Du har nok merket det du også: I samtaler med familie, venner eller naboer, så er det boligpriser og verdien av boliger som ofte opptar folk mer enn noe annet.
Alle pengene som lånes, de snakkes det mindre om.
Daglig rapporterer media om nye prisrekorder på boliger i norske byer. Enkelte eksperters advarsler om boligboblen som kan eksplodere, gidder vi ikke å høre på lenger. De har jo sagt det samme i årevis.
Nå har et forskningsprosjekt sett nærmere på hva det gjør med oss at vi blir stadig mer avhengige av banker og finansinstitusjoner. Hva gjør alle de lånte pengene med hverdagen vår?
Bruker boliglån bare til forbruk
– Finansinstitusjonene har flyttet inn i hverdagen vår, sier forsker Christian Poppe ved SIFO, for å oppsummere utviklingen i Norge de siste årene.
Forskerne har fått fram flere nye tall. De har også analysert utviklingen.
Ett overraskende funn er at nesten halvparten av de som har tatt opp boliglån de siste fem årene, utelukkende har brukt pengene på forbruk. Lånene er ikke blitt brukt til å betale boligen.
– Folk gjør forbruket sitt til en del av boliglånet, konstaterer Poppe.
Dette betyr at mange øker egen velferd gjennom å spekulere i at boligen de eier fortsatt skal øke i pris. I et historisk perspektiv hvor vi ser 25 år tilbake i tid er dette riktig tenkt. Men vil det fortsette?
Spesielt blant eldre er det en sterk økning i lån. Fra 2003 til 2013 økte gjelden for personer over 67 år fra 41 milliarder kroner til godt over det tredobbelte: 162 milliarder kroner.
– Vi lever i en spekulasjonsøkonomi
Dette er bare ett eksempel på hva forskerne mener når de nå bruker et nytt begrep om nordmenns hverdag:
Den er blitt finansialisert.
– En annen måte å si dette på, er at vi lever i en spekulasjonsøkonomi. Framfor alt er det hjemmene våre som er blitt spekulasjonsobjekter. Det betyr at hjemmene våre blant annet kan brukes til å finansiere et høyere forbruk.
Nesten alle er boligeiere
Nordmenn har i dag – i gjennomsnitt – en gjeld tilsvarende 2,3 ganger årsinntekten. I internasjonal sammenheng er det mye.
– Hovedmekanismen bak gjeldsvolumene er boligprisene, sier Poppe.
– I Norge eier 83 prosent av alle voksne sin egen bolig. Dette er også helt i verdenstoppen. Det er et kulturelt mål for nordmenn å eie sin egen bolig. Dette skjer gjennom å ta opp boliglån. I Norge er 62 prosent av husholdene boligeiere med lån. Dette gjør oss utsatte for kriser, spesielt siden vi har et lite leiemarked.
Christian Poppe advarer om at det er mest grunn til å være bekymret for dem som tjener lite i dagens Norge.
– I mange andre land er lavinntektsgruppene leietagere på boligmarkedet. I Norge har vi også gjort mange av disse til boligeiere og dermed til låntagere. Dette er en bevisst politikk, sier han.
Utbredt investeringsfilosofi
Poppe og forskerkollegene hans ser at det i dag hersker en investeringsfilosofi blant nordmenn.
– Den legitimeringen av lån og investeringer vi ser i dag er et resultat av dereguleringen av økonomien på 1980-tallet.
I dag er det påtakelig hvor fort investering nevnes som grunn til at man er villig til å ta opp så store boliglån som vi nordmenn gjør, påpeker forskeren.
Nordmenn har svak risikoforståelse
Forskerne bak prosjektet har også sammenliknet Norge med Danmark og Storbritannia.
– I alle de tre landene hersker det en sterk investeringsideologi. Dette er altså likt. Samtidig ser vi at dansker og briter har en langt sterkere risikoforståelse enn det nordmenn har. De er mye mer kritiske til å låne penger enn nordmenn, forteller Poppe.
Både Danmark og Storbritannia har – i motsetning til Norge – vært gjennom en dramatisk finanskrise. I København falt boligprisene for noen år siden med 30 prosent.
– Med Stavanger-området som et mulig unntak, så har vi ikke sett noe lignende i Norge på flere tiår.
Da forskerne sammenlignet folk i Danmark, Storbritannia og Norge, så de også hvor mye sterkere vi nordmenn er knyttet til boligen vår. Hos oss er ideen om det gode liv mer grunnleggende forankret i det å ha og eie et hjem.
Stoler på at folk er informerte aktører
Den internasjonale finanskrisen i 2008 og 2009 viste hvor sentral boligfinansieringen er for både husholdenes økonomi, landenes økonomi og verdenssystemet.
I flere europeiske land som Hellas, Spania og Portugal ble vi vitne til at når staten ikke lenger er i stand til å overholde sine finansielle forpliktelser, så rammes de fattige først. Etter hvert rammes også andre hushold med gjeld.
Christian Poppe mener at dette perspektivet gjør skiftet i forbrukerpolitikken fra 1980-årene og frem til i dag, til en kritisk faktor. Mens man tidligere fokuserte på å beskytte forbrukerne som den svake part i markedet, handler det i dag mer om å informere forbrukerne og sette dem i stand til selv å ta fornuftige valg.
Er forbrukerne fornuftige?
Men folk flest er uprofesjonelle markedsaktører. Dette er det viktig å huske på, mener Poppe.
– Det er grenser for hvor informerte og fornuftige vi kan forvente at forbrukerne skal være.
Han peker på at det ikke behøves noen krise for at vanlige folk i Norge i dag kan havne i alvorlig økonomisk uføre. Ofte rekker det med sykdom eller samlivsbrudd. Eller at du ganske enkelt mister oversikten over økonomien din.
Poppe mener at politikere og offentlige organer bør ta mer ansvar og finne tiltak som er egnet til å redusere risikoen for å ende opp i et økonomisk uføre.
Et stort problem for mange er forbrukslån på toppen av boliglånene. Her bør markedet reguleres strammere, foreslår forskeren.
Dårlige exit-muligheter
Det offentlige har antakelig heller ikke lagd gode nok exit-muligheter for dem som havner i et økonomisk uføre.
Poppe mener at veiene ut av økonomiske vanskeligheter i dag er for ensidig lagt opp som problemløsning via NAV.
Sosionomutdanningen handler dessuten for lite om personlig økonomi, påpeker forskeren.
Han foreslår at det offentlige sørger for at selvhjelps-verktøy innen økonomi blir allment tilgjengelige på nettet. Det kan bidra til å løse et stort problem i dag, nemlig at mange som får betalingsvansker oppsøker NAV for seint.
Referanse:
E. Borgeraas m. fl: «Consuming the Home — Walking the Thin Line Between Welfare and Catastrophe», Journal of Italian Sociology, 2016. Sammendrag.
