Maleriet «The Fairy Raid: Carrying Off a Changeling, Midsummer Eve» av Joseph Noel Paton, forteller historien om sankthansaften, da alvene kom for å stjele med seg menneskebarn. (Foto: Glasgow Museums.)
Sankthans er en natt da grensen mellom den verden vi ser og det underjordiske er lett å krysse, og mangt kan skje denne natten.
Marit AnneHauanmuseumsdirektør, Tromsø Museum
Liv HeleneWillumsenprofessor i historie, UiT
Publisert
Den deiligste av alle nordnorske netter er Sankthansnatt kalt. Den var deilig for sin annerledeshet. Sankthansnatten blir kalt midtsommer eller solsnu. Sola snur ved sommersolverv og dagene blir kortere og nettene lengre.
Men Sankthans har mange fasetter, og markering av denne dagen finnes belagt i kilder helt fra 1600-tallet av. Tradisjonelt er navnet Jonsvake eller Jonsok og det er en katolsk minnedag over døperen Johannes. Dagen har en dominerende rolle i sommerhalvåret, og i førmoderne tid har tidsregningen vært før og etter Jonsok. Ifølge tradisjonen er Jonsok knyttet mer til det folkelige enn det kirkelige. Tradisjonen er antakelig førkristen.
Trolsk merkedag
Direktør for Tromsø Museum, Marit Anne Hauan, og professor i historie, Liv Helene Willumsen, har startet arbeidet med å samle inn nordnorske merkedager. Noen er alvorstunge, mange fremkaller smil og latter – som slumpefestdagen i Lofoten, som ble feiret blant lokale kvinner da mannfolkene dro på Lofotfiske. (Foto: Stig Brøndbo, UiT Norges arktiske universitet)
Sankthans har noen trolske aspekter knyttet til seg, og i kildene fra trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet finner vi dagen nevnt. En trolldomssak var en kriminalsak fordi trolldom på denne tiden ble vurdert som en forbrytelse. I tilståelsene fra trolldomssaker i Vardø i slutten av januar 1663 fortalte Solve Nilsdatter fra Andersby at hun hadde danset med andre trollkvinner på fjellet Domen utenfor Vardø på Sankthansnatten.
Djevelen var midtpunktet og blåste på en lur og en langeleik for dem. Solve fortalte også at hun sammen med flere andre på Sankthansnatt hadde vært med på en tur til helvete, for at de skulle se dets herlighet og beskaffenhet. Vi ser at Sankthansnatt var en spesiell tid for trollkvinner å komme sammen.
En tilståelse som den Solve Nilsdatter hadde avlagt for retten, var farlig og bestemte hennes skjebne. Deltakelse på trollkvinnesamling og tilbedelse av djevelen førte kun en vei, til bålet.
Vi ser at bålet i en slik kontekst kommer opp som resultatet av tilståelsen, og det er et dødelig bål.
Bålet er kveldens hovedsymbol og har ellers mange andre betydninger. Det skal beskytte buskapen mot alt ondt og være et samlende element i bygdefelleskapet. Sankthanskvelden var en festkveld med rømmegrøt, reine hus og glade folk. Ungene fikk være oppe utover natta og det foregikk dans og leik.
Duggen fra blomsten Maria Nøkleband ga, i Gratangen i alle fall, visdom om man drakk den, og man ble vakker ved å vaske fjeset i den. Og tretten sorter blomstre under hodeputa ville gjøre en sanndrømt den natta. Gikk man tre ganger motsols rundt kirken fikk man se ens utkårede. Helt fram til 1770 var Sankthans dagen hellig i Norge.
Dagen er en varseldag for sommerens vær. Et av varslene er at dersom det er skodde og sola skinn skodda av tre ganger på Sankthans, blir det kronår i Hålogaland. Et annet varsel fra Senja er dette: «Er det Tykveir St. Hansnatten vil der ikke blive mange Multer den Sommer». Merkedagen Sankthans kobles gjennom et værtegn til Nord-Norges viktigste C-vitaminressurs: multer. Samme melding finner vi og fra Grytøy der det het: «Låg det over med skodde jonsoknatten blei det ikkje moltebær det året». I tillegg var folkekunnskapen fra Trondarnes at en ikke var trygg for tele i jorda før Jonsok og på Stonglandseidet het det at til denne dagen måtte alt som gror, ha festa rota i jorda.
Natten bød på sterke opplevelser. I de fortellinger om Sankthans som er blitt en del av den muntlige tradisjon, er det i Varanger bevart en forestilling om at Sankthans er en natt da djevelen viser seg. Just Qvigstad har i bøkene Lappiske eventyr og sagn en fortelling om en tjenestedreng som blir fristet til å gå i djevelens tjeneste, og det er nettopp midtsommernatt dette tjenesteforholdet skal besegles. Djevelen kommer tre ganger til kirken for å få tak i gutten, men biskopen hjelper gutten med å stå imot Den Onde. Et annet sagn forteller at to menn blir vitne til kamp mellom drauger og godvetter denne aften. Mennene møter lederen for de gode ridende på en hvit hest, ser kampen mellom de to sider og stiller seg det avgjørende spørsmål: «Er vi i denne verden eller i den andre?»
Kontakt med de underjordiske er vanlig denne natten, og fra Lyngen er det bevart tradisjon som sier at Sankthans er en gledelig tid hos huldrene. Dessuten er dette natten nedgravde skatter kan oppdages. Fra gjemmesteder for skatter kan det komme røk tre ganger på rad ved utløpet av hvert niende år. I Skottland er det en rik tradisjon om at alver henter menneskebarn på Sankthansaften og legger igjen et av sine egne barn; en bytting. I flere samiske eventyr finner vi også at dette er dagen for kontakt mellom folk fra to verdener. I et sagn forelsker en mann og en hulderjente. De avtaler ekteskap, men ved Sankthanstider oppstår et avgjørende øyeblikk. Mannen svikter og blir straffet for det, med huldrejentas ord: «Det kyss du fikk av mig sist høst på fjellet, skal ta smaken fra din munn, så du herefter ikke skal kjenne om din mat er vassen, salt, søt eller besk.»
