Mannsrollen har endret seg gjennom de siste tiårene, men i fotballen er ortodoks maskulinitet fortsatt utbredt. Normen er heterofili, lagkamerater deler gode vitser og historier, ikke personlige følelser.

Og en slik kultur kan være ekskluderende for mange, samtidig som fotballforbundene sentralt jobber for mer toleranse og inkludering.

«Gutte- og herrefotballen synes fortsatt å by på et begrenset repertoar av rollemodeller når det gjelder legitime utforminger av maskulinitet.»

Det skriver Arve Hjelseth, førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU og Anne Tjønndal, idrettsviter og doktorgradsstipendiat ved Nord Universitet. De har analysert forskningsbidrag og populærkulturelle bøker, for å vise hvordan herrefotballen har utviklet seg de siste tiårene. Resultatene presenterer de i en artikkel i siste nummer av Sosiologisk tidsskrift.

• Lesogså: Hvorfor kvinnefotball ikke er ordentlig fotball

«Soft» i USA

Det er lite ved fotball som spill som skulle gjøre den til en mannsbastion, skriver forfatterne. Andre idretter er langt mer fysisk voldsomme, og i USA er sportens image et helt annet.

– Den ortodokse maskuliniteten i USA er okkupert av deres tradisjonelle idretter, særlig baseball og amerikansk fotball. Fotball er ansett som «soft» i USA, nærmest som en trussel mot tradisjonell amerikansk kultur, sier Hjelseth.

I Nord-Europa og Latin-Amerika er tradisjonen en annen: Spillet oppsto i sin moderne form på kostskoler for gutter. Deretter ble den spredt, og senere nærmest reservert for menn fra arbeiderklassen, både på banen og på tribunen. 

Norsk fotball er særlig påvirket av den britiske, ifølge artikkelen. Og i Storbritannia har fotballen tradisjonelt vært preget av både ortodoks maskulinitet og hvit arbeiderklassekultur:

«For generasjonen som vokste opp med engelsk fotball på TV i 70-årene, var fotballen uglamorøs og spillerne ujålete, men pliktoppfyllende. Rammen rundt kampene befestet dette inntrykket: Publikum sto tett på hard betong, ofte ubeskyttet mot regn og vind, og sånn skulle det tilsynelatende være.»

• Les også: Gutter rammes hardest av homoskjellsord

Metroseksuelle hetses

På 1990-tallet kom den metroseksuelle bølgen.

«Metroseksualitet kjennetegnes av at homoseksualitet normaliseres (…). Denne maskulinitetsformen påvirker også hvordan heteroseksuelle menn iscenesetter og uttrykker sin egen maskulinitet» skriver Hjelseth og Tjønndal. 

De mener metroseksualiteten kan åpne et større rom for hvordan maskulinitet uttrykkes i fotballmiljøet

Men den metroseksuelle bølgen fikk blandet mottagelse.

David Beckham, som kanskje er det fremste symbolet på denne trenden internasjonalt, er også en av de mest hetsede spillerne i britisk fotball. Også i Norge fikk spillere påtale for å følge den nye stilen.

– I Norge er vel Magne Hoset blant de viktigste eksemplene. All hetsen han periodevis fikk, er en klar indikasjon på at ikke alle aksepterer dette i fotballen, sier Hjelseth.

– Trendene kom til Sør-Europa før det dukket opp i UK og Skandinavia. Jeg husker avisene brukte plass på å skrive om at italienerne ville ha hårfønere i garderoben på Ullevaal før en landskamp i 1991. Hårfønere for menn, liksom, hva er det for noe feminint vås? tenkte folk.

Som en motreaksjon til metroseksualiteten, kom den retroseksuelle bølgen.

Denne kulturen «avviste det metroseksuelle prosjektet og orienterte seg mot verdier som forbindes med ortodoks maskulinitet»: Sex, sport, alkohol og pornografi. Men det ble gjort på en måte som var «tilstrekkelig ironisk til at kritikk – i hvert fall i første omgang – prellet av».

• Les også: Fotball på høye hæler

Ingen homofile

Det er lite som tyder på at den metroseksuelle bølgen har slått ned vegger i fotballens ortodokse maskuline rom. I hvert fall hvis man ser til dem som befinner seg i rommet. Andre seksuelle orienteringer enn den heterofile, er nærmest usynlige.

I Norge er ingen av 336 mannlige fotballspillere på tippeliganivå åpent homofile, ifølge VG. Heller ikke internasjonalt er det mange åpent homofile fotballstjerner.

Ifølge undersøkelsen VG gjennomførte i fjor, mener halvparten av de 124 spurte tippeligaspillerne at det vil være vanskelig å stå frem som homofil i fotballmiljøet.

Sentralt har forbundene målsettinger om mer inkludering, større toleranse. Og Hjelseth mener utviklingen går i riktig retning.

– Spillerne i breddefotballen utviser atskillig toleranse for homofili, i hvert fall verbalt. Så jeg tror nok det går seg til. Så må man være klar over at fordommer alltid vil være der, det viktige er å sette grenser for dem. Eksplisitt homofobi og rasisme er eksempler på holdninger som bør slås ned på.

Tjønndal mener også språket er et viktig virkemiddel.

– Bevisstgjøring av språk er nok viktig med tanke på homofobi og rasisme i herrefotball. Det kan virke som mange bruker homofobiske uttrykk som skjellsord uten helt å tenke over betydningen av det.

Kan ha kostet talenter

Hjelseth tror macho-kulturen kan ha kostet idretten store stjerner.

– Det tror jeg er helt opplagt.

Han peker på boken Soccernomics, der det går frem at en uforholdsmessig stor andel av spillerne på det britiske landslaget har arbeiderklassebakgrunn.

– Merk at akkurat dette trolig er særegent for UK. Men i hvert fall fram til og med 80-årene var det også langt på vei tilfelle i norsk fotball: Det var svært få studenter og folk med akademiske pretensjoner som spilte herrefotball på høyt nivå, disse ble rekruttert til idretter som håndball og volleyball.

I Storbritannia har også tribunene vært preget av arbeiderklassekulturen. Til tross for at Hjelseth tror mange har glede av en arena preget av ortodoks maskulinitet, mener han kulturen kan ha negative konsekvenser i noen sammenhenger.

– På engelske fotballstadioner er andelen tilskuere med etnisk minoritetsbakgrunn mange steder fortsatt svært lav. Man trenger ikke se på det som et problem. Indere og pakistanere har jo sine egne idretter, og vi vil vel ikke nekte dem det. Men det kan for eksempel være en utfordring for forestillingen om fotballen som redskap for sosial inkludering.

Vitser om homser og kjønnsorganer

Garderobekultur er et viktig fenomen i en del av forskningen som Hjelseth og Tjønndal sin studie bygger på. De viser til en studie av svenske Jesper Fundberg, der han omtaler garderoben som «fotballens backstage, men maskulinitetens frontstage». Her er omgangsformen gjerne preget av vitser og historier om «homser, jenter og både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer», fortalt i plenum.

«Når spillerne skifter klær sammen i garderoben, er man utsatt for en viss grad av fysisk intimitet. Å unnlate å ha personlige samtaler en-til-en kan være en måte å håndtere denne intimiteten på innenfor rammene av ortodoks maskulinitet» skriver Hjelseth og Tjønndal.

De mener en del spillerne bruker garderoben som en arena for samtaleformer som ellers ikke er akseptert.

Andre bruker vitser og historier for å holde fortrolighet og følelser ute, slik at de ikke skal oppleve den intime situasjonen som seksuelt truende.

– På mange måter kan det tenkes å være en forsvarsmekanisme. Fotballen representerer en enkjønnet kontekst hvor menn kommer tettere innpå hverandre fysisk enn i mange andre sosiale rom i samfunnet. Dette forsterkes gjerne i garderoben, noe som kan føre til et behov om å distansere seg fra den fysisk intime situasjonen gjennom fleiping, sier Tjønndal.

Forskerbriller i garderoben

Men for å komme nærmere inn på denne typen årsakssammenhenger, må forskere «inn i garderoben med faglige briller på og søker å beskrive kulturen», mener Hjelseth.

Ifølge Tjønndal er menn og maskulinitet et forsømt område innen idrettsforskning.

– Alt for ofte snakker man om kvinner og kvinneidrett som synonymt med kjønnsforskning i idretten. Menn og mannsidrett er i like stor grad kjønnet.

Kilder: 

Sink or swim? - Håndtering av maskulinitet og intimitet i herrefotball, Sosiologisk tidsskrift 02/2016, Arve Hjelseth og Anne Tjønndal,

Antall åpent homofile i Tippeligaen: Null, VG 2015