Saken er produsert og finansiert av Politihøgskolen - Les mer

Folk unngår å varsle på grunn av taushetsplikten

Vi har faktisk en lovfestet plikt til å varsle dersom vi mistenker at noen blir utsatt for overgrep. Men mange misforstår reglene om varsling og taushetsplikt.

1.11 2017 05:00

En barnehageansatt synes at en gutt virker trist og stille. En dag kommer han med blåmerker. Kan han virkelig ha falt ned en trapp, slik han sier?

Den ansatte mistenker at noe er galt, men kvier seg for å ta det videre. For hun er jo ikke sikker.

– Barnehageansatte, lærere og andre offentlig ansatte er blant de som har en plikt til å si fra til barnevernet hvis det er grunn til å tro at barn blir utsatt for omsorgssvikt. Men mange synes dette er vanskelig, sier Morten Holmboe, forsker ved Politihøgskolen.

Nå gir han ut boka «Tale eller tie». Her tar han for seg tre viktige plikter, som det kan være vanskelig å veie mot hverandre: varslingsplikten, avvergingsplikten og taushetsplikten.

Vi tror vi vil melde fra

Ifølge en doktorgradsavhandling ved Universitetet i Agder er det få som faktisk melder bekymring til barnevern eller politi. Kjartan Leer-Salvesen tok for seg lærere og prester i avhandlingen fra 2016.

Disse viste stor vilje til å melde bekymring i tenkte eksempler. Men i virkeligheten var det bare én av tolv som hadde gjort det, tross lang erfaring i yrket. Årsaken de vanligvis oppga var taushetsplikten.

I boken skisserer Holmboe flere tenkte eksempler. For det gjelder ikke bare gutten med blåmerker og den barnehageansatte. Det gjelder også læreren som blir betrodd at en elev planlegger en kriminell handling. Det gjelder helsearbeideren som blir oppsøkt av en mor som frykter kjønnslemlestelse av sitt barn. Og mange, mange flere.

Folk kan ikke reglene

– Jeg har skrevet denne boken fordi lov i bok ikke alltid er lov i bruk. Folk kan ikke alltid disse reglene, sier Holmboe.

I prinsippet er det enkelt. Varslingsplikten og avvergingsplikten går foran taushetsplikten, for alle aktuelle yrkesgrupper.

Varslingsplikten innebærer at ansatte i blant annet skoler, barnehager og helsesektoren har en individuell plikt til å melde fra dersom de har grunn til å tro at et barn opplever mishandling og omsorgssvikt, har alvorlige atferdsproblemer eller blir utsatt for menneskehandel. Hva den ansattes overordnede mener, spiller ingen rolle.

Er du derimot en privatperson som fatter mistanke, eller en lærer som opplever noe på privat plan, er du ikke omfattet av varslingsplikten. Men du har likevel rett til å melde fra, om du ønsker det.

– I slike tilfeller blir valget mer moralsk enn juridisk. Kanskje vil noen tenke at de ville hatt en plikt som offentlig ansatt, derfor gjør de det også privat, sier Holmboe.

Å avverge lovbrudd

For privatpersoner trer den juridiske plikten først inn hvis man mener det er sikkert eller mest sannsynlig at det kan skje mishandling i nære relasjoner eller en del andre alvorlige lovbrudd. Da er det avvergingsplikten som gjelder. Dette innebærer enten å gripe inn selv eller varsle politiet, i praksis blir det ofte det siste.

Plikten inntrer hvis du vurderer et framtidig lovbrudd som mer enn 50 prosent sannsynlig. Den gjelder for eksempel hvis du ser et barn bli slått og er nokså sikker på at det vil skje igjen. Denne plikten gjelder også læreren som blir betrodd at en elev planlegger en kriminell handling, og der handlingen kan komme til å skade folks liv og helse.

Holmboe påpeker at det kan være vanskelig å vurdere om noe er over 50 prosent sannsynlig.

– I situasjoner der du er i grenseland, skal du ha lov til å varsle selv om du også har taushetsplikt. Hvis en lærer unngikk å varsle om et tyveri som utviklet seg til et ran, og noen ble skutt, ville det bli forferdelig vanskelig for læreren. Det kan du ikke kreve av folk, mener Holmboe.

Hvis det å melde fra innebærer fare for deg selv, dine nærmeste eller andres liv og helse, kan du ikke bli straffet for ikke å ha oppfylt avvergingsplikten.

Når man tar feil

Så hender det at mistanken man hadde, ikke var riktig. Det kan for eksempel vise seg at gutten med blåmerkene faktisk hadde falt ned en trapp, og at dette blir klart etter at barnevernet er blitt involvert.

– I et slikt tilfelle har den barnehageansatte likevel ikke gjort noe galt. Kriteriet er bare at hun hadde grunn til å tro at det var noe. Hun har varslet ut fra hva hun faktisk kunne vite, sier Holmboe.

Men vil hun ikke føle på det overfor barnets foreldre?

– Jo, det vil hun. Selvfølgelig. Men det er likevel ikke rimelig å kritisere henne for det, for hun hadde faktisk en lovfestet plikt. Hun har gjort jobben sin. Så da må hun heller forklare for foreldrene at hun ikke klarte å sitte på dette i tilfelle det var noe. Og foreldrene må prøve å akseptere det.

Kan vurdere andre muligheter

Varslingsplikten innebærer imidlertid ikke at du skal løpe til telefonen med det samme du ser et plaster. Noen barn faller ned fra trær og sykler og skader seg stadig vekk. Men hvis det begynner å skje så ofte at du ikke tror på det lenger, må du ta en vurdering, ifølge Holmboe.

– Da må du spørre deg: Har du grunn til å tro at noe er galt? Og hvis det viser seg å være alvorlig, kan du da leve med at du ikke gjorde noe? Dette er ikke bare juridiske spørsmål, de handler også om etikk.

Noen ganger er det også lurt å ta en prat med dem det gjelder før du går videre med saken, påpeker Holmboe. For eksempel kan det være riktig å starte med en dialog med barnets foreldre om hvordan man oppdrar barn i Norge.

– Varslingsplikten gjelder framover i tid. Du skal hindre framtidig skade. Hvis du snakker med foreldrene og ser at de tar ting innover seg, har du ikke lenger plikt til å melde fra til barnevernet.

Stortinget har bestemt det

Hvis du har mest lyst til å lukke øynene og tenke at det sikkert bare er noe du innbiller deg, er det helt naturlig, mener han.

– Det er ingen som har lyst til å gå videre med slike ting. Men regler er nødvendige nettopp fordi det vi har mest lyst til å gjøre ikke er det vi må gjøre. Stortinget har bestemt at du SKAL blande deg inn i ting, sier han.

De som står i slike situasjoner, vil svært ofte oppleve dilemma. Mange ganger finnes det heller ikke helt objektive svar. Likevel har Morten Holmboe et tydelig råd:

– Da jeg var gutt, sto jeg i mål på en håndballkamp og lukket øynene da ballen kom. Da fikk jeg den midt i ansiktet. Det samme risikerer man hvis man lukker øynene i disse situasjonene. Man må våge å gå inn i de vanskelige tingene, hvis ikke kan det gå galt til slutt.

Referanse:

Morten Holmboe: Tale eller tie. Gyldendal. 2017. Sammendrag

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.