Fra 1951 til 1955 registrerte Bengt og Marit E. Christiansen flere tusen bunndyr i Oslofjorden. Dagbøkene deres er gull verdt for dagens marinbiologer.

4. juli 1951 Ut med «Gunnar Knudsen», Gikk opp Stormeberget med ekkolodd

Slik åpner loggen over kartleggingsarbeidet til marinbiologene Marit E. og Bengt Christiansen. Dagbøkene Oslofjord-undersøkelser 1951–1955 består av over 450 sider med håndskrevne notater og sirlig tegnede kart.

På de neste linjene følger detaljerte beskrivelser av hvor de utførte sitt første «skrap». Det var det de kalte det når de slepte redskaper langs bunnen for å samle inn alt det som måtte leve akkurat der.

Dybden 45–35 m. Bunden grus med mye slagg og skjellfragmenter. En del død Lophohelia. Ujevn bund, antagelig fjell. En Stichopus tremulus (ikke oppbevart)

Dette var det første skrapet av det som skulle bli nesten 700 i løpet av de neste fire årene. Da de to ankom Biologisk stasjon i Drøbak for å kartlegge bunndyrene i Oslofjorden, het Marit fortsatt Hammerstad til etternavn.

Nå er Marit E. Christiansen 90 år og kan kalle seg professor emerita etter flere tiårs tjeneste som konservator og professor ved Zoologisk museum i Oslo. Mye av det hun og ektemannen samlet inn på 1950-tallet er fortsatt bevart i spritsamlingene i kjelleren på museet.

Til Drøbak med kjærlighet

Det var Forskningsrådet som tok initiativet til å undersøke dyrelivet på havbunnen langs hele norskekysten. De naturhistoriske museene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø ble med.

– Professor Bjørn Føyn var ansvarlig for Oslofjorden, og han ansatte Bengt og meg, sier Marit E. Christiansen til forskning.no.

Det unge forskerparet fikk en stilling på deling. Halve året bodde de dermed på Den biologiske stasjonen i Drøbak. Med forskningsfartøyet «Kristine Bonnevie» og motorbåten «Moses» fartet de rundt med skraperedskapene sine.

– Vi gikk gjennom materialet og så på omtrent hver eneste stein. Så plukket vi av alle dyrene. Mudder fra bløtere bunn spylte vi gjennom spesielle sikter, sier Christiansen.

Noen lot de være igjen, men bare hvis de kjente dem igjen og kunne se at det var en vanlig art.

– Ting som var interessante eller som vi ikke kunne artsbestemme, tok vi med til laboratoriet og la på sprit i småglass, flasker eller tuber etter størrelsen på dyret.

Ekkoloddet på «Gunnar Knudsen» fra åpningssetningen i dagboka var en kortvarig luksus for å måle vanndybden. Den ombygde fiskeskøyta «Kristine Bonnevie» hadde vinsj til hjelp, men på den lille motorbåten «Moses» var det håndkraft som gjaldt. Både til dybdemåling og skraping.Hvilken båt de brukte, var avhengig av hvor de skulle, hvor dypt det var der og av været.

– Av og til kunne det blåse ganske kraftig, sier Christiansen.

Da holdt de seg på land.

Levende koraller – 50 år etter

På 2000-tallet, etter at mannen Bengt døde i 2003, ble Marit Christiansen kontaktet av noen studenter som var på jakt etter koraller utenfor Hvaler. De visste at det fantes et rev der, og stolte på at skipperen skulle finne fram. Det gjorde han ikke.

Men Christiansen visste råd. Hun fant fram sin egen dagbok og slo opp på 23. juli 1952. Der kunne hun lese:

Satte skrapen ca 100 m SSØ for staken og skrapte forbi den i en avstand av ca 50–70 m øst for staken. Tok opp ca 200 m NNV for staken. Levende Lophelia pertusa i store mengder.

Lophelia pertusa var korallen studentene fisket etter.

– Så ble jeg med dem ut et døgn, forteller Christiansen.

Hun viste skipperen hva han skulle sikte etter.

– Da de skrapte fikk de opp levende koraller, sier hun fornøyd.

Takknemlige etterkommere

Samlingstekniker Ann-Helen Rønning ved Naturhistorisk Museum deltok i «gjenoppdagelsen» av materialet. Nå arbeider hun med å skrive funnene fra Drøbak-samlingen inn i forskernes databaser. Slik skal de tusenvis av bunndyrene bli med over i en ny tid der marinbiologene bruker andre verktøy.

– Tilsvarende prøvetaking som på 1950-tallet vil ved dagens kostnadsnivå være tilnærmet utenkelig å gjennomføre, forteller Rønning til forskning.no.

– Fordi stedfestingen var så nøyaktig, har vi i dag mulighet til å gå tilbake til de samme stedene og sammenligne det vi nå finner med resultatene fra 1950-tallet, sier hun.

Rønning mener dette er veldig viktig for forskere som i dag driver med miljøovervåking. Det er Torkild Bakken ved NTNU Vitenskapsmuseet helt enig i.

– Disse innsamlingene er etter min mening svært viktige, sier han i en e-post til forskning.no.

– De dataene Marit og Bengt har hentet inn, vil være et viktig grunnlag for sammenligning med tilsvarende undersøkelser i dag, sier Bakken.

Forsker Eivind Oug fra Norsk institutt for vannforskning (Niva) er en av dem som har bidratt i arbeidet med å digitalisere samlingen.

– Informasjonen som fysisk foreligger i magasinhyller og kartoteker på museet, som var slik forskere jobbet i tidligere tider, blir nå overført til dagens elektroniske informasjonssystemer, som er verktøyet for dagens forskere, sier Oug.

Han mener det er få steder i verden forskere har et så godt historisk materiale for sammenligning med dagens tilstand på havbunnen og understreker at dette er spesielt viktig for Oslofjorden, som er betydelig påvirket av menneskelige virksomheter.

Begynte rett vest for Nebbeberget og skrapte nordover mot toppen av Trollgrunnen. (…) Peilingene til Trollgrunnen er: Jeløyas SV spiss bak Guldholmens østside og Slettefjell såvidt fremom Veggefjell (nord for Horten)

– Den meget nøyaktige stedfestingen er et kjernepunkt, sier Oug i en e-post til forskning.no.

– Dette innebærer at vi kan gå tilbake til nøyaktig samme sted som originale prøver ble tatt og undersøke hva vi finner i dag, sier han.

Maritkrabben

I havet utenfor vestkysten av Afrika lever en krabbe de færreste her i Norge har hørt om. Men kanskje ringer noen bjeller når du hører det latinske navnet Chaceon maritae.

Ja, det stemmer. Den er oppkalt etter en Marit, nærmere bestemt Marit E. Christiansen.

Det var takket være henne at Raymond Manning og Lipke Holthuis i 1981 kunne beskrive denne krabben som en egen art.

– Jeg var på besøk hos Holthuis ved det naturhistoriske museet i Leiden i Nederland. Jeg pekte på denne krabben og sa at det var en egen art. Han sa han skulle se nærmere på det, forteller Christiansen til forskning.no.

Noen år senere – det går ikke alltid så fort i vitenskapens verden – fikk hun den gledelige beskjeden om at krabben skulle kalles Geryon maritae etter henne.

– Marit E. Christiansen var den første som påpekte at denne arten er adskilt fra G. affinis. Derfor er det en stor glede for oss å navngi denne spennende arten etter henne, skrev Manning og Holthuis da de beskrev arten.

Siden har den fått nytt slektsnavn og heter nå Chaceon maritae. Siden den ennå ikke har fått noe norsk navn, kan vi fra nå av kalle den maritkrabbe.

Men du vil nok aldri finne den i Oslofjorden. Selv ikke om du leter like grundig som ekteparet Christiansen gjorde fra 1951 til 1955.

Referanser:

Oug, Christiansen, Dobbe, Rønning, Bakken og Kongsrud: Mapping of marine benthic invertebrates in the Oslofjord and the Skagerrak: sampling data of museum collections from 1950–1955 and from recent investigations. Fauna norvegica, 2015, doi: 10.5324/fn.v35i0.1944. Sammendrag

Marit E. Christiansen og Bengt Christiansen. Oslofjord-undersøkelser 1951–1955. Sammendrag. Her kan du laste ned hele dagboka som pdf (491 MB)

Manning og Holthuis: West african brachyuran crabs (Crustacea: Decapoda). Smithsonian Institution Press, 1981.