Fakta om vaksiner
En vaksine skal gjøre kroppen immun overfor en bestemt sykdommen.
Det fungerer ved at man gir kroppen en dose svekket virus for å få immunforsvaret til å bygge opp antistoffer mot det, uten at man blir syk.
Dermed er immunforsvaret forberedt på å motarbeide den ekte sykdommen.
Vaksiner beskytter både den som blir vaksinert, og resten av befolkningen.
Det vil alltid være personer som av medisinske årsaker ikke tåler vaksiner, men hvis mange nok er vaksinert, er sannsynligheten for sykdomsutbrudd veldig liten. Det kalles flokkimmunitet.
For å kunne utrydde en barnesykdom som meslinger, krever det at minst 95 prosent av befolkningen har mottatt to doser av den såkalte MMR-vaksinen.
Selv om det for lengst er utviklet vaksiner mot barnesykdommer som meslinger, røde hunder og kusma, blir folk fortsatt smittet hvert år.
Årsaken er at noen foreldre har mistro til vaksinen og derfor unnlater å vaksinere barna. En studie fra Spania viser at noe så enkelt som en samtale med legen kan få ni av ti skeptikerne til å la barna bli vaksinert likevel.
– Rådgivningen virker, og det var en fornøyelse å se barna bli vaksinert, sier spanske Roi Piñeiro Pérez, som ledet forsøket. Han er barnelege, ph.d. og leder av barneavdelingen på Villalba General Hospital.
Studien er publisert i det spanske legetidsskriftet Annales de Pediatria.
Viktig å ta skeptikerne på alvor
Studien involverte 20 familier med barn som ikke var vaksinert.
Forskerne opprettet en spesialklinikk til formålet. Barneleger sto for rådgivningen, og familiene fikk om lag 30 minutters rådgivning per gang.
De fleste familiene holdt seg til en eller to konsultasjoner, og etter forsøket valgte 90 prosent av familiene å vaksinere barna helt eller delvis. Ifølge forskeren er nøkkelen til å overbevise de skeptiske foreldrene at man som lege tar argumentene de kommer med, på alvor.
– Jeg forsøker å forstå hvorfor de velger å ikke vaksinere barna sine. Jeg lytter til foreldrene og registrerer begrunnelsene de har, sier Pérez.
– Først når de har lagt frem bekymringene sine, går jeg gjennom dem en etter en. De er ofte basert på myter eller misforståelser. Andre ganger er innvendingene basert på fakta, men andre argumenter er viktigere.
Pérez mener problemet ofte er at legen er utålmodig.
– Ofte lytter leger ikke legen til vaksineskeptikere. De blir sinte, eller i verste fall bryr de seg ikke. Men det er nødvendig å snakke høflig sammen for å overbevise foreldrene, mener han.
Noen skeptikere har et åpent sinn
Familiene som deltok i forsøket, meldte seg frivillig som deltakere, og det er ikke sikkert de er representative for vaksineskeptikerne.
– Det er klart at resultatet er begrenset. Og det er uten tvil lettere å snakke med personer som ikke er helt urokkelige, sier Pérez. – Men vi kan ikke tvinge folk til rådgivning.
Det finnes ikke konkrete oversikter over ulike typer vaksineskeptikere, men WHO har utgitt en veiledning for å snakke med skeptikere.
Skeptikerne deles inn i tre typer som befinner seg på et spektrum:
- Vaksinebenektere («Vaccine deniers»)
- Vaksinevegre («Vaccine refusers»)
- Vaksineskeptikere («Vaccine sceptics»)
Benekterne er ifølge WHO de mest innbitte og høylytte, mens skeptikerne er mer åpne for argumenter.
WHO påpeker at det nærmest er umulig å overbevise de mest innbitte motstanderne, og derfor bør kommunikasjon fra eksperter og myndigheter sikte mot de foreldrene som ikke har bestemt seg for hva de mener.
– Heldigvis er det flere tvilere enn sterke motstandere. Mange av de foreldrene som unnlater å vaksinere barna, betrakter seg ikke som «antivaksine». De er bare i tvil, sier Roi Piñeiro Pérez.
Dansk forsker: – Ikke noen sterk studie
Palle Valentiner-Branth, epidemiolog og avdelingslege ved Statens Serum Institut i Danmark, har lest den spanske studien og synes resultatet er interessant, selv om han har en innvending.
– Det er en veldig liten studie, bare 20 familier. Dessuten har de valgt å være med selv, så studien er ikke spesielt sterk, sier Valentiner-Branth.
Han mener likevel at studien gir grunn til optimisme.
– Det er en stor undergruppe av skeptikere som kan overbevises hvis man tar bekymringene der har, på alvor, sier Valentiner-Branth.
Interessant med egne leger til skeptikere
Ifølge de spanske forskerne krever det en tålmodig og lyttende tilnærming å kunne overbevise vaksineskeptikere, og derfor opprettet de en egen klinikk til formålet.
Men Palle Valentiner-Branth tror ikke det er nødvendig.
– De fleste kan få luftet bekymringene sine hos en vanlig lege. Legene er i stand til å snakke med foreldre som er skeptiske overfor vaksinasjon, men det er interessant å vurdere om man bør ha spesialister som veldig skeptiske foreldre kan henvises til i spesielle tilfeller, sier han.
Frivillig eller tvungen vaksinasjon?
Men hva med de foreldrene som på tross av rådgivning og informasjonstiltak likevel ikke vil at barna skal bli vaksinert? Noen land forsøker å tvinge foreldrene til å vaksinere barna.
I Italia må barn nå være vaksinert for å begynne på offentlig skole. Og fra 2018 er det lovpålagt for franske foreldre å vaksinere barna. I Australia får ikke foreldre barnetrygd hvis de lar være å vaksinere barna.
I andre land – som Norge, Danmark og Spania – er det fortsatt frivillig. Det finnes ikke bevis for at tvungen vaksinasjon skaper en større vaksinedekning, men Australia har opplevd en stigende tilslutning.
Bør man straffe vaksineskeptikere?
Roi Piñeiro Pérez mener den australske modellen er fornuftig når det gjelder å håndtere de mest innbitte vaksinemotstanderne.
– Det gir mening, for et ikke-vaksinert barn er dyrere for helsevesenet. Så hvis man velger ikke å vaksinere barnet, må man akseptere å miste noen økonomiske privilegier, sier han.
Palle Valentiner-Branth foretrekker det skandinaviske systemet med frivillig vaksinasjon og uten sanksjoner.
– Tross de problemene vi har, synes jeg det er bra at vaksinasjon er et gratis tilbud, basert på frivillighet. Og inntil videre kan samfunnet håndtere den gruppen av barn som ikke er vaksinert, sier han.
– Hvis det plutselig kommer store utbrudd av sykdommer som kan unngås med vaksinasjon, kan man vurdere innstramninger.
Vaksineskepsisens røtter
Vaksineskepsis er ikke noe nytt fenomen. Det har eksistert siden de første vaksinene ble innført på slutten av 1700-tallet.
I nyere tid stammer mye av skepsisen sannsynligvis fra en studie som ble utgitt i 1998 i tidsskriftet The Lancet. Forfatteren hevdet han hadde funnet en sammenheng mellom MMR-vaksinen og autisme.
Det var kontroversielt, blant annet fordi resultatene bare bygget på bare tolv forsøkspersoner.
Senere viste det seg at studien ikke var etisk godkjent, og at hovedforfatteren Andrew Wakefield rekrutterte barna til forsøket ved et privat selskap der han tilbød dem fem pund for å delta.
The Lancet trakk tilbake artikkelen
I 2010 trakk The Lancet tilbake artikkelen etter at en undersøkelseskomité hadde gjennomgått forskningen og funnet mange feil og etiske problemer.
Det ble konkludert med at studien var forfalsket, og at Andrew Wakefield hadde manipulert dataene. Han mistet senere legeautorisasjonen.
The Lancets sjefredaktør, Richard Horton, uttalte at studien var helt og fullstendig usann, og at tidsskriftet hadde blitt ført bak lyset.
Skeptikerne var overbevist av Wakefield
Siden 1998 er det utført mange studier, men ingen har klart å finne en sammenheng mellom MMR-vaksinen og autisme.
Forskningsartikkelen har imidlertid inspirert en omfattende vaksineskepsis, og skeptikerne kunne fram til 2010 henvise til Wakefields resultater.
I begynnelsen av 2017 var han for eksempel med på en av Donald Trumps tiltredelsesfester. Presidenten har, blant annet på Twitter, gitt uttrykk for sin egen skepsis overfor vaksiner.
Kilder
Roi Piñeiro Pérez mfl. «Vaccination counselling: The meeting point is possible», Anales de Pediatria (2017), doi: 10.1016/j.anpedi. 2016.06.004
Andrew Wakefield mfl. «RETRACTED: Ileal-lymphoid-nodular hyperplasia, non-specific colitis, and pervasive developmental disorder in children», The Lancet (1998), doi 10.1016/S0140-6736(97)11096–0
