– Jeg fikk signaler om at jeg var en sånn passelig «sur gubbe», sier professor emeritus i medisin Bengt Gerdin om hvorfor nettopp han fikk i oppdrag å gå skandaleforskeren Paolo Macchiarini etter i sømmene.

Det er ganske nøyaktig tre år siden Gerdin fikk en telefon fra rektor Anders Hamsten ved Karolinska Institutet (KI) i Stockholm: Kunne han tenke seg å granske påstander om forskningsfusk i arbeidet til en av universitetets største profiler?

Gerdin hadde straks en anelse om hvor krevende oppgaven kunne bli, basert på erfaringene til bekjente med lignende granskninger bak seg.

– Jeg visste at det kom til å bli en tøff jobb, men jeg hadde jo ingen anelse om alt som skulle skje i kjølvannet, konstaterer Gerdin når han møter Uniforum.

Full KI-kollaps

Rapporten Gerdin avlegger sommeren 2015 skal vise seg å være bare første bevegelse i en skandale som utløser full kollaps ved det renommerte Karolinska Institutet.  Gerdin konkluderer med at Macchiarini hadde fusket da han framstilte særs problematiske eksperimentelle inngrep som ubetingede suksesser.

I realiteten var Macchiarinis forsøk med å operere inn syntetiske luftrør kledd i stamceller en fiasko. I dag er alle de tre pasientene han gjorde inngrepet på døde.

På tross av Gerdins konklusjoner bestemmer rektor seg for å frikjenne Macchiarini, basert på et tusen sider langt tilsvar Macchiarini la fram som forsvar.

– Det burde strengt tatt vært null sider. Jeg hadde jo for lengst krevd inn alt materiale som kunne hjelpe meg i granskningen, sier Gerdin i dag.

     • Les også i Uniforum: Sigurd Allern: En «excellent» svensk skandale!

– Kræsjtest

Når SVT tidlig i 2016 publiserer tre dokumentarer om Macchiarinis metoder og forskningsfusk, begynner ballen for alvor å rulle. Det kommer også fram at deler av Macchiarinis CV er feilaktig, og i februar 2016 har situasjonen blitt umulig: Rektor Anders Hamsten varsler sin avgang.

En drøy måned senere blir Macchiarini avskjediget. Saken tvinger til slutt hele styret ved KI til å gå av, og en av Sveriges største akademiske skandaler gjennom tidene er et faktum.

Gerdin tror at den politiske avgjørelsen om å sprøyte inn store pengesummer til stamcelleforskning ved KI åpnet dørene for en forsker som den profilerte Macchiarini, som kom med lovnader om gjennombrudd som passet til forventningene. De uheldige omstendighetene ble bare forsterket av ledelsens vilje til å dekke over uredelighet, uansett hvor små overtramp det handlet om i begynnelsen:

– Det finnes en god vending om at «begynner det først å gå galt, vil det gjerne fortsette sånn», og sånn tror jeg det var i dette tilfellet. Man begynner med en liten «cover-up» for å dekke over feil, men så bare vokser og vokser det. Man kan se på det som om Macchiarini var en kræsjtest for en organisasjon, og kræsjtesten førte jo til at hele strukturen ved KI raste sammen, sier Gerdin.

Siden september i år er det tidligere UiO-rektor Ole Petter Ottersen som har sittet som rektor ved Karolinska.

Kritisk til henleggelse

Etterspillet til skandalen utspiller seg fremdeles, og så sent som i forrige uke la Sveriges Centrala etikprövingsnämnd fram resultater fra en ny gjennomgang av materialet Gerdin gransket, med samme konklusjon som Gerdin. Nemnden konkluderer videre med at alle Macchiarinis medforfattere på forskningsartiklene, totalt 43 forskere, har opptrådt vitenskapelig uredelig.

I høst kom også meldingen om at de svenske påtalemyndighetene henlegger den strafferettslige etterforskningen av Macchiarini. De mener det ikke kan bevises at Macchiarini uaktsomt har forvoldt andre menneskers død eller alvorlig skade. Gerdin reagerer på henleggelsen.

– Av rene tillitsgrunner burde rettsvesenet kjørt saken for retten så den kunne ha blitt belyst fra alle sider, sier Gerdin.

Nå bruker den pensjonerte medisinprofessoren mye tid på å reise rundt og snakke om saken. Når han selv skal peke på hvordan man kan unngå at lignende katastrofer skal utspille seg andre steder, peker han på viktigheten av at kulturen i forskningsmiljøene forebygger fusk fra første stund.

– Man må begynne med årsakene til at fusk i det hele tatt oppstår, og tenke over hva som kjennetegner et godt forskningsmiljø: Åpenhet, diskusjon, seminarer, høy takhøyde for uenighet, professorer som ikke overkjører folk eller bare aksepterer gode resultater. Vi må kjempe for sånne gode miljøer.

Denne saken ble først publisert på Uniforum.