«Hele den armeniske del af byen, hvor over 10 000 mennesker bodde, blev lagt i ruiner. Det var den varmeste tid paa aaret, heden og lugten fra de brændende huse og alle de indebrændte og dræpte, var næsten uudholdelig … Jeg havde slet ingen angst, mei syntes det intet gjorde, om jeg blev skudt.»

Sitat er hentet fra boka En norsk filantrop av Inger Marie Okkenhaug, professor ved Høgskolen i Volda. Den handler om Bodil Biørn, en norsk misjonær og bistandsarbeider i Kaukasus og Midt-Østen på begynnelsen av forrige århundre. Sommeren 1915 ble armenerne i Musch, i det daværende osmanske rike, massakrert av tyrkerne.

Biørn, som bodde og arbeidet i byen som misjonær, var vitne til grusomhetene. Opplevelsen skulle prege henne resten av livet.

• Les også: Våre formødre: Misjonskvinnene

Kvinnelig misjonær

Hva var det som fikk en ung kvinne i 1905, fra en velstående skipsrederfamilie i Kragerø, til å forlate sine trygge rammer og reise til en del av verden med en helt annen kultur og langt røffere livsbetingelser?

Bodil Biørn hadde fått kjennskap til fremmede kulturer gjennom farens mange reiser og internasjonale bekjentskaper, men Okkenhaug mener det først og fremst handlet om utfartstrang og selvstendighet. I boken skriver hun:

«Kvinnelige misjonsarbeidere var en organisasjon som kun tillot kvinnelige medlemmer, og hadde søsterorganisasjoner i Danmark og Sverige. I Norge ble KMA opprettet i 1902 av utdannede kvinner fra borgerskapet. De ønsket en misjonsorganisasjon hvor kvinner hadde kontroll over misjonsarbeidet og hvor kvinner var fullverdige misjonærer. Under den aktverdige overflaten forfektet KMA en radikal kvinnesaksagenda, som inkluderte kvinner i den ikkekristne verden. Organisasjonen hadde lokallag i hele landet så langt nord som til Trondheim.»

– Forfølgelsen av armenerne i det osmanske riket, dagens Tyrkia, var grunnen til at Bodil Biørn meldte seg inn i KMA, forteller Okkenhaug.

I februar 1904 deltok hun på et møte i KMA hvor temaet er massakrene av armenerne i Det osmanske riket. Mer enn 100 000 var drept mellom 1894 og 1896, noe som hadde resultert i 100 000 enker og hjemløse barn. Norske KMA ønsket å bidra med å sende en norsk sykepleier og misjonær, og da Biørn gikk hjem den kvelden følte hun at Gud hadde gitt henne et kall.

• Les også: Den nye kvinnen en samfunnstrussel

Kvinnehistorie

Inger Marie Okkenhaug er opptatt av kvinnehistorie, kolonihistorie og Midtøsten. Historien om Bodil Biørn inkluderer alle disse områdene. 

– Blant de vestlige kvinnene som reiste ut, var mange misjonærer. De skandinaviske landene var nøytrale i Første verdenskrig. Derfor fikk de kvinnelige misjonærene herfra, en viktig rolle i landene de dro til. Dette gjør det spennende å skrive om dem.

Okkenhaug har tidligere også skrevet doktorgrad om anglosaksiske skoler i Midtøsten, drevet av kvinner.

– Skolene ble sett på som misjonsskoler, men var det i realiteten ikke. Målet med undervisningen var først og fremst å gi kvinner utdanning i en del av verdens hvor de ellers ikke ville fått det, sier hun.

– Fortellingene om misjonskvinnene er dermed like mye sosialhistorie og historier om helse, omsorg og undervisning.

• Les også: Misjonskvinner vart grasrotfeministar

Ingen biografi

En annen grunn til at Okkenhaug valgte å forske på misjonskvinnene er at kildematerialet er så rikt.

– De skrev flittig brev og rapporter hjem til sine kollegaer i KMA. Arbeidet de utførte og hva det resulterte i er nøye beskrevet, blant annet fordi de stadig trengte flere midler.

– Historien om Bodil Biørn er likevel ingen biografi. Hvorfor ikke?

– Biørn skrev ikke så mange personlige brev og dagbøker. Det finnes noen brev til familien som jeg ikke fikk tilgang til. Familien har ellers vært til stor hjelp for meg i arbeidet, sier Okkenhaug.

– Dagbøkene til Biørn skiller seg ikke så mye fra brevene hun skrev til vennene i KMA. De handler om det hun ser og opplever, religiøse tanker, og om hvordan det er å møte en annen kultur.

«Aa hvor fattige disse stakkars armenierne er. Det brød de spiser smakte vi paa, jeg maatte tænke paa barkebrødet i Norge i gamle dager, saadan maatte det vist nok ha smakt», skrev Biørn blant annet til KMA etter noen av sine mange sykebesøk.

Okkenhaug ønsket også å fortelle armenernes historie.

– Så da ble valget enkelt. Fortellingen om Biørn har det storpolitiske spillet som ramme og jeg ville vise hvordan de bidro til å forme livet hennes.

• Les også: – Et mirakel at kvinner fikk stemmerett

Lot seg ikke reformere

Hun forteller at Biørn prøvde å reformere kristendommen blant armenerne, men at de ikke lot seg reformere.

«Nogle læste höit af Koranen, andre fremsagde ustandseligt bönner, atter andre kastede sig atter og atter ned og nogle sad og ruggede frem og tilbage, op og ned, mumlende bönner. Ak dette formvæsen uden kjærne, naar skal den brydes ned, naar skal evangeliets lys faa skinne her?», skrev Biørn etter et besøk i Sofia-moskeen like etter at hun ankom Det osmanske riket.

– Det er interessant å se hvordan det ofte er misjonæren som endrer seg mest i møtet med kulturen de vil forandre, forteller Okkenhaug.

Et eksempel på at Bodil Biørn selv ble endret i møte med armenernes kultur, finner vi i bokas siste kapittel. Sine siste leveår bodde Biørn i en leilighet på Fagerborg i Oslo sammen med sønnen Fridtjof og hans familie: «Fem ganger om dagen til faste tider gikk hun ned på kne for å be til Vårherre».

Okkenhaug forteller at Midtøsten skiller seg fra mange andre steder på dette punktet.

– Her var det få som lot seg omvende. Andre steder fikk misjonsvirksomheten store konsekvenser, som i Kina og Madagaskar.

Okkenhaug synes det å balansere mellom det store og det lille var det vanskeligste med å skrive boka. Hun valgte å vektlegge Biørn som aktør i en slags kolonial setting.

– Jeg har vært opptatt av at den historiske konteksten skal være nærværende i fortellingen om Biørn, og har forsøkt å bringe lokale stemmer inn i fortellingen.

Vestlig koloni

Hun peker på at misjonskvinnene var vestlige koloniagenter i kraft av at de tilhørte en tysk organisasjon.

– Deres tilstedeværelse var ikke ønsket av osmanene, nettopp fordi de betraktet dem som en slags koloniherrer.

Selv om Bodil Biørn bodde blant armenerne, var hun en del av en vestlig enklave med de privilegier det innebar.

Mens Biørn bodde i Musch, dro hun for eksempel innimellom på ferie i Anti-Taurusfjellene:

«De skandinaviske kvinnene foretrakk å feriere i fjellområdet Sason, der klimaet var svalere enn i Musch og Farkin. På disse turene, som når de var ute på reiser i forbindelse med arbeid, overnattet de i ofte i telt. Store, hvite lerretstelt med spisse tak og kjepper til stenger holdt sol og regn ute.

Armenske tjenere tok seg av matlaging, vannbæring og hestene. Slik fikk norske, danske og svenske kvinner tid til å lese, tenke og studere blomster og dyreliv. Når nattemørket kom, fortapte de seg i stjernehimmelen.»

Misjonshistorie

Okkenhaugs viktigste kilde til boken har vært misjonsforbundets tidsskrift.

– Misjonskvinnene skrev flittig brev hjem og brevene ble publisert i tidsskriftet. Historiene var basert på øyenvitneskildringer, som skapte engasjement blant leserne og bidro til at penger ble sendt dit hvor det trengtes mest. Armenerne regnes som den første kristne nasjon og hadde derfor en spesiell plass i hjertet til mange skandinaver, men Biørn var den eneste nordmannen som aktivt deltok i nødhjelpsarbeid blant armenerne.

Selv om utgangpunktet for fortellingen om Bodil Biørn er misjonshistorie, er dette aspektet likevel underordnet.

– Skole og helse blir stadig viktigere for Biørn, som var utdannet sykepleier. Etter at hun bosatte seg i Musch og så med egne øyne hvor mange kvinner som døde i barsel, dro hun for eksempel til Berlin og videreutdannet seg til jordmor. I tillegg til å drive barnehjem i Musch åpnet hun en poliklinikk, hvor hun ved hjelp av en armensk assistent behandlet byens syke.

Viktig kjønnsperspektiv

Okkenhaug ser på historien om misjonskvinnene som viktig i et kjønnsforskningsperspektiv, nettopp fordi det gjorde det mulig for kvinner å dra ut i verden på egenhånd.

– Å være misjonskvinne ga datidens kvinner en annen mulighet. Det religiøse kallet var frigjørende. Det var vanskeligere å nekte en kvinne å reise ut i verden på egenhånd hvis hun var kallet av Gud.

Misjonskvinnene hadde et særlig blikk for kvinner og barn, deres beretninger er derfor et viktig bidrag til kvinnehistorien.

– Misjonsskolene ble drevet av kvinner og var i mange land det eneste utdanningstilbudet til jenter. Misjonskvinnenes innsats var derfor viktig for samfunnsutviklingen og for kvinners helse.

Okkenhaug mener misjonsyrket ga kvinner en mulighet til selvrealisering som de ikke hadde ellers. Hun skriver: «Dette var representanter for «de nye kvinnene», utdannede, yrkesaktive og selvstendige, som foretrakk kvinnefellesskapet framfor ekteskap og tradisjonelt familieliv.»

– Det at kvinner var viktige i vekkelsesbevegelsen, handler også om at de fikk en autoritet gjennom Gud som de ikke hadde på andre områder i samfunnet, sier hun.

Hun mener det at færre kvinner etter hvert ble misjonærer, ikke bare skyldes sekularisering:

– Misjonsyrkets popularitet blant kvinner avtok i takt med at kvinner fikk tilgang til andre karriereveier.