En grabb blir senket varsomt ned på fartøydekket til Seisma i sjøen øst for Smøla på Nordmøre. Den skålformede griperen åpnes og bunnprøvene tømmes ut.

– Her er det ren skjellsand, fastslår geolog Reidulv Bøe ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Skjellsand er rett og slett knust skall fra skjell og andre organismer i havet, som for eksempel snegler, rur, kråkeboller og kalkalger.

Bøe tar prøver og fotograferer sanden. Han beskriver den med koder og nøkkelord og sørger for at all nødvendig informasjon blir tatt hånd om, før restene av bunnprøven blir skylt på sjøen.

Seisma setter ny kurs, legger seg på ti knops fart og fortsetter til neste forhåndsbestemte prøvelokalitet. Så legger skipper Oddvar Longva båten i ro, og på nytt senker maskinist Rolf Myhren grabben til bunns.

• Les også: Så grundig undersøkte de Oslofjorden på 1950-tallet

Bedre arealplanlegging

I snart ti år har forskere ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA), Havforskningsinstituttet (HI) og NGU kartlagt den norske kystsonen for å registrere nøkkelområder for enkelte arter. De skal også finne ut av utbredelsen og tilstanden til de marine naturtypene.

– Kunnskap om marine arters tilstand og utbredelse er avgjørende for å ivareta biologisk og geologisk mangfold. Presset på kystsonen er stort. Målet er å bidra til en solid og kunnskapsbasert forvaltning og arealplanlegging, forklarer Bøe.

NGU har hatt ansvaret for å undersøke naturtyper som israndavsetninger og skjellsandforekomster på havbunnen. NIVA lager kart over utbredelsen av skjellsand ved å sammenstille og modellere resultatene av NGUs prøvetaking med dybde-, bølge- og strømforhold.

• Les også: Endringer i havet påvirker flere generasjoner alger og hoppekreps

Mangel på skjellsand

I løpet av en toktdag i godvær klarer forskerne å hanke inn over 30 grabbprøver fra sjøbunnen. Alle blir beskrevet og prøvetatt.

– Det er også viktig å skaffe seg oversikt over hvor vi slett ikke finner slik kalkholdig sand, sier Bøe. Da bruker forskerne begreper som for eksempel «slam», «slamholdig sand» eller bare «stein og grus».

De fleste forekomster av skjellsand finner vi i skjærgården på ti til 30 meters dyp, i områder med sterk strøm og hvor det er lav tilførsel av finmateriale. Skjellsand avsettes ofte på innsiden av holmer og skjær og forekommer gjerne i isolerte lommer og forsenkninger ut mot havet.

• Les også: Enger av børstemark rundt metankildene i Arktis

Kartlegging ut 2018

Skjellsand fungerer som gyte- og oppvekstområder for flere fiskearter. Større krepsdyr bruker skjellsand­bankene til paringsplasser og ved skallskifte, i tillegg til at de finner maten sin her.

Utvinning av skjellsand foregår spredt langs kysten. Sanden blir brukt som kalkningsmiddel, til kalking av vassdrag, og som kalktilskudd i kraftfôr og hønsefôr. Skjellsand regnes som en ikke-fornybar ressurs.

Kartleggingen skal etter planen pågå for fullt ut 2018.

– I høst skal vi arbeide ved Loppa i Finnmark. Neste sesong skal vi avslutte arbeidet i Møre og Romsdal, forklarer Bøe.

Da er mye av puslespillet over utvalgte naturtyper langs norskekysten lagt. 

• Les også: Trådalger truer Vestlandets økosystemer