim i 1835, ble han imponert over katedralen, som han kalte «det edleste monumentet over den gotiske stilen».

Som beskrevet i en NTNU-doktorgradsavhandling av Per Storemyr fra 1997, kommenterte von Minutoli også bestandigheten til steinen slik: «Selv mose og lav har ikke funnet feste på utvendige skulpturer.» Og han skrev at steinen «ser ut som ny».

Storemyr er geolog. Han kombinerte sin interesse for steinslitasje med fascinasjon for katedralens lange historie, og de tusenvis av dyktige menneskene som har bygget, restaurert og ombygget kirken.

Senere arbeidet han ved NDR. Nå driver han sin egen arkeologi- og bevaringsrådgivning fra Hyllestad i Sogn og Fjordane.

I en bok utgitt i 2015 beskrev Storemyr de mer enn 70 steinbruddene som ble brukt gjennom århundrene under arbeidet med å bygge og gjenoppbygge katedralen. Han dokumenterte også omhyggelig de forskjellige formene for erosjon og forvitring som gradvis har tært på katedralens ornamenter og strukturer.

– En oppskrift på katastrofe

Dette nærbildet viser Grytdal-stein som nærmest ruster i filler. Geolog Per Stormyr mente at denne steintypen aldri skulle vært brukt som byggestein. (Foto: Nancy Bazilchuk, NTNU)

Gjennom sin 950-årige historie har katedralen gått gjennom en rekke forskjellige faser av bygging og ombygging. Den mest omfattende og synlige innsatsen begynte i 1869 og varte i over hundre år.

Dessverre kom en del av steinene gjennom denne 100 år lange restaureringsperioden fra et steinbrudd som heter Grytdal, cirka 70 kilometer sør for Trondheim. Steinbruddet i Grytdal ved Støren ble brukt fra 1869 til 1892 og var viktig i den tidligste fasen av det siste store gjenoppbyggingsarbeidet.

– Klebersteinen fra Grytdal ruster bokstavelig talt, skrev Storemyr i sin avhandling.

Ekroll har en mer dramatisk måte å beskrive steinen på: – Den løste seg opp og var en oppskrift på katastrofe.

Årsaken er at denne typen kleberstein har et svært høyt innhold av sulfider. Det gjør den langt mer utsatt for forvitring enn mange av de andre steinene som brukes i katedralen.

At denne typen stein ble brukt til Kongeinngangen, er en av grunnene til at den nå gjenoppbygges for tredje gang siden 1870-tallet. Men det er ikke det eneste stedet i katedralen Grytdal-stein har blitt brukt. Den er faktisk tydelig synlig i forskjellige deler av korfasaden til Nidarosdomen. Steinen er lett å identifisere på den oppsmuldrete overflaten.

Stein etter stein

Ekroll kjenner selvfølgelig hele historien rundt restaureringen av Kongeinngangen.

– Den ble første gang restaurert på 1880-tallet. Da var den svært medtatt, sier han.

Arkitekten som var ansvarlig for restaureringen fra 1872 til 1906, Christian Christie, tok ned hele forhallen og gravde deretter dypt ned for å skape et solid fundament. Christie lagde også en helt ny øvre del med små tårn.

Grytdal steinbrudd var aktiv på den tiden, så Christie brukte stein derfra til gjenoppbyggingen.

I 1920 hadde Grytdal-steinen allerede begynt å gå i oppløsning, og kongens inngang var igjen i en elendig forfatning. Steinhuggere satte inn nye steiner utvendig på den tiden for å støtte den opp, men de kom ikke til kjernen av problemet.

For store deler av de nye veggene ble også gjenoppbygget med Grytdal-stein.

I 2010 ble hele våpenhuset tatt ned, stein for stein, til steinhuggerne hadde demontert 2000 steiner. Hver stein har blitt undersøkt og blir reparert eller erstattet om nødvendig.

– Arbeidet ligger nå foran skjema, og vi håper å være ferdig innen 2019, på 150-årsdagen for begynnelsen av den siste store restaureringen.

Steinhuggerne Christopher Pennock (øverst) og Terje Gimnes pusler sammen deler av Konge-inngangen. Restaureringsarbeidet antas å være ferdig i 2019. Arbeidet med å plukke ned inngangen for restaurering begynte i 2012. (Foto: Nancy Bazilchuk, NTNU)

Brannen i 1983

Nesten hver eneste stein i katedralen har sin egen historie. Enten om hvor den kommer fra, de personlige merkene til steinhuggere som hugget steinen eller plasseringen av steinen selv.

Denne historien er så viktig for å forstå bygningens historie at når steiner blir fjernet fra katedralen, blir de nøye nummerert og lagret som gjenstander som fremtidige byggherrer og historikere kan undersøke.

Dessverre ble dette arkivet over gamle steiner, lapidariet, sterkt skadet i 1983, under den store brannen i to bygninger som hørte til Erkebispegården, like ved katedralen. Brannen skadet mange steiner og enda viktigere, ødela alle gipsavstøpninger av skulpturer som var blitt laget gjennom årene. 

En del av Ekrolls jobb består i sakte å jobbe seg gjennom steinene som ble igjen etter brannen, for å prøve å bestemme identiteten og hvor de en gang ble brukt i katedralen.

– Jeg har klart å identifisere to og et halvt tusen steiner, sier han.

Her skal det tas viktige mål av Nidarosdomen. Forsker Theoharis Theoharis (til høyre). (Foto: Christian Schellewald, NTNU)

Blandet og sammenflettet

Muligens er den viktigste delen av katedralen oktogonen, den åttekantede strukturen i den østligste delen av koret. Den ble bygget cirka år 1200 rundt St. Olavs grav.

St. Olav er grunnen til at Nidarosdomen ble bygget i utgangspunktet. Han er fortsatt den mest fremtredende middelalderske skandinaviske helgenen.

Oktogonen har skapt forvirring for arkitekter og historikere de siste to hundre årene. Selv om vi vet når konstruksjonen begynte, har det vært nesten umulig å finne nøyaktige datoer og historien rundt hvordan den er blitt vedlikeholdt og gjenoppbygd opp gjennom årene.

Ekroll viser til en frustrert historiker, Olav Kolsrud, som i 1914 skrev at det var umulig å vite hvilken del av oktogonen som hører til hvilken periode. Her er flere stilarter så blandet og sammenflettet at det er vanskelig å finne ut av i detalj.

Men som en del av doktorgradsarbeidet kunne Ekroll kaste lys over hva som har inspirert den midtre delen av oktogonens design. Det viste seg å være «St. Hugh’s Choir» i Lincolnkatedralen i Storbritannia. Geolog Per Storemyr er blant dem som er fascinert over betydningen av dette funnet.

– Nidarosdomen er en katedral i engelsk stil som ble bygget fra 1070-årene som den nordligste av Europas virkelig store katedraler, sier Storemyr.

– Det viser hvor internasjonalt orientert Norge var for nesten 1000 år siden – et samfunn i nord som bare så vidt hadde avsluttet sin periode med vikingekspansjon og var blitt integrert i den kristne verden.

Et kongelig bryllup og en stor renovering

Ekrolls dypdykk i detaljene rundt oktogonen begynte i 2002, da prinsesse Märtha Louise giftet seg med Ari Behn i Nidarosdomen.

– Disse kongelige anledningene har en tendens til åpne politikernes pengepunger, så vi fikk midler til å rengjøre det indre av koret der bryllupet fant sted.

– Det inkluderte korbueveggen, den fantastiske gjennombrutte veggen mellom koret og oktogonen.

I 2010 ble det besluttet å fortsette dette arbeidet ved å rense vekk århundrer med sot og støv fra hele oktogoninteriøret. Arbeidet krevde at et stillas ble satt opp. Det dekket hele innsiden av oktogonen i tre måneder, våren 2011. I 2012 ble stillas satt opp på utsiden av oktogonen.

Stillasene ga Ekroll muligheten til systematisk å studere hver stein for å dokumentere murens egenskaper og sporene fra verktøyene som ble brukt til å forme steinene.

I alt består de 18 meter høye veggene med mellom 20 000 og 30 000 steiner.

– Å studere dem var en akrobatisk utfordring, sier Ekroll. Likevel fortsatte han å granske hver enkelt stein.

Symmetriske figurer lik hieroglyfer

Ekroll har katalogisert de hieroglyf-aktige demonteringsmerkene i oktogonen, som viser at steinene har blitt plukket fra hverandre før. (Illustrasjon: Øystein Ekroll)

Hemmeligheten bak å kunne avdekke oktogonens historie ligger i de 2228 steinhuggermerkene som Ekroll katalogiserte som en del av arbeidet. Hver steinhugger hadde sitt personlige merke.

Å kartlegge merkene gjorde det mulig å følge arbeidslivet til generasjoner av enkeltsteinhuggere.

Arbeidet rundt steinhuggernes merker og andre relaterte markeringer ga endelig Ekroll de ledetrådene han trengte for å løse mysteriet rundt oktogonen.

I sentrum av denne gåten står erkebiskop Erik Walkendorf. Han var erkebiskop av Nidaros fra 1510 til 1522.

– I mange år har historikere trodd at oktogonen vi ser i dag ble ferdigstilt tidlig på 1200-tallet, forteller Ekroll. Bare noe arbeid på strukturen ble utført etter 1328-brannen, som bygging av korbueveggen. Selv om historikere visste at Walkendorf hadde gjort noe arbeid på oktogonen, trodde de at hans bidrag var lite.

Men da Ekroll klatret opp på stillasene til oktogonens øverste deler og begynte å se nøye på alle steinene, fant han merker som gikk over sammenføyningene mellom to steiner, «som en symmetrisk figur».

– De så ut som hieroglyfer.

Han fant også romertall lett risset inn i steiner, som han skjønte var blitt brukt av steinhuggere da de demonterte strukturen, slik at de kunne sette sammen steinene i riktig rekkefølge.

– Stein nummer én var på toppen, sier han. – De tok strukturen fra hverandre.

Dette i seg selv var ikke helt nytt.

– Folk hadde lagt merke til noe av dette før. Men de trodde det bare var snakk om småreparasjoner. Ingen trodde at det var blitt gjort i en mye større skala.

Feilen som løste gåten

Fra en del av domen som kalles triforiet. Det ligger over oktogonen. En av søylene her hadde merker som i senere tid har blitt tolket av Øystein Ekroll. (Foto: NDR)

Og så, oppe i galleriet, fant Ekroll noe veldig rart. Noen av de merkelige merkene, de som så ut som hieroglyfer, hadde feil rekkefølge.

– Vi hadde disse merkene som gikk over sammenføyningene mellom pilarene, men de var blitt blandet sammen.

Fordi steinene var høyt oppe og ikke synlige nedenfra, i en del der steinene var identiske, mente steinhuggerne sannsynligvis at det ikke gjorde noe om det ikke stemte helt.

Selv om dette ikke virker som et stort gjennombrudd, viser det tydelig at pilarene var blitt demontert og satt sammen igjen – med noen feil.

Til slutt kunne Ekroll vise at fem av de åtte sidene i det sentrale rommet var blitt demontert fra toppen og ned til gulvet og gjenoppbygget i identisk form. Andre deler var blitt ombygget i gammel stil, også deler av skjermveggen og gavlmurene i de fremstående kapellene.

– Det øverste hvelvet var sannsynligvis ustabilt og presset veggene utover, så de måtte ta det ned for å forhindre at hvelvet kollapset og ødela hele bygningen.

– Men hvorfor rev de ikke bare ned det hele og bygde det opp igjen i samtidens mest moderne stil? Hvorfor gjorde de dette arbeidet som var så godt utført at det tok 500 år før folk oppdaget at det var blitt gjort?

Hundrevis av steiner og en liten dør

For å forstå hvorfor Ekroll ble så forvirret av rekonstruksjonen, må vi forstå hvor mye arbeid det var å demontere oktogonen og sette den sammen igjen.

– Det var veldig komplisert. De måtte transportere hundrevis, kanskje tusenvis av steiner ut gjennom en liten døråpning og deretter inn igjen. Det ville vært mye lettere å rive hele oktogonen og bygge noe moderne.

Ekroll mener at den velutdannede, bereiste Walkendorf, som han kaller en «renessansemann», ønsket å bevare historien som ligger i oktogonen, i stedet for å erstatte den.

– Han hadde en martyrgrav og en helligdom tilegnet en martyr. St. Olav var grunnen til at erkebispedømmet eksisterte i det hele tatt, og ga erkebiskopen hans legitimitet som leder av den norske kirken og riksrådet. Alder var blitt en stor ressurs. Det fantes en voksende bevissthet på den tiden at noen ting var så gamle og ærverdige at de skulle bli bevart på grunn av alderen. Og at det å få noe til å se gammelt ut var bedre enn å lage noe som så nytt ut.

Da det ble nødvendig å gjøre noe med strukturen, valgte Walkendorf derfor å gjenoppføre oktogonen nøyaktig slik som den først ble bygget.

– Det var så vellykket at det tok akkurat 500 år før noen la merke til det, sier Ekroll. Han var den første bygningsarkeologen som fikk muligheten til å studere oktogonen i sin helhet.

Powered by Labrador CMS