Kassel i Tyskland, juni 2017: 400 reinskaller. Alle med et kulehull i panna, og sirlig hektet sammen i hverandre. Festet i en bjelke fra taket er denne svære gardinen noe av det første de besøkende møter i entreen i byens gamle hovedpostkontor, for anledningen omdøpt til New Gallery. Visningsstedet regnes som den beste plasseringen under Documenta – en av verdens største og viktigste gruppeutstillinger av internasjonal samtidskunst.

I månedsvis har Máret Ánne Sara stått på kjøkkenet i hjembygda Kautokeino og kokt skallene. Fjernet hjernene, øynene, pelsen. Renset dem for fett, fjernet lukt. Siden har hun brukt måneder på å feste dem sammen med ståltråd. Deretter har skallene først blitt fraktet med lastebil til Oslo, for så å bli fløyet videre til Tyskland. Og nå er det altså endelig installert. Klart til å bli beskuet av en hel kunstverden.

Forrige Documenta, som ble arrangert i 2012, tiltrakk seg 900 000 besøkende.

Selv for Sara, som har levd i og med prosjektet i en årrekke, føles det nærmest uvirkelig å se det ferdige verket i Kassel. Det virker massivt, dramatisk og ubehagelig. Akkurat slik hun selv beskriver situasjonen som hun formidler.

Årets utgave av Documenta, som pågår til midten av september, inkluderer fem norske kunstnere i programdelen med kunst fra Sápmi. Aldri før har den norske deltakelsen på prestisjeutstillingen vært større. I tillegg til Sara bidrar Joar Nango, Hans Ragnar Mathisen og Synnøve Persen. Documenta viser også verker av Iver Jåks (1932–2007). Fra svensk side deltar Britta Marakatt-Labba.

– Det er en stor og tydelig kunstbølge i Sapmi for tiden. Det har skjedd en oppvåkning. I tillegg til deltakelsen i Kassel har vi de siste årene sett mange unge, sterke stemmer vokse fram, sier Máret Ánne Sara.

Felles for mange av de friske tilskuddene er at de gjerne opererer i grenselandet mellom aktivisme og kunst. Og at de ikke går av veien for å ta i bruk sterke virkemidler.

– Etter en roligere periode er aktiviteten igjen veldig høy. Jeg er av den oppfatning av at det ikke har vært et større politisk engasjement blant samiske kunstnere siden Alta-konflikten, sier Ánde Somby, førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet ved UiT.

Alta-saken pågikk fra slutten av 60-tallet til begynnelsen av 80-tallet. Her gikk norske myndigheter inn for å demme opp Alta-Kautokeino-vassdraget – og dermed legge store områder som ble brukt til reindrift, jakt og fiske, under vann.

• Les også: Derfor er Sameblod en viktig film

Joik har større kraft enn krutt

Saken fikk stor betydning for utviklinga av norsk samepolitikk og huskes i ettertid særlig for kunstnernes sterke engasjement. Mest kjent er Sverre Kjelsberg og Mattis Hættas Melodi Grand Prix-bidrag «Sámiid Ædnan», som var en støtteerklæring til de sultestreikende under konflikten.

Somby, som også er artist og joiker, var selv engasjert i Alta-saken.

– I dag pågår det flere betente rettighetskamper, og jeg synes mye av det som skjer på kunstfronten minner om hva som hendte på 70- og 80-tallet. Konflikten står igjen mellom den samiske befolkningen og myndighetene.

For Máret Ánne Sara startet prosjektet Pile o´Sapmi som en protest mot tvangsslakting av rein i Finnmark, det hun kaller et statlig overgrep mot reindriftssamfunnet.

Ble pålagt å slakte rein

I 2013 vedtok regjeringen strengere tvangsmidler i reindriftsloven. Målet var et lavere reinantall, og reineierne ble selv pålagt å organisere reduksjonen. I 2014 overtok Sylvi Listhaug som landbruksminister. Hun var utålmodig og mente at mange reineiere ikke hadde gjort nok. Flere siidaer – som allerede hadde redusert sine bestander – ble dermed pålagt å slakte ned ytterligere.

Jovsset Ánte Sara, Máret Ánne Saras lillebror, ble i denne runden pålagt å halvere reinflokken fra 150 til 75 dyr. Dette ville ifølge reineieren føre til konkurs og hindre muligheten til å videreføre drifta. Jovsset Ánte Sara tok opp kampen og gikk til sak mot staten. I februar 2016 vant Sara i tingretten, men staten anket tingrettens beslutning. Et drøyt år seinere vant den unge reineieren også ankesaken i Hålogaland lagmannsrett. Nå er saken anket til Høyesterett.

Under begge rettsrundene satte Máret Ánne Sara opp verket med reinhoder utenfor rettslokalene.

Det som nå oppstår av engasjement, kan oppfattes som begynnelsen på en ny Alta-kamp, mener en av forskerne ved UiT: 

Fotograf: Tommy Hansen

I år er det hundre år siden det første samepolitiske møtet på tvers av grensene fant sted i Tråante (sørsamisk for Trondheim). Her møttes representanter fra store deler av Sápmi for å fremme felles sak som ett folk. I jubileumsåret markeres samenes kamp for demokrati, rettferdighet og mangfold.

Men hvor langt har vi kommet på disse årene? Og hva er årsaken til at det igjen mønstres til kamp?

Ikke bare negativt

Øyvind Ravna, professor i rettsvitenskap ved UiT, mener norske myndigheter har gjort en god del for samenes rettigheter som urfolk siden 1917. 

– Norge har blant annet ratifisert ILO-konvensjon 169, vedtatt Finnmarksloven, inngått konsultasjonsavtalen med Sametinget og arbeidet aktivt for at FNs erklæring om urfolks rettigheter skulle bli vedtatt, sier Ravna.

• Les også: Samer opplever mer diskriminering enn nordmenn

Ifølge professoren ligger imidlertid disse beslutningene og vedtakene et stykke tilbake i tid.

– Den siste av disse, erklæringen om urfolks rettigheter, ble vedtatt allerede i 2007. De siste årene preges således ikke av den samme positive utviklingen som vi så på slutten av forrige århundre og begynnelsen av dette.

Han mener blant annet at Finnmarksloven ikke har blitt til det Stortinget og Sametinget mente den skulle bli da de framforhandlet den.

– Finnmarkskommisjonen har – etter ni års arbeid – ennå ikke avdekket noen områder samene har kollektiv eiendomsrett til, eller bruksrettigheter utover det som alt er nedfelt i Finnmarksloven. Samtidig synes det nye eierorganet, Finnmarkseiendommen (FeFo), verken å representere samene i Finnmark eller Finnmarks befolkning for øvrig. De er heller en videreføring av det tidligere Statskog-regimet. Betegnende for det er de mange rettssakene – og at FeFo prosederer på sin rett med bakgrunn i læren om statens eiendomsrett i Finnmark, sier Ravna.

Han reagerer også på at FNs erklæring om urfolksrettigheter ikke er blitt fulgt opp og brukt i større grad, både av utøvende myndigheter og av domstolene.

– Heller ikke reindriftsloven vi fikk i 2007 er blitt det man håpet på. De strenge reglene om tvangsslakting og tvangsbøter er hjemlet i denne, og Jovsset Ánte Sara-saken viser jo hvor urimelig et slik vedtak kan bli. Her har heldigvis Indre Finnmark tingrett og Hålogaland lagmannsrett vist sitt ansvar og kjent vedtakene ulovlige. Det blir spennende å se hvordan Høyesterett vurderer saken og da særlig i forhold til Norges internasjonale rettsforpliktelser overfor samene. 

• Les også: – Taushet om kjønn i forskning på urfolk

Ravna legger til at reindriftsloven ble endret i 2014 slik at områdestyrene ble avviklet, noe som han betegner som et inngrep i reindriftssamisk selvbestemmelse og rett til å delta i forvaltningen av egen næring.

– Fysiske inngrep i reindriftsområder synes heller ikke å begrense seg, derimot virker de heller som de akselerere; den omfattende vindkraftutbyggingen på Fosen kan være et eksempel på det, Nussir-vedtaket, som ikke bare rammer reindriftssamer, men også kystfiskere, et annet.

Ravna mener at nettopp denne utviklingen – og disse tilbakeslagene – er årsaken til at samiske kunstnere blitt betydelig mer politisk aktive de siste årene.

– Her ser vi en parallell til utviklingen under Alta-kampen – hvor kunstnerne spilte en viktig rolle.

At samarbeidet mellom staten og samene blir problematisk, kan få store konsekvenser, mener en annen forsker ved UiT: 

Fotograf: Tommy Hansen

Under jubileumsuka Tråante 2017, som ble arrangert i Trondheim i februar, krevde Sametingene fra Norge, Sverige og Finland at statens overgrep mot den samiske befolkningen dokumenteres av en sannhetskommisjon. I juni ble kommisjonen vedtatt av Stortinget. 

Dette gleder Else Grete Broderstad, professor og leder ved Senter for samiske studier. 

– En slik kommisjon er viktig. Den vil bidra til at det innhentes og bygges kunnskap om virkningene av fornorskninga, om faser i denne statlige politikken og virkninger av denne politikken i ulike samiske områder. Etter min mening er det viktig å få fram også de lokale og regionale historiene. Og i mange samiske områder har samisk språk og kultur overlevd, til tross for et hardt press, sier Broderstad. 

Samene organiserte seg tidlig, og denne organisasjonshistorien bør ses på, mener hun. 

– Tidlig på 1900-tallet er det eksempler på at samene snakka om seg sjøl som urfolk og brukte begrepet i lignende settinger som vi gjør det i dag. Disse eksemplene dreier seg om en forståelse av seg selv som et eget folk, det dreier seg om rett til samisk språk og utdanning. Den tidlige organisasjonshistorien er et uttrykk for motstand mot myndighetenes fornorskingspolitikk der samene tok til motmæle mot politikk og strukturer.

Broderstad forteller at den offisielle fornorskningspolitikken for lengst er tilbakelagt, og at norske myndigheter tok et viktig oppgjør med denne da de vedtok sameloven i 1987 og grunnlovens sameparagraf i 1988. 

– Men virkningene av denne politikken gjør seg nok fortsatt seg gjeldende på mange måter og forskjellige områder i samfunnet. Det er ingen selvfølge at samiske stedsnavn settes opp der de burde, at samiske barn og unge får samiskundervisning, at samisktalende pasienter møtes av samisktalende helsepersonell, og så videre. Mye har endret seg på de 30 årene som er gått siden sameloven ble vedtatt, men tankemønstre og holdninger med røtter til fornorskningstida, er fortsatt noe vi må være bevisst på og ta på alvor. Derfor trenges det mye kunnskap om nettopp virkningene av fornorskningen, sier Broderstad. 

Oppfattes som miljøpolitiske vandaler

Ivar Bjørklund, professor i kulturvitenskap ved UiT, mener at norsk forvaltning har aldri vært bygd på innsikt i hva den samiske reindriften egentlig er. Og at det i perioder har vært utenrikspolitikk, landbruksinteresser og ønske om en effektiv kjøttindustri som har vært styrende.

– I dag oppfattes reineiere som miljøpolitiske vandaler, som ødelegger vidda og driver på en måte som er skadelig for dem selv, sier Bjørklund.

– Det eneste som norske myndigheter og norske politikere i dag forstår av reindriften, er at det visstnok skal være for mange rein, og at det må gjøres noe med. Det har blitt en allmenn sannhet og et premiss for alle reindriftspolitiske tiltak, legger han til.

Dette er en sannhet med mange modifikasjoner, og så enkelt som staten har framstilt det er det overhodet ikke, mener han.

– Parallelt med dette er det en utvikling på arealsiden som er høyst alvorlig. Beitearealene reduseres, og de reduseres raskt. Det handler om inngrep i form av kraftutbygging, veibygging, gruvedrift og hyttebygging. Denne utviklingen har akselerert i løpet av de ti, femten siste årene.

Det vil ifølge Bjørklund si at arealene minker, samtidig som staten sier at du har for mye rein. 

– Dette er et bilde som er veldig skremmende om du er interessert i å beholde den samiske reindrifta:

Fotograf: Audun Hetland

Duer med bombebelter

Billedkunstneren Anders Sunna vokste opp i en reindriftsfamilie i nærheten av Pajala i Sverige. Da han var guttunge mistet familien retten til landområder hvor de kunne drive med reindrift.

– Vår tillit til det svenske rettssystemet er ikke-eksisterende. Folk sier Sverige er et demokratisk samfunn. Jeg føler meg derimot statsløs i et diktatur.

Sunnas malerier, installasjoner og graffitikunst tar utgangspunkt i familiens historie.

– Man leter etter måter å kontrollere seg selv på. For meg var det kunsten som ble redningen. Jeg vil bruke kunsten som våpen for å forsøke å skape en forandring, sier Sunna, som også rent konkret bruker våpen i verkene sine: Duer med bombebelter, ryper med håndgranater i nebbet og maskingevær med samiske utskjæringer.

– Kunst er politikk,og politikk er kunst. Jeg vil vise hva som kan bli konsekvensene når en minoritetsbefolkning undertrykkes.

Se noen av verkene hans her:

[gallery:1]

Også det anonyme samiske kunstnerkollektivet Suophanterror i Sverige ønsker å få oppmerksomhet rundt det de beskriver som statlig kolonialisme. Særlig er deres arbeid linket til byen Kallak, hvor det i en årrekke har vært strid om planer om gruvedrift midt i et viktig reinområde.

I 2015 sto Suophanterror bak festivalutstillingen på Márkomeannu, og de deltok også under markeringene i regi av Máret Ánne Sara under ankesaken til Jovsset Ánte Sara i Tromsø. 

– Vårt mål er å bryte ned, provosere og slå i stykker etablerte maktstrukturer. Vi kommer til å kjempe til vi vinner, sier Jenni Laiti, talsperson for Suohpanterror.

Vekker stor interesse

Eksemplene på nye, unge samiske kunstnere er altså mange – både i Norge, Sverige og Finland. Og de opererer i en rekke ulike sjangre. Både norske og utenlandske medier melder om kunstpolitisk buldring fra Sapmi, og flere av kunstnerne spås store karrierer.

Direktør Helena Holmberg ved Kunsthall Trondheim uttalte nylig: «Samisk kunst er noe av det heteste i den internasjonale kunstverdenen nå».

– Det er ikke tvil om at samisk kunst for tiden vekker både nasjonal og internasjonal interesse, sier Hanna Horsberg Hansen.

Hun er førsteamanuensis i kunsthistorie på Kunstakademiet i Tromsø og har skrevet om og forsket på samisk samtidskunst. 

– Det er sikkert mange grunner til at dette skjer nå. En grunn er selvfølgelig at vi snakker om kunst av høy kvalitet og av kunstnere som har jobbet hardt i lang tid. En annen grunn kan være at den kunsthistoriske forskningen vi har holdt på med på UiT i femten år har vært med på å synliggjøre samisk kunst internasjonalt. Nok en grunn kan være karakteren til kunst i vår samtid; at den kjennetegnes av et desentralisert fokus og forbindelser på kryss og tvers i verden samtidig som den knytter an til steder.

Hun beskriver de samiske kunstnerne som er representert på Documenta som er veldig forskjellige i uttrykk og medier. 

– De ligner mer på andre kunstnere fra samme generasjon andre steder i verden enn på hverandre. Det de har til felles, er et politisk engasjement. Dette engasjementet er ikke et sært, lokalt fenomen, men et engasjement som blir forstått ute i verden. De har noe de vil si, men måten de gjør de på hører hjemme i ulike retninger innenfor samtidskunsten. Det blir veldig tydelig når deres verk vises i en internasjonal sammenheng sammen med andre kunstnere og ikke bare sammen med hverandre.

• Les også: Samene har ofte ikke kjent seg igjen i forskningsresultatene

Politisk virkemiddel

Karoline Trollvik, festivalsjef for Riddu Riddu, kan bekrefte den økte interessen for samisk kunst.

– Festivalen får mange henvendelser i løpet av året fra arrangører som er interessert i å booke samiske kunstnere til sitt program. De norske ambassadene i Europa har også vært flink til å synliggjøre det samiske aspektet som en grunnleggende del av nordisk kultur. Jeg tror det handler mye om at det er mange sterke og dyktige kunstnere i Sápmi nå, som lager kunst av interesse og aktualitet, og det har global appell.

Hun tror mange samiske kunstnere bruker kunsten bevisst som et politisk virkemiddel.

– Dette gjelder naturligvis ikke for alle. Men kanskje, fordi man tilhører en minoritet, har man måttet kjempe for plassen, og der har kunsten vært en viktig inngangsport. Du må ikke nødvendigvis ha en invitasjon for å lage kunst.  

For artist Elle Márjá Eira handler det kunstneriske engasjementet om retten til å eksistere, til å drive med reindrift og retten til å eie egne rein.

– Reinen og reindrift er kilden til et rikt samisk språk, duodji, tradisjonell samisk mat, urgammel kultur og kunnskap om natur og overlevelse i arktiske områder. For meg er det viktig å engasjere seg fordi det handler om oss vårt grunnlag til å leve og å overleve. 

Se musikkvideoen til GUODOHIT her:  

Også Eira bruker sin families historie og erfaringer i sin musikk.

– Statnett har satt i gang bygging av 420 kilovolts linje som skal gå rett gjennom vårt kalvingsområde. Det som skjer i praksis, er at Statnett tar området fra oss med makt, og de har altså fått lov å begynne å rote midt i simleflokken i Gurpmutvoupmi vest for Eiby i Alta.

Elle Márjá Eira og familien møtte i fjor høst opp på Statnett sin åpning i Skillemoen – til tross for at de ikke var inviterte.

– Jeg streamet hele hendelsen direkte på Facebook slik at verden kunne se hva som foregikk. Jeg synes det var viktig å dokumentere dette, sier Eira.

Eira synes det er viktig at kunsten har en plass i disse rettighetskampene. 

Tilbake i Kautokeino arbeider Máret Ánne Sara ennå med å fordøye inntrykkene etter Kassel og Documenta. Hun følger med på medier og sosiale medier for å få med seg publikums reaksjoner på verkene, og synes det virker som at folk tar med seg historiene videre.

Pile o’ Sápmi har av flere anmeldere og kunstmedier blitt trukket fram som et av høydepunktene under utstillingen, og Sara har fått store omtaler i blant annet Bild og New York Times.

For Sara som kunstner er dette stort. Men enda viktigere er det for henne som medlem av en reindriftsfamilie – særlig nå når de venter på beskjed om Høyesterett vil ta opp ankesaken til lillebror.

– Pile o´Sapmi forteller vår side av historien som overgriperen har hatt monopol på. Reinhodene synliggjør et moderne, norsk overgrepsmønster.