Å tilegne seg kunnskap om de mange elementene ved gårdsdrift er en viktig del av bondens arbeid. Slik kunnskap kan komme i ulike former og gjennom forskjellige kanaler: både fra formelle kilder som fagtidsskrifter og innkjøpte rådgivingstjenester, og fra de mer uformelle, i form av internett og kolleger.

Nå viser tall fra spørreundersøkelsen Trender i norsk landbruk at norske bønder rangerer nabobønder som en av de viktigste kildene for å holde seg faglig oppdatert. Deretter følger internett, fagtidsskrifter og aviser, etterfulgt av rådgivere.

Selv i en tid med stadig lettere tilgang til internett og rådgivere fremstår nabobønder altså fortsatt som de viktigste kildene til kunnskap hos bønder. Hvorfor er det slik at naboen er rangert som viktigere enn mer formaliserte ressurser, som man attpåtil betaler for?

– Nabobønder er de som utgjør bøndenes umiddelbare fagmiljø, og gjennom den daglige, jevnlige kontakten utveksles kunnskap kontinuerlig, forklarer Egil Petter Stræte ved Norsk senter for bygdeforskning.

– Når bøndene vektlegger betydningen av denne kunnskapen såpass mye, så bygger det gjerne på den kjennskapen, tilliten og nærheten som de har til hverandre og hverandres arbeid, i motsetning til den mer formelle kunnskapen som kommer gjennom forskningsbasert rådgiving.

• Les også: Slik kan bønder i Norge tilpasse seg fremtidens klima

Bruker likevel rådgivingstjenester

Tilgang på god rådgiving er likevel en viktig ressurs. Dette kan for eksempel være spesifikk individuell rådgiving, driftsplan, bygningstegninger, gjødselplan, økonomianalyse, strategiveiledning og lignende.

Undersøkelsen viser at bøndene i varierende grad er fornøyd med rådgivingen de betaler direkte for.

På spørsmål om hvordan de vurderte kvaliteten på rådgivingen de hadde kjøpt inn ble rådgiving innen planteproduksjon og husdyrproduksjon rangert omtrent likt på topp av bøndene, hvor nesten åtte av ti svarte at de vurderte den som svært god eller god.

Sju av ti rangerte økonomirådgiving på samme måte, etterfulgt av vel halvparten når det gjaldt driftstekniske fag. Under halvparten mente rådgiving innen administrasjon og ledelse var av slik standard. Og enda færre var fornøyd med rådgivingen innen markedsføring og skogdrift.

Nederst på listen havnet rådgiving innen data og IKT, som bare tre av ti vurderte som svært god eller god.

– Disse forskjellene kan ha å gjøre med hva bøndene er interessert i. Det ser ut som om bøndene henter inn mest rådgiving om tema de trives best med og dermed lærer mest om når de tar kontakt. Da er det ikke så uventet at rådgiving om planter og husdyr skårer høyt. Det er oppløftende at de får så mye ut av rådgivingen på disse feltene, påpeker Stræte.

• Les også: Traktoren er bondens farligste verktøy

Tjenestene kan bli bedre

– Når det gjelder de andre typene rådgiving kan det se ut som om en del vegrer seg mot den typen kunnskap. Det er på disse feltene rådgivingen fungerer dårligst. Det kan skyldes at det dreier seg om tema hvor det er minst interesse blant bøndene og samtidig svakest kompetanse blant rådgiverne.

Tilbydere av rådgivingstjenester har altså et potensial i å forbedre sine tilbud og kanskje i enda større grad rette seg mot ulike grupper av bønder. Bønder har like behov, og da må rådgiverne tilpasse seg dette.

– Rådgiverne har som oppgave å nå frem til bøndene, så utfordringen ligger i hvordan kan de gjøre det. Særlig kan de tilpasse måten de nærmer seg rådgivingen på – de må se an produksjonstypen, om bøndene driver på heltid eller deltid, for eksempel, sier Stræte. 

– Og de må se an bondens utdanning og alder. En bonde i sekstiårene ligger på et annet kompetanse- og interessenivå når det gjelder data og IKT enn en fersk bonde i trettiårene.

• Les også: Tørket fiskebæsj gir god kornvekst

Referanse:

Egil Petter Stræte og Alexander Krogsrud Thanem: Nabobønder er viktigste kunnskapskilde. Faktaark 5/17 fra Norsk senter for bygdeforskning. 2017

Reidun Heggem og Alexander Thanem: Trender i norsk landbruk Norsk senter for bygdeforskning. 2016. ISSN 1503-2035