I samarbeid med På Høyden
Artikkelen er utgitt av Universitetet i Bergens uavhengige avis, På Høyden.
Nøkkeltall:
I 2015 hadde SFF-sentrene en inntekt på 1,3 milliarder kroner.
Av disse var Forskningsrådets bidrag på 292 millioner kroner.
Vertsinstitusjonene bidro selv med 311 millioner kroner.
Samarbeidspartnerne bidro med til sammen 202 millioner kroner.
Senter for fremragende forskning (SSF)
SFF-ordningen ble etablert av Norges Forskningsråd (NFR) i 2002.
Ambisjonen var å frambringe miljøer som kunne bli kandidater til en Nobelpris.
SFF er i dag NFRs viktigste virkemiddel for å fremme kvalitet i norsk forskning.
SFF-status tildeles for en periode på fem år av gangen, i maks ti år.
I dag er til sammen 21 sentre i drift.
SFF-status har blitt tildelt i tre runder: I 2002/03 ble tretten sentre opprettet. I 2007 kom åtte nye sentre til. I 2013 ble tretten nye sentre opprettet.
Sentrene blir midtveisevaluert etter 3,5 år.
Ingen norske sentre har så langt blitt terminert underveis i tiårsperioden.
I gjennomsnitt ble det i 2015 publisert 2,2 publikasjoner per vitenskapelig årsverk. Dette varierer sterkt fra senter til senter.
Hver SFF får i gjennomsnitt mellom 10 og 18 millioner kroner fra NFR årlig. Dette utgjør om lag 20 prosent av sentrenes inntekter. Vertsinstitusjonene bidrar med penger og ressurser, og sentrene henter inn eksternfinansiering.
Tall fra 2015 viser at 21 prosent av de tilknyttede professorer og studenter er utenlandske.
Fire av SFFene er ledet av kvinner. Blant de vitenskapelig tilsatte i rekrutteringsstillinger er kjønnsbalansen jevnere: Tall fra 2015 viser at 48 prosent av postdoktorene er kvinner, 45 prosent av PhD-ene er kvinner.
Siden oppstarten i 2003 har de tre rundene med SFF-sentre fått innvilget 4, 420 milliarder kroner fra Forskningsrådet.
SFF-I hadde i gjennomsnitt et samlet årlig budsjett på 155 millioner kroner.
SFF-II har i gjennomsnitt et samlet årlig budsjett 80 millioner.
SFF-III har i gjennomsnitt et samlet årlig budsjett på 207 millioner.
NFR mottok 150 søknader til SFF IV. Denne vil etter planen i gjennomsnitt ha et samlet årlig budsjett på 150 millioner kroner.
Søknadene er vurdert av et internasjonalt panel.
34 søknader gikk videre til andre runde.
NFR har signalisert at de vil gi støtte til om lag ti SFF-er.
Hvem som får SFF-status i runde IV, blir trolig klart 15. mars.
– Dersom vi kun satser stort, mister vi fundamentet. Jeg er bekymret for vilkårene til den frie forskningen.
Det sier Bodil Holst, professor ved Institutt for fysikk og teknologi ved Universitetet i Bergen (UiB).
I løpet av mars blir det klart hvem som blir en del av den fjerde generasjon med Senter for fremragende forsking (SFF). Fire søknader fra UiB kom videre til andre runde. Forskningsrådet har antydet at om lag ti senter vil bli SFF, og motta i gjennomsnitt 15 millioner kroner i året. Å være vertsinstitusjon for en SFF gir en mulighet til å bygge opp et solid forskningsmiljø. Det betyr også at hver vertsinstitusjon må bevilge store summer til SFF-en hvert år.
Budsjettets logikk er enkel: Mer penger til noe, betyr som oftest mindre penger til noe annet.
Bekymret for dem som står utenfor
Professor Bodil Holst er bekymret for de forskerne som ikke får senterstatus eller andre, generøse tildelinger.
– Det må fortsatt finnes penger og stillinger igjen til de frie forskerprosjektene, sier Bodil Holst.
Hun sier at de enkelte institusjonene bør legge forholdene til rette for dyktige forskere, som ikke når opp i kampen om de store pengene.
– Jeg ønsker at UiB skal ta del i de store satsingene. Men jeg mener universitetet har et ansvar for å sikre også den forskningen som har vist at den er bra gjennom gode publikasjoner, men som ikke får eksternfinansiering, senterstatus eller penger via en strategisk satsning, sier Holst.
– En katastrofal situasjon
I Forskningsrådets Årsmelding fra 2015 står det at «en SFF skal utdanne morgendagens fremragende forskere». Tallene viser at sentrene også gir doktorgradsarbeid til mange: Av 1401 vitenskapelige stillinger ved landets sentre er 425 PhD-er og 286 postdoktorer.
Bodil Holst skulle ønske at flere av hennes kollegaer fikk mulighet til å tilsette stipendiater.
– Mye av mitt forskningsarbeid blir gjort ved hjelp av postdoktorer og stipendiater. Slik er det også for mange av mine kollegaer, sier Holst.
– Det er synd å se at engasjerte, dyktige kollegaer ikke får muligheten til å veilede stipendiater, fordi det ikke finnes midler. Jeg mener universitetet har en særlig plikt til å passe på de ansatte som er dyktige og som har klart å frembringe flinke masterstudenter - men som ikke umiddelbart passer inn i satsningsområdet.
Holst presiserer at hun snakker ut fra sitt ståsted som professor i nanoteknologi ved Institutt for fysikk og teknologi.
Forskningen som hun og kollegaene bedriver krever kostbare arbeidsrom; laboratorier, utstyr, instrumenter. Og hjelp fra stipendiater.
– Situasjonen ved mitt fakultet og institutt har gjennom flere år vært slik at det ikke er noen frie PhD-stillinger man kan søke på. Alt er bundet opp av strategiske satsinger. Situasjonen er i mine øyne katastrofal, sier Holst.
Hun utdyper:
– I Tyskland har professorer automatisk PhD-kandidater knyttet til sin stilling. Slik trenger det ikke være i Norge. Men når jeg har en særlig flink masterstudent og ikke nylig har fått tilslag på et eksternt forskningsprosjekt, så kan jeg ikke beholde denne studenten, siden det ikke er noen universitetsstipender å søke på. Det er kjempefrusterende, sier hun.
PhD-stillinger, en knapp ressurs
– Er mangelen på frie stipendiatstillinger som Bodil Holst skisserer en bekymring du deler, UiB-rektor Dag Rune Olsen?
– Fordeling av stipendiatstillinger er en problemstilling rektoratet er svært oppmerksomme på. Dette har også blitt omtalt av begge Risa-utvalgene. I perioden fra 2008 og frem til i dag er UiB tildelt 119 nye rekrutteringsstillinger. Av disse er 96 øremerket MNT-fag av Kunnskapsdepartementet i tildelingsbrevet til UiB. Disse er fordelt til Det matematisk-naturfaglige fakultet, Det Medisinsk-Odontologiske fakultet og Psykologiske fakultet.
– De resterende er fordelt øvrige fakulteter, sier Olsen til På Høyden.
Han forteller at stipendiatstillinger fordeles til de enkelte fakultetene uten føringer fra styret, med mindre strategisk prioritering er et ønske fra fakultetet.
– Basert på anbefalinger fra det første Risa-utvalget er rekrutteringsstillinger fordelt midlertidig til fakultetene. De skal refordeles hvert fjerde år. Neste anledning er i 2017. Hensikten med refordelingen er å øke styrets innflytelse på disse stillingene. Refordelingen gir styret muligheten for å diskutere andelen av stipendiatstillinger som bør øremerkes nettopp «frie stipendiatstillinger» til fakultetene, sier han.
– En SFF har gravitasjonskraft
NIFU-rapporten «Evaluation of Added Value and Financial Aspects» (2010) viser at Holst deler sin bekymring med kollegaer landet over. I arbeidet med rapporten har NIFU-forskerne snakket med flere som er tilsatt ved en institusjon som er vertskap for en SFF. Flere av informantene forteller at de er urolige for at SFF-en skal legge beslag på uforholdsmessig store deler av institusjonens ressurser.
I rapporten står det at «many of the involved institutions reported that they allocate PhD postions based on scholarly quality, impyling that the CoEs may aquire a large part of the PhDs even when these positions are not an earmarked part of the institutional co-payment».
Siri Brorstad Borlaug er forsker ved NIFU. Hun er en av forskerne bak rapporten «Evaluation of Added Value and Financial Aspects».
Ifølge Borlaug er det stor variasjon i fordeling av basismidler og stipendiater mellom de ulike institusjonene som huser en SFF.
– Er det belegg for å si at en SFF legger beslag på midler fra basisbevilgningen - midler som ellers ville kommet andre forskningsmiljøer til gode?
– Vi vet egentlig relativt lite om SFF-ene legger beslag på midler fra basisbevilgningen på bekostning av andre miljøer. Da vi gjorde vår undersøkelse var det hos noen fast praksis at SFF-er fikk såkalte «universitetsstipendiater» som en del av delfinansieringen, mens andre ikke hadde dette, sier Borlaug.
– Er bekymringen for at en SFF skal få en uforholdsmessig stor andel av stipendiatstillingene, reell?
– SFFene har en gravitasjonskraft, og tiltrekker seg stipendiater slik at de lettere kan rekruttere de beste. Slik sett er det en reell bekymring, men som ikke i hovedsak dreier seg om finansiering. Flere SFFer har også en høy andel annen ekstern finansiering som ofte inkluderer stipendiatstillinger.
Borlaug sier en SFF også tiltrekker seg både gode seniorforskere samt mer ekstern finansiering, og dermed vokser seg større og sterkere i løpet av sin levetid, sier Borlaug.
Hun fortsetter:
– Om dette går på bekostning av de øvrige miljøene? Det vil alltid noen hevde uansett – dette dreier seg om inkludering versus ekskluderingsproblematikk mot instituttet(ene) forøvrig. Det er sikkert eksempler på at noen SFFer vokser seg så store at det blir utfordrende å være på utsiden å jobbe med andre temaer enn det SFFen er opptatt av, sier Borlaug.
Olsen: Ikke bekymret
Ved UiB frykter ikke Dag Rune Olsen at en SFF kan bli så stor og definerende at det representerer en fare for forskerne som befinner seg i senterets nærområde:
– Dette er ikke et vesentlig problem, slik jeg ser det, sier han.
Han utdyper:
– Vår utfordring er vel snarere at vi har for få slike sentre, sier Olsen.
Olsen tror det langt igjen før UiBs SFF-er går på bekostning av andre fagmiljøer.
– Men ett forhold som jeg tror det vil være fornuftig å vurdere, er SFF-enes rolle i utdanning. Jeg tror det er uheldig dersom disse unntas fra utdanning. Da får ikke studentene nyte godt av fagmiljøet, mens undervisning skjøttes på instituttene, sier Olsen.
– UiB bør øke inntektene
Olsen mener UiB ikke har vært gode nok på å utnytte mulighetene som finnes for grunnforskning innenfor rammene av de tematiske forskningsprogrammene. Det finnes også en mulighet til å forme innretningen på utlysningene.
– Tematisk innrettete forskningsprogrammet utformes etter innspill og medvirkning fra forskningsmiljøer. Jeg mener vi også kan bli bedre på å medvirke til utvikling av forskningsprogrammer og utlysninger som passer våre fagmiljøer, både i Forskningsrådet og Horisont 2020, sier Olsen.
Penger er avgjørende for forskernes rammebetingelser
– Kan ledelsen, uten å bli anklaget for å klusse med den enkelte forskers akademiske frihet, snu problemstillingen overfor på hodet? Og si at dyktige forskere bør tilpasse innretningen på arbeidet sitt, slik at de svarer på utlysninger fra internasjonale og nasjonale rammeprogram?
– Det er et uttalt mål i vår strategi at inntektene fra særlig Forskningsrådet og EU skal økes. Ikke fordi penger er viktig i seg selv, men fordi de er avgjørende for at våre forskere skal få gode rammebetingelser, sier Olsen.
Han holder fram at finansiering fra ulike kilder er viktig for å opprettholde den institusjonelle autonomien.
– Skal vi nå våre mål om flere fagmiljø i verdensklasse, er finansiering avgjørende. Virkemidler FRIPRO, ERC, SFF og SFI er tematisk uavhengige og etterspør kun kvalitet og originalitet. Andre, både i Forskningsrådet og Horisont 2020, har tematisk innretning. Vi har et ansvar for å bidra med kunnskap av betydning for samfunnet, og deltakelse i forskningsprogrammer er derfor viktig. Men ansvaret er i første rekke institusjonens. Derfor posisjonerer vi oss inn mot noen strategisk viktige områder både nasjonalt og internasjonalt.
Mange søker, de fleste får avslag
Forskningsrådet utlyser også midler til frie prosjekter. Blant de mest ettertraktede er FRIPRO. I 2015 tildelte FRIPRO 1,95 milliarder kroner til 178 forskningsprosjekter. Forskerprosjektene i FRIPRO favner om søknadstypene FRINATEK, MIMEDBIO og FRIHUMSAM.
Visjonen er å fremme kvalitet, dristighet og fornyelse i forskningen. «For å nå opp i denne søknadstypen, må prosjektlederen og prosjektgruppen være spesielt dyktige, ha gode merittlister, og være blant de beste i sitt forskningsfelt», skriver Forskningsrådet på sine sider.
Innvilgelsesprosenten til FRIPRO-tildelingene pleier å ligge på et sted mellom 5-10 prosent. Et deprimerende lavt tall, vil mange søkere si. Innvilgelsesprosenten er ikke særlig mye høyere forSFF. I forrige tildelingsrunde, SFF III, kom ni prosent av søkerne gjennom nåløyet.
Holst lærte mye av å søke om SFF
Kritikere av SFF-ordningen har hevdet at få radikale forslag får tommelen opp fra Forskningsrådets panel, og at fagfelleevalueringen av sentersøknaden kan virke konserverende. Andre mener at tildelingen av sentre er lotteripreget. Tendensen er likevel klar: De store pengene går til etablerte forskere ved de gamle institusjonene. Kun tre av 34 SFF-har blitt lagt til en annen institusjon enn et universitet; PRIO, SIMULA og Norges Geotekniske Institutt (NGI) har hatt en SFF hver.
Det omfattende søknadsarbeidet, som mest sannsynlig blir kronet med et avslag, kan være avskrekkende, mener Holst.
– Mange har lyst, men våger ikke søke SFF. Man søker bare hvis man tror det er en reell sjanse for at man når opp i konkurransen.
Selv har hun ledet arbeidet med å skrive en SFF-søknad. Den gikk ikke gjennom. Men arbeidet var ikke verdiløst, sier Holst.
– Vi hadde det kjempegøy med å skrive søknaden. Det genererte også flere gode forskningsideer.
– Hva lærte du av å søke?
– Jeg lærte mye fysikk, egentlig. Og jeg fikk noen nye, gode ideer. Det var veldig inspirerende. Jeg satte også pris på å få en ryddig tilbakemelding.
Avslaget hun fikk reflekterte at konkurransen er sterk. For å nå opp, er det en fordel med noen ferske, store publikasjoner, mener Holst.
– Kommer du til å søke igjen?
– Selvsagt. Jeg satser på å skrive en enda bedre søknad. Og fram til da, skal jeg gjøre mye god forskning.
Artikkelen ble først publisert i På Høyden.
