Den internasjonale romstasjonen tegner en lysende strek over himmelen, fotografert over tid. Nå kan du se romstasjonen fra Norge i dagene som kommer. Les mer i artikkelen om når og hvor! (Foto: Andreas Möller)
Se romstasjonen!
Rundt hver annen måned kan den internasjonale romstasjonen sees fra Sør-Norge. Det betyr nå – i disse dager.
– Den glir langsomt over himmelen og er synlig noen minutter, skriver Pål Brekke, seniorrådgiver ved Norsk Romsenter, i en e-post til forskning.no.
– Fredag 28. juli skytes dessuten tre nye astronauter opp til romstasjonen med et Sojus-romfartøy. Hvis du er heldig, kan du se Sojus som et svakere lyspunkt ved siden av romstasjonen natt til lørdag 29. juli, fortsetter Brekke.
Nesten like sterk som Venus
Hvordan beveger romstasjonen seg over himmelen?
– Ofte vil du se at den langsomt blir svakere i nord – og at den raskt forsvinner. Det skyldes at den kommer inn i jordskyggen og at sola ikke lenger skinner på den.
Romstasjonen lyser nemlig ikke av seg selv. Det vi ser, er sollyset som reflekteres fra overflaten. Slik kan den lett skilles fra for eksempel et fly – som har blinkende lanterner på hale og vingetupper.
Romstasjonen er rundt 73 meter lang og 109 meter bred, så her er det mye metall som kan fange sollyset og sende det tilbake ned mot oss. Romstasjonen er nesten like sterk som planeten Venus – også kalt morgenstjernen og aftenstjernen.
Sol oppe, skygge nede
Romstasjonen kretser nesten 400 kilometer over jordoverflata og hvert omløp tar rundt halvannen time. Hvorfor kan vi da ikke se den hver halvannen time?
Det første svaret på spørsmålet er – du kan bare se den rett etter solnedgang og rett før soloppgang. Mange av passeringene skjer på dagtid eller om natta.
Om dagen er himmelen for lys, og om natta er det ikke noe sollys som faller på romstasjonen. Den går i nattskyggen og er mørk.
Men om kvelden og morgenen – da er det ganske tussmørkt nede på bakken, men solstrålene faller fortsatt inn på skrå høyere oppe, der romstasjonen går.
Du har sikkert lagt merke til den samme effekten for fly – kondensstripene høyt der oppe lyser fortsatt rosa i kveldssola etter at skumringen har falt her nede.
Annonse
Solstrålene (pila) kommer skrått inn etter solnedgang og lyser ennå høyt oppe over jordkloden. Derfor kan vår venn se romstasjonen i sollyset, selv om han står nede i natten. (Figur: Arnfinn Christensen, forskning.no)
Ekvatorbane og polbane
Det andre svaret på spørsmålet er kanskje det viktigste – de fleste ganger går den for langt sør til at vi kan se den her i Norge.
For å skjønne det må vi bruke to enkle eksempel. Først – hvordan hadde det vært hvis romstasjonen gikk i bane rett over ekvator?
Da ville vi aldri sett den fra Norge. Den ville vært under horisonten. Vi måtte reist til Afrika eller andre sørlige reisemål for å se den.
Så – hvordan ville det vært hvis romstasjonen gikk fra pol til pol – nordpolen og sydpolen? Da ville alle på hele jorda, uansett breddegrad – pingviner i Antarktis og isbjørner på Spitsbergen og alle midt mellom – fått et glimt av den.
Jorda snurrer over banen til romstasjonen
Men ikke så ofte som hver halvannen time da heller. Romstasjonen går nemlig i den samme banen hele tida, sett i forhold til stjernene.
Jorda derimot snurrer rundt om sin egen akse en gang i døgnet. Det betyr at jorda forskyver seg under banen til romstasjonen. Romstasjonen går altså over stadig nye lengdegrader på jorda.
Ett omløp ville den kanskje gått over Amerika og Japan. Så snurrer jorda under banen til romstasjonen, og noen omløp seinere ville den gått over Europa og Stillehavet.
Her ser du de tre banene som er beskrevet i teksten, og etterhvert blir synlighetsområdet på jorda markert. Den virkelige banen til romstasjonen er vist til høyre. Åpne videoen her for å se detaljene bedre! (Video: Arnfinn Christensen, forskning.no)
Annonse
Ikke nord for Trondheim
I virkeligheten er bildet enda litt mer komplisert. Romstasjonen går verken over ekvator eller fra pol til pol. Den går i en bane som står 51,6 grader skjevt på ekvator.
Med en sånn bane vil den tegne et slags bølgete mønster over jordkloden. Den vil pendle mellom 51,6 grader nordlig bredde via ekvator til 51,6 grader sørlig bredde.
Sør-Norge ligger rundt 60 grader nordlig bredde. Derfor kan vi se romstasjonen også her, men aldri rett over oss. Omtrent nord for Trondheim vil romstasjonen ikke klare å komme høyt nok over horisonten i sør.
Også i denne skråbanen vil jordkloden snurre og forskyve seg under romstasjonen fra omløp til omløp, på samme måte som hvis den hadde gått fra pol til pol.
Det betyr at omlag hvert tredje døgn går romstasjonen over samme sted på jorda – for eksempel Sør-Norge. Likevel – mange av disse passeringene skjer altså på dagtid eller om natta.
For at vi skal se romstasjonen, må passeringene skje i skumringen eller demringen. Det skjer altså rundt hver annen måned her i landet, oftere jo lenger sør vi kommer.
Drahjelp av jordkloden
Hvorfor har romstasjonen en bane som går på skrå? Det er to svar: Det sparer rakettdrivstoff, og russerne trenger det.
For å begynne med det første svaret: Det krever mye drivstoff å få romstasjonen opp i farten den trenger rundt jorda – 27 600 kilometer i timen.
Annonse
Hva om du kunne få litt drahjelp av jordkloden? Den snurrer jo også rundt – seg selv – med en fart på rundt 1700 kilometer i timen – raskest ved ekvator.
Å ta et slikt bilde av romstasjonen fra jorda er veldig vanskelig. Romstasjonen beveger seg raskt, og med en sterk telelinse skal du være heldig for å få stasjonen i bildefeltet og unngå risting som gjør bildet uskarpt. (Foto: Ralf Wandebergh, CC BY-SA 3.0)
Fra ekvator til Bajkonur
Altså – jo nærmere ekvator du kan skyte opp, desto mer drahjelp får du. Det var ikke sol og paraplydrinker som fikk amerikanerne til å anlegge Cape Kennedy i Florida eller ESA til å skyte opp sine raketter fra Kourou i Fransk Guyana.
Jo nærmere ekvator, desto lurere hadde det vært å la banen gå – nettopp over ekvator. Men vent. Russerne har lagt sin rakettbase mye lenger mot nord – Bajkonur i Kasakhstan.
Helt siden romferga ble pensjonert i 2011, har russernes Sojus-kapsel vært eneste fartøy som kan frakte folk opp til romstasjonen.
Det betyr at banen må starte over Bajkonur og så tegne en storsirkel rundt jorda. Du får mindre drahjelp, og en bane som skrår 51,6 grader.
Klar bane østover
Men vent – Bajkonur ligger da vitterlig ikke på 51,6 grader nord, vil den oppmerksomme geografi-quizkonge riktig innvende.
Nei, Bajkonur ligger på 46 grader nord. Men hvis du hadde sendt raketten i en bane østover som heller 46 grader, ville de utbrente rakettrinnene falt ned i … Kina. Ikke spesielt gunstig i det storpolitiske spillet.
Derfor sendes raketten lenger nordover. Mindre drahjelp fra jorda, men tryggere. Av samme grunn ligger for øvrig både Cape Kennedy og Kourou ute ved kysten, med hav og atter hav østenfor oppskytningsrampene.
Så er det bare å slå opp på NASAs nettside for romstasjon-spottere, koke seg en kopp varm te og gå ut i skumringen.
– Finn deg et høyt sted med fri sikt sørover. Følg godt med, oppfordrer Pål Brekke.
