I dag er krepsdyret Mecochirus longimanatus er utstilt ved Naturhistorisk museum, men veien dit har vært lang. Universitetet i Oslo.

Dødelig vann og eldgamle fossiler

Forskeren forteller:

Dette er historien om hvordan en tibeint krabat dukket opp i et tysk steinbrudd, 150 millioner år etter sin død.

12.10 2016 04:00

For 150 millioner år siden, ved et rev på samme breddegrad som Bahamas ligger i dag, er en tropisk storm på vei innover med full kraft. Rundt korallene kryr det vanligvis av dyreliv, men denne kvelden er annerledes. Alle de gode svømmerne har merket stormen som er i anmarsj og forlatt området for å søke ly på dypet.  Noen dyr blir imidlertid igjen for å ta opp kampen mot naturkreftene.


Illustrasjon av krepsdyret Mecochirus longimanatus, inspirasjon hentet fra Barthel mfl. (1990) (Illustrasjon: Eirik Aasmo Finne)

Blant disse er krepsdyret Mecochirus longimanatus. Med sine lange, kraftige bein prøver den febrilsk å klamre seg fast i revet når stormen treffer. Havstrømmen river opp og tar med seg det den får tak i: slangestjerner, sjøliljer, blekkspruter og en og annen uheldig strålefinnefisk også. Til slutt må også M. longimanatus slippe taket og kastes brutalt av revet.

Fortumlet kommer den til seg selv, men da er det for sent.

Krepsen har blitt ført med strømmen inn i lagunen og ned i det giftige bunnvannet. Ekstremt saltinnhold og nesten fravær av oksygen dreper alt liv som havner i dette sjiktet. Med sine siste krefter farer M. longimanatus over bunnen før den må gi tapt og dør i enden av sporet den etterlater i mudderet.

Der forble krepsen begravet i over hundre millioner år før den omsider ble funnet igjen.

Etterspørsel av kalkstein førte til viktige fossilfunn

I lang tid har mennesker vært interessert i å grave ut en helt spesiell kalkstein i det sørlige Tyskland ved en liten landsby kalt Solnhofen. Her kalles denne bergarten «plattenkalk» etter egenskapene å danne nær perfekte, jevne flater.

Steinen er i tillegg svært finkornet og dermed velegnet for flere formål. Blant annet ble den brukt av romerne for å lage mosaikkbilder og fliser. I slutten av det 18. århundre blomstret utvinningen opp på ny. Da ble det kjent at kalkplatene kunne brukes til litografisk trykking; en kopieringsteknikk som trykkerier over hele verden brukte hyppig på 1800-tallet.

Den store interessen for plattenkalk førte til store steinbrudd der flere fossiler ble oppdaget, deriblant M. longimanatus. Dette er ikke et område med spesiell høy konsentrasjon av fossiler, men på grunn av de store mengdene stein som er blitt tatt opp finnes det nå et stort utvalg herfra.

Kalksteinen i Solnhofen gir i tillegg veldig gode avtrykk, skjelettene som blir funnet her er både hele og fantastisk detaljerte. Flere funn viser til og med avtrykk av bløtdeler.

Interessen for fossilene fra dette området ble virkelig stor for paleontologer etter 1861. Da ble fossilet av Archaeopteryx, også kjent som urfuglen, funnet. Dette er et fossil som viser en overgangsform fra dinosaur til fugl, og dermed er svært viktig for vitenskapen. 

Fossilenes oppbevaring

Dannelsen av plattenkalk-lagene med fossiler skyldes flere faktorer. Man tar utgangspunkt i at laguneområdene har vært mellom 30 og 60 meter dypt, der serier av korallrev og svampebanker har adskilt havet fra laguneområdene.

Vannet i lagunen ble dermed avsnørt fra resten av havet slik at faktorer som fordampning påvirket vannet i større grad. Når mer vann fordamper enn det som blir tilført, vil sluttresultatet være et høyere saltinnhold i lagunen enn havet utenfor.

Når saltinnholdet overstiger et gitt nivå, vil det ikke lenger være levedyktig for de fleste organismer, med unntak av noen arter blågrønnbakterier. Man ser for seg at de dannet en matte over mudderet i bunnvannet. Under store stormer har bakteriematten blitt rørt om, og sammen med fragmenter fra korallrevene har det blitt dannet et nytt lag med mudder.

Bunnvannet var så saltholdig og oksygenfattig at nedbrytere og åtseletere ikke overlevde her. Samtidig var vannet stillestående, og døde dyr fikk ligge i ro for strøm og nedbrytere. Dermed kunne organismene begraves og fossiliseres i samme stilling som de døde i. Noen av organismene har til og med avsatt fluktspor i mudderet, som senere vises i fossilene. M. Longimanatus har et slikt fluktspor, som i tillegg er svært godt oppbevart . Etter hvert som flere lag med mudder akkumulerte, økte trykket i sedimentene slik at alt av organiske rester, som M. longimanatus, ble flattrykt.


Slik så lagunesystemet ut. I bunnvannet har fossiliseringen oppstått. Inspirasjon hentet fra Barthel (1990) (Illustrasjon: Håkon Muland Kenich)

I enkelte lag med plattenkalk har man funnet oppblomstringer av sjøliljer (krinoider). Dette er en sterk indikasjon på at forholdene i lagunen har vært varierende, siden sjøliljene er avhengige av oksygen. I mellomtiden har blågrønnbakteriene dannet en ny matte over mudderet. Det er verdt å nevne at man også finner fossiliserte landplanter i plattenkalk-lagene, som trolig har drevet fra land og sunket ned til mudderbunnen.

Lange forbein og muskuløs bakkropp

M. longimanatus har trolig levd i utkanten av revet, der den kunne gjemme seg mellom svampene og slik var beskyttet mot rovdyr. Med de lange forbeina hadde krepsen kraftige redskaper for å grave rundt i mudderet på jakt etter føde som små virvelløse dyr.

Forbeina hadde nok en annen funksjon i tillegg, som kan ses i fossilet presentert her og fra andre eksemplarer av arten.

I fluktsporet skimtes med jevne mellomrom flere parvise, dypere hull. Trolig har de fremre gangbeinene hakket seg ned i mudderet, samtidig som den muskuløse bakkroppen krøllet seg sammen. De omdannede vedhengene på enden av bakkroppen spres i en vifteform for å gi ekstra skyv baklengs gjennom vannet.


Slik ser fluktsporene til Mecochirus longimanatus ut. (Foto: Hans Arne Nakrem / Naturhistorisk museum)

På denne måten kunne M. longimanatus svinge seg opp og vekk fra mudderet i en fluktrespons. Manøveren med de fremre gangbeinene ser ut til å være en særegen karakter. Derimot er den bakovervendte flukten karakteristisk for nålevende slektninger som hummer, kreps og reker.

Har funnet slektninger etter millioner av år

Det antas at  M. longimanatus er en del av gruppen tifotskreps, som kjennetegnes blant annet ved å ha fem par gangbein.

Imidlertid skilles den enkelt fra nålevende slektninger ved at det første beinparet er ekstremt langt. Arten hadde heller ikke klosakser på gangbeina slik de fleste andre nålevende tifotkreps har. M. longimanatus er derfor plassert i en egen systematisk gruppe (infraorden) kalt glypheidea.

Dette er en gruppe man lenge trodde var utdødd, inntil det på 1970-tallet ble funnet en ny art, Neoglyphea inopinata, og 30 år senere en til, Leurentaeglyphea neocaledonica. De to nålevende artene har mange likhetstrekk med M. longimanatus, blant annet likt antall og lignende utforming av kroppssegmentene, samt mangel på klosakser.

Fossiler gir innsikt, både om fortidens og nåtidens liv

Foreløpig er det kun funnet en håndfull individer av de nålevende artene. Disse ble oppdaget på 300-400 meters dyp i tropiske farvann i vestre Stillehavet. Da dette er de nålevende artene med nærmest slektskap og lignende habitat vil antakeligvis dette kunne gi en pekepinn på M. longimanatus’ levevis og økologi.     

Takket være det spesielle lagunesystemet i juratidens Solnhofen og menneskets interesse for plattenkalk har vi i dag funnet en kilde til godt oppbevarte fossiler. M. longimantus’ dramatiske skjebne gir oss mulighet til å gå tilbake i tid, der vi kan lære om hvordan krepsdyr så ut og oppførte seg

Kanskje vil det også være mulig å dra lærdom fra nåtidens etterkommere av krepsdyret som nylig er blitt kjent for verden. Det er dermed fortsatt mye å lære om artenes økologi.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Forskeren forteller

Denne spalten gir plass til forskere og studenter som med egne ord forteller om sin forskning.

Lær mer om det eldgamle krepsdyret

Astrop, T. I.  (2011) Phylogeny and Evolution of Mecochiridae (Decapoda: Reptantia: Glypheoidea): An Integrated Morphometric and Cladistic ApproachJournal of Crustacean Biology, 31(1):114-125.

Barthel, K.W., Swinburne, N.H.M., & Conway Morris, S. (1990) Solnhofen; A study in Mesozoic palaentology. Cambridge: Press Syndicate of the University of Cambridge

Clarkson, E.N.K. (1998) Invertebrate Palaeontology and Evolution. London: Blackwell Science Ltd. 

Richer de Forges, B., Chan, T-Y., Corbari, L., Lemaitre, R., Macpherson, E., Ahyong, S.T. & Ng, P.K.L. (2013) The MUSORSTOM-TDSB deep-sea benthos exploration programme (1976-2012): An overview of crustacean discoveries and new perspectives on deep-sea zoology and biogeography. Mémoires du Muséum national d’Histoire naturelle 204:  13-66.

Selden, P. A. & Nudds, J. A. (2012) Evolution of Fossil Ecosystems second edition. London: Manson Publishing Ltd, s. 156 – 167.