Hvor mye riktig husker vi egentlig fra skumle situasjoner? (Illustrasjonsfoto: ESB Professional / Shutterstock / NTB scanpix)
De problematiske øyenvitnene: Hva så du egentlig?
Vi ser dårlig, legger til og tror vi husker bedre enn vi gjør.
Øyenvitner gir viktig bevismateriale i en rettssak. Vi stoler på hukommelsen vår, og hver eneste dag deler vi opplevelser med andre mennesker. Vi forteller hva vi har sett og hørt, og vi tror det vi husker.
Men i en rettssak blir dette satt på spissen. Da blir hukommelsen vår brukt til å bevise at noen har gjort en kriminell handling, at vi så en grønn bil på gatehjørnet, eller at noen hadde på seg hettegenser.
Små detaljer kan være svært viktige for saken, men mer og mer forskning tilsier at vanlige mennesker og øyenvitner i rettssaker går i hukommelsesfeller.
Den amerikanske hjerneforskeren Thomas D. Albright har laget en oversikt over hva som er mest problematisk med hukommelsen til folk i rettssaker, og hvorfor vi så ofte husker feil.
Han mener det er tre ting som står i veien for å huske riktig: Hva vi oppfatter gjennom synet, feilslutninger og tillitt til vår egen hukommelse.
Men hvordan gir dette utslag?
Hva så du egentlig?
Vi tar inn veldig mye informasjon gjennom synet, men dette kan forstyrres av mange ting. Det kan være så enkelt som gjenskinn fra solen eller en skygge som endrer det vi tror vi ser.
Det kan føre til at vi egentlig ikke helt vet hva vi ser på, og da fyller hukommelsen inn detaljer.
Her kommer feilslutningene inn. Forutinntatthet fyller inn usikkerheter i hukommelsen, basert på hva vi tror er mest sannsynlig, mener Albright. For eksempel kan en busk langs en vei bli til en bil, eller vi husker at en bankraner har en pistol i hånden, fordi det er det vi tror bankranere alltid har.
Dette er en viktig egenskap, for den gjør at vi raskt kan gjøre en vurdering av omgivelsene. Og folk har ofte rett, men det kan også føre til feilslutninger og falske minner.
Det siste hovedproblemet er vår egen tillit til hukommelsen, ifølge Albright. Et skråsikkert vitne er veldig overbevisende, men han eller hun kan ta like mye feil som andre.
Tdligere studier har vist at folk som er sikre på hva de husker, faktisk ikke husker noe bedre enn andre.
To vitner tok feil
Albright trekker fram en amerikansk sak fra 2004 som et spesielt heftig eksempel. En 16 år gammel jente ble kidnappet og voldtatt ved siden av veien. Hun klarte å slå til overfallsmannen og komme seg unna.
En annen person kjørte forbi og så episoden, så det var to vitner.
Etter at politiet hadde fått like beskrivelser fra begge to, fant de flere mistenkte som stemte med signalementet. Begge vitnene pekte ut samme person, og jenta som hadde blitt overfalt var skråsikker under rettssaken.
Den utpekte personen ble dømt til livstid, basert på disse vitnemålene.
Men saken ble tatt opp igjen, og DNA-bevis viste at han som ble dømt ikke kunne ha gjort det. Han satt åtte år i fengsel før han ble sluppet ut.
Istedet viste det seg at en tidligere straffedømt som bodde i nærheten, var gjerningsmannen.
Albright trekker fram forskjellige faktorer som kan ha ført til at begge vitnene husket feil. Blant annet skjedde overfallet raskt, det var mørkt, og gjerningsmannen bar hodeplagg.
Jenta husket at mannen hadde skjegg, så det var noe hun baserte identifiseringen på. Hukommelsen hennes kan ha fylt inn detaljer hun ikke husket eller fikk med seg. Han som ble dømt hadde også hatt skjegg.
Tiltak
Albright mener det er mulig å korrigere for disse fallgruvene. Usikkerheten i hva folk ser er det umulig å gjøre noe med, men det går an å anslå hvor sannsynlig det er at noen husker mer eller mindre riktig, hevder han. Datamodeller som tar høyde for usikkerhet kan gjøre disse beregningene.
Politiet kan prøve å kartlegge hva slags forutinntatte meninger et vitne har, for å finne fram til usikkerheter i vitnemålet.
Tillit til at man husker helt riktig kan forsterkes av å snakke med andre vitner eller politiet - og å se nyheter om hendelsen. For å motvirke denne tendensen, kan politiet begrense hvor mye informasjon et vitne får.
Albright mener at kunnskap om synet og hukommelsen bør brukes til å lage bedre rutiner for å håndtere øyenvitner.
Referanse:
Albright: Why eyewitnesses fail. PNAS, juli 2017. DOI: 10.1073/pnas.1706891114. Sammendrag
