– Det som skiller selfien fra et hvilket som helst selvportrett tatt med mobil eller kamera, er at den blir delt på sosiale medier, sier Lin Prøitz. 

Prøitz er kjønns- og mediaforsker, og kom nylig ut med e-boka Selvbilde i samarbeid med fotograf Kristoffer Eliassen. I boka beskriver hun selfier, hva de uttrykker og hvordan de er blitt en del av i hverdagslivet. Hovedsakelig med utgangpunkt i feministisk medieforskning og skeive feministiske teorier.

Ifølge Prøitz påvirker digital teknologi hvordan vi forstår intimitet, kjønn og seksualitet, og hvordan dette vises offentlig, for eksempel i selfiene.

Helt tilbake til steinalderen

Prøitz har forsket på selvfremstillinger i digitale medier siden tidlig på 2000-tallet.Hun har fulgt utviklingen fra mobiltelefon med innbygget kamera til den første Iphonen kom til Norge sommeren 2008.

– Selvportrettet tatt på telefon på tidlig 2000-tall og delt via MMS, fikk ikke på langt nær samme utbredelse, forteller hun.

– I tillegg til at mange opplevde det som flaut, var det rådyrt å sende bildemeldinger. I dag er fenomenet svært utbredt, på tvers av både alder og kjønn.

Prøitz trekker linjer mellom dagens selfie og kunstneriske tradisjoner innenfor maleri og fotografi. Selfien, på samme måte som fotokunsten, viser fram hverdagslivet. Selvportrettet i malerkunsten handlet også om å dokumentere levd liv. Hun peker på at menneskets trang til selvfremstilling har røtter helt tilbake i steinalderen.

– Selv om individet ikke var viktig på samme måte som i dag, er også hulemalerier et uttrykk for selvfremstilling, sier Prøitz.

I sin egen forskning er hun særlig opptatt av hvordan teknologien har endret premissene for hvordan vi har fremstilt oss selv.

– Stadig flere har fått tilgang til den teknologien som trengs for å eksperimentere med selvfremstilling, understreker hun.

– Tidligere hadde bare noen ganske få det som krevdes for å male og fotografere selvportretter. I dag har de aller fleste tilgang til smarttelefon.

• Les også: Til sengs med mobilen

Sure familier

Også familiealbumet er, ifølge Prøitz, en form for selvfremstilling.

– Det inneholder gjerne utvalgte øyeblikk fra høytider og ferier, som fortalte historien om familielivet vårt slik vi ønsket at det skulle fremstå. Her var det foreldregenerasjonen som hadde regien.

Dette endret seg på åttitallet med kompaktkameraer og fremkalling via postfoto. Da fikk stadig flere barn og unge også tilgang til å ta bilder.

– På åttitallet tok vi dessuten bilder av oss selv i fotoautomater, en slags forløper til selfien, sier Prøitz.

Selifer er mest utbredt blant unge og unge voksne, og gir en fremstilling av familielivet som bryter med det klassiske familiealbumet.

– Ungdommer poster bilder fra hverdagssituasjoner: Slitne foreldre og sure søsken florerer på sosiale medier og gir oss innblikk i en annen virkelighet enn i familiealbumene.

Det er heller ikke bare ungdommer som legger ut bilder av seg selv på sosiale medier. Selfien er et utbredt og globalt fenomen blant kunstnere og politikere i alle aldre.

– Selfie-fenomenet er utbredt både i høy- og lavkulturen. Det er blitt en del av populærkulturen, understreker Prøitz.

• Les også: Han, hun og IT

To tendenser

Hun har også forsket på hvordan kjønn og seksualitet spilles ut på sosiale medier, og ser to tendenser.

– For det første forsterkes det stereotype, som at klassiske, feminiserte kvinneidealer dominerer kvinners selvfremstillinger og det klassiske maskuline blant menn, sier Prøitz.

Et eksempel er Sommerkroppen 2015 på instagram, der menn og kvinner postet bilder av kroppen sin, nettopp i tråd med slike stereotype idealer: Slanke, veltrente og solbrune.

– Samtidig er det også et større mangfold på sosiale medier, rett og slett fordi det er så mange som bruker dem.

Kvinner blir kritisert

Prøitz peker på at ny teknologi alltid møter kritikk, og at kvinner rammes hardere av kritikken enn menn. Kvinner ble for eksempel kritisert på 1960-tallet, fordi de skapte kø utenfor kiosken og brukte tid på å prate i telefonen om “sludder og vås”.

Prøitz mener at kritikken som rammer kvinner, relateres til kropp og utseende.

– Kvinner beskyldes for å posere som seksuelle objekter og for å være trivielle. Dette viser at kritikken som rammer kvinner har de samme normene som de alltid har hatt.

Men å bli sett på sosiale medier må ikke bety å få mindre kontroll, ifølge Prøitz.

– Kvinner som legger ut bilder av seg selv på sosiale medier har regien over sitt eget selvuttrykk. De tar selv bildene, og velger ut hvilket de skal legge ut.

Ifølge Prøitz innebærer at de er både subjekter og objekter.

Selfie-kulturen er kritisert for å være narsissistisk og medvirke til at unge jenter får et forskrudd selvbilde. Prøitz har en annen vinkling på fenomenet i boka si.

– Unge i dag er veldig innovative og bruker teknologi på mange morsomme måter gjennom lek og kreativitet. 

Bygger image

Berit Skog, førsteamanuensis ved NTNU, mener selfiekulturen illustrerer en tidstypisk trend med individualisering, med sterk vekt på å fronte seg selv og drive aktiv imagebygging, også i sosiale medier.

– Man ønsker å framstå så gunstig og perfekt som mulig. Profilbildene er ofte polerte og raffinerte gjennom fargepalettene på Instagram før de publiseres på Facebook, sier Skog.

– Det knyttes gjerne sterke normer til profilbildet på Facebook, både fordi det er synlig for alle som har tilgang til hjemmesiden, og fordi det er synlig i miniutgave ved alle kommentarer vi deler på dette nettstedet. 

Skog peker på at profilbildet på Facebook inngår i et «liker»-hierarki.

– Spesielt ungdom ser på antall «likes» til dette bildet som en indikator på popularitet. Mange legger derfor stor vekt på at selvportrettet eller selfien de publiserer, skal være tilnærmet perfekt, sier hun. 

• Les også: Kjønn på nettet

Jentekultur

Skog mener det at kvinner deler flere selfier enn menn, kan avspeile ulike forventninger til de to kjønnene når det gjelder vektlegging på utseende.

– Jenter bruker i større grad enn gutter Facebook og Instagram, der selfie er en viktig uttrykksform. Selfiefenomenet kan dermed betegnes som trekk ved jentekulturen, sier hun. 

Skog påpeker at det er kjønnsforskjeller i bruk av selfier på de ulike digitale arenaene. 

– En undersøkelse jeg nylig gjennomførte om deling av profilbilder i sosiale medier, viser at 59 prosent av jentene deler profilbilder eller selfies på Instagram, mens dette gjelder for 39 prosent av guttene. På sjekkekanalen Tinder deler 89 prosent av jentene og 83 prosent av guttene selfier, forteller hun.

– Dette viser at iscenesettelse av seg selv via selfies varierer med type arena en deltar på, og at gutter og menn også i stor grad fronter seg profilbilder der konseptet legger opp til dette.

• Les også: En fabelaktig anleding

Kan gi selvtillit

Skog mener selfiefenomenet kan gi en forventning om at man bør fremstå så perfekt som mulig.

– Å motta få «likes» på et profilbilde, kan influere på negativt selvtillit og selvbildet. Samtidig viser forskning også at det å ta mange selfier kan gi kvinner gi større selvtillit, påpeker hun.

Også hun tror det sterke fokuset på polering, retusjering og perfeksjonisme som er knyttet til profilbildene, også til hvordan en bør fremstå på Facebook og Instagram, kan underbygge kjønnsstereotypier.  

– Men som sagt har det dukket opp nye sosiale medier som bygger sitt konsept rundt andre idealer og en mer avslappet type selfie, sier Skog.

– På Snapchat vektlegges for eksempel humor og selvironi i større grad. Her deles grimaser og tullebilder, og glam-faktoren er kraftig nedtonet.

Hun viser til at jenter og kvinner i dag bruker flere digitale plattformer.

– Snapchat har bidratt til å sette en ny standard for hvordan en kan fremstå på sosiale medier. Det perfekte profilbildet er ikke den ultimate norm, sier Skog. 

Kilder:

Prøitz L og Eliassen K. Selvbilde. Fra selvportrett til #selfie. E-bok, Universitetsforlaget 2016.

Skog B. Spørreundersøkelse av bruken av sosiale medie/apper på Forskningsdagene; NTNU, Trondheim, september 2016.

Chen Y, et al. «Promoting Positive Affect through Smartphone phtography». I:Psychology of Well-Being Theory, Research and Practice, juli 2006.