En jente blir innlagt på et sykehus i Norge. Når sykepleieren skal legge inn kateter, ser hun at jenta er omskåret. Saken meldes til politiet.

Jenta viser seg å være kjønnslemlestet.

Ingen har blitt dømt for udåden.

Inger-Lise Lien ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har tatt for seg de 53 sakene som har vært anmeldt i denne tiårsperioden. Rapporten lanseres i dag.

De fleste sakene som ble rapportert, dreide seg om mistanke om kjønnslemlestelse av jenter som var i barnehage- og barneskolealder da saken kom opp.

Hun intervjuet rettsmedisinere som har undersøkt barna, og hun har intervjuet flere i politiet om deres erfaringer med disse sakene.

– Jeg finner at politiet tar disse sakene alvorlig. De gjør en god jobb, slår hun fast.

Kan ikke bevise udåden

Kjønnslemlestelse er forbudt i Norge ved lov. Hvis en jente som er bosatt i Norge blir utsatt for denne handlingen i Norge eller i utlandet, skal foreldre eller de som medvirket straffes.

Likevel blir altså sakene henlagt. De fleste fordi ikke noe straffbart forhold er bevist. Resten blir henlagt på grunn av bevisets stilling.

Politiet er frustrerte

Det er mange utforinger i disse sakene, sier Lien.

Hvis foreldrene sender jenta til hjemlandet for å bli omskåret, kan det være krevende å finne bevis for hvem det er som har gjort dette mot barnet.

Foreldrene kan benekte kjennskap til kjønnslemlestelsen.

Det mangler vitner som kan koble den straffbare handlingen til foreldrene eller andre.

Hvis jenta ble omskåret som baby, husker hun det ikke. Og om hun husker det, vil hun kanskje ikke angi foreldrene sine.

Politiet er frustrerte, mener forskeren.

– De har stor interesse av å få opp disse sakene og gjør masse arbeid med dem. Likevel blir de kritisert for å ikke gjøre nok. Men politiet kan ikke få sakene opp for domstolen uten at de har tilstrekkelig bevis.

• Les også: Menn sier nei til omskjæring av kvinner

Barnehagen melder fra

Både barnehagen, helsesøstrene, barnevernet og skolen er instanser som anmelder disse sakene. Men det er komplisert å vite hva som er et naturlig og et unaturlig underliv på en ung jente, og det kan være vanskelig å avdekke en kjønnslemlestelse. Derfor blir ofte saken henlagt.

Et eksempel nevnes i rapporten:

En liten jente kommer til fra barnehagen etter at hun har vært på ferie. Hun vil ikke sykle. Når to ansatte i barnehagen skal skifte bleie på henne, ser de at «alt er borte».

Barnevernet blir varslet og de melder videre til politiet. Barnet blir sendt til medisinsk undersøkelse. Det blir ikke funnet tegn på kjønnslemlestelse.

– De fleste medisinerne mener at det kan være krevende også for dem å se om en liten jente er kjønnslemlestet. Det er noe helt annet å undersøke en liten jente enn en voksne kvinne i underlivet. Variasjonen er stor og i enkelte tilfeller kan det være vanskelig selv for en rettsmedisiner å se om en jente er kjønnslemlestet. I flere tilfellene som er rapportert dreier det seg om normale sammenvoksinger hos barn.

Når skjedde inngrepet?

Selv om en medisinsk undersøkelser skulle avdekke kjønnslemlestelse, er det veldig vanskelig å tidfeste inngrepet ved å se på arret.

Hvis jenta er omskåret før familien kom til Norge, kan ikke familien straffes for det etter norsk lov.

– De legene jeg intervjuer er rettsmedisinere. De forsøker å gjøre en god jobb, men kan ikke trylle fram bevis. Når de er i tvil, må de uttrykke denne tvilen, sier Lien.

Er legene for tilbakelente?

Av 92 rettsmedisinske undersøkelser fra 2007 til og med 2016 var det bare 17 som ble avklart som kjønnslemlestelser.

For at politiet skal kunne gå videre med saken, må de kunne bevise at omskjæringen har skjedd etter at familien blir bosatt i Norge. Og når rettsmedisinere og leger mener at denne tidfestingen av arret nærmest er umulig, har ikke politiet en sak.

Noen politifolk som Lien har intervjuet, er bekymret for at leger har en for tilbakelent rolle i disse sakene og ikke tar barnets rettssikkerhet på alvor.

En lege sier:

«Hvis jeg hadde avdekket kjønnslemlestelse hos en jente, og hvis denne jenta ikke hadde noen søstre som kunne risikere kjønnslemlestelse som jeg måtte avverge, så ville jeg ikke meldt til politiet at jenta var kjønnslemlestet. Det har ingen hensikt.»

Barnevernet straffer hardest

En familie har til nå ikke hatt noen grunn til å frykte rettsforfølgelse om de sendte sitt barn til hjemlandet for å bli omskåret. Det betyr likevel ikke at de skyldige vil gå fri, mener Lien.

Hun har også sett på politiets samarbeid med barnevernet, som noen av Liens informanter kaller for «barnepolitiet».

For at det skal bli en straffesak, må det være bevist utover enhver tvil at den mistenkte har gjort noe straffbart. Men barnevernet har ikke de samme strenge krav til bevis som politiet for å foreta en omsorgsovertagelse.

Loven om kjønnslemlestelse fra 1995, som lå til grunn for sakene som er studert i denne rapporten, hadde to paragrafer.

Den ene ilegger straff for de som er involvert i en illegal kjønnslemlestelse.

Den andre paragrafen ilegger straff for de som ikke forsøker å avverge kjønnslemlestelse.

Smertefulle prosesser

Avvergelsesplikten gjelder for alle yrkesgrupper i det offentlige som er i kontakt med barnet.

• Les også: Offentlig ansatte er fanget mellom to lover når de får mistanke om kjønnslemlestelse.

Den gir også barnevernet rett til å gripe inn på grunnlag av en bekymring for at noe kan skje i fremtiden. De kan da for eksempel ta kontakt med familier som de mistenker at planlegger å kjønnslemleste sin datter på en ferie til hjemlandet. De kan da fortelle familien at dette er straffbart ifølge norsk lov før de reiser.

Barnevernet kan også ta fra foreldre omsorgen for et barn for å forhindre at en kriminell handling skal skje. Dette tror de blant annet kan skje hvis foreldre har en datter som er omskåret fra før og en datter som ikke er det.

– Det er ofte smertefulle prosesser som disse familie blir utsatt for når det kommer en anmeldelse mot dem, mener Lien.

Kontakten med barnevernet kan i mange tilfeller oppleves som en større straff enn den juridiske straffeforfølgelsen.

Hva kan gjøres?

Inge-Lise Lien mener at det må til et større samarbeid mellom politiet i Norge og politi i de landene som familien det gjelder, kommer fra. Flere land har kriminalisert kjønnslemlestelse, blant andre Gambia meldte NRK i 2015.

Etter at Lien startet denne studien, har det kommet en ny lov om kjønnslemlestelse i Norge. Den som utfører et inngrep som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer kan få inntil seks års fengsel. Den foretar grov kjønnslemlestelse som fører til betydelig skade på kropp eller helse kan straffes i inntil 15 år.

– Hvordan denne loven fungerer, vet jeg ikke noe om på bakgrunn av min undersøkelse. Dette kan bli interessant for forskere å følge med på om noen år, mener Lien.

Kanskje er det faktisk ikke så mange saker?

Når det er såpass få anmeldelser som det er, kan det være fordi arbeidet mot kjønnslemlestelse har båret frukter og at det er færre som kjønnslemlester døtrene sine, sier Lien.

Fafo-forskere hevdet i en rapport fra 2014 at de politiske tiltakene mot kjønnslemlestelse i Norge tar utgangspunkt i at det er et stort fenomen. Forskerne mente dette er et nesten ikke-eksisterende fenomen og at politikken på området både er overdimensjonert og lite kunnskapsbasert.

– Det kan selvsagt tenkes at mange innvandrere fra de landene som praktiserer kjønnslemlestelse har tatt til seg kunnskapen fra myndighetene om at dette ikke er lovlig. Men dette vet vi jo ikke sikkert, sier Lien.

• Les også: Endrer omskjæringspraksis i eksil

– Det kan også være at det er de foreldrene som ikke omskjærer døtrene sine som tør å sende barna sine i barnehage og til helsetjenesten. De som opprettholder tradisjonen med kjønnslemlestelse tør kanskje ikke og holder døtrene sine hjemme, blant annet gjort mulig på grunn av kontantstøtten. Men dette blir bare spekulasjoner, sier Lien.

Kan ikke utelukke at det skjer

Astrid Johanne Pettersen er leder for Statens barnehus i Oslo. Dette er et tilbud til barn og ungdom som kan ha vært utsatt for eller vært vitne til vold eller seksuelle overgrep. Ved barnehuset jobber politi, psykologspesialister og sosionomer med leger og sykepleiere.

Hun forteller at de ved barnehuset i Oslo har hatt forsvinnende få saker om kjønnslemlesting. Og hun kan ikke huske at det er gjort noen funn.

– Men vi kan ikke av den grunn trekke den slutningen om at dette er et ikke-eksisterende fenomen. Vi er veldig bekymret for at dette i så liten grad avdekkes og tror det kan ha sammenheng med at dette er vanskelig å ta i.

Fra høsten av skal Statens barnehus i Oslo utvide tilbudet om medisinske undersøkelser til barn og unge som kommer til tilrettelagte avhør. Undersøkelsene gjennomføres av et av de fremste sosialpediatriske miljøene i Norge, nemlig Sosialpedriatisk seksjon ved Oslo universitetssykehus.

– Vi ser fram til å kunne gjøre flere medisinske undersøkelser av barna og håper at dette kan være med på å avdekke flere tilfeller av kjønnslemlestelser, sier Pettersen.

Kilde:

Inger-Lise Lien: Politiets arbeid med kjønnslemlestelse, En systemteoretisk analyse, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Rapport nr 6/2017