Debatten om hvordan feminister, særlig i Vesten, skal forholde seg til religiøst troende kvinner som tilsynelatende omfavner patriarkalske, religiøse dogmer og tradisjoner, har pågått lenge. Historien om likestillingens framtog har basert seg på å bryte med samfunnets normer, for å oppnå like rettigheter.

I boka Religion, Gender and Citizenship – Women of Faith, Gender Equality and Feminism, som nylig ble lansert ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) ved UiO, stiller Line Nyhagen og Beatrice Halsaa spørsmålet om hvorfor kvinner selv synes villige til å omfavne en underordnet stilling. De har snakket med et utvalg av troende kvinner for å høre hvordan de selv reflekterer over spørsmål om likestilling, feminisme og medborgerskap.

– En dominant holdning blant kvinnene vi har intervjuet, er at menn og kvinner er likeverdige, men at det eksisterer en grunnleggende forskjell mellom de to kjønnene, forteller Halsaa.

– Mange av kvinnene vi snakket med er familieorienterte og mener at mors- og omsorgsrollen faller dem naturlig, og at dette bør tas hensyn til i samfunnet. Som feminist er dette utfordrende å forholde seg til. Men det er viktig å anerkjenne at alle kvinner har rett til å velge premissene for sitt eget liv selv, også om dette innebærer å velge å underordne seg mannen, sier Halsaa.

• Les også: Trosfrihet viktigere enn kvinners rettigheter

Likestillingspolitisk motstemme

Boka skildrer hvordan tro og religion kan være både en barriere og en ressurs for kristne og muslimske kvinners medborgerskap i Europa i dag.

– De kvinnene vi har intervjuet, har ofte hatt et ganske kritisk blikk på feminisme og likestillingskamp. Slik sett representerer de en viktig «motstemme» i det likestillingspolitiske landskapet, sier Halsaa.

Boka baserer seg på intervjuer med totalt 60 kvinner; 20 fra hvert av de tre landene Norge, Storbritannia og Spania. Nyhagen forteller at det var viktig å inkludere flere grupper i studien.

– Vi var opptatt av ikke bare å beskrive muslimske minoritetskvinners situasjon, men også å se denne i sammenheng med kvinner fra majoriteten, nemlig kristne kvinner. Dette ga studien et spennende, dobbelt komparativt perspektiv, der vi ikke bare så på forskjeller innad i Europa, men også på forskjeller mellom religiøse kvinner som tilhører ulike grupper innad i et samfunn. Vi ville finne ut om disse mangefasetterte identitetene – forskjell i etnisk tilhørighet, status som minoritet eller majoritet – utgjorde en forskjell når det kom til hvordan kvinnene levde ut sitt medborgerskap i hverdagen.

• Les også: Sørlandskristne mest skeptiske

Muslimske kvinner mer synlige

Nyhagen forteller at boka beskriver mange fellestrekk i måten kvinnene oppfattet medborgerskap på.

– På spørsmål om hva en god borger er, kretset mange av svarene, på tvers av land og religiøs tro, rundt hverdagen: hvordan man bryr seg om familie, naboer, hvordan man deltar og engasjerer seg i religiøse kontekster, sånn som arbeid i kirka eller moskeen.

Men de muslimske kvinnene opplevde noen særlige utfordringer som minoritet.

– De muslimske kvinnene i alle tre land oppga at de opplever at økt islamofobi og fremmedfrykt gjør dem mer fokusert på å til enhver tid fremstå som eksemplariske medborgere. For å unngå at muslimer som gruppe skulle bli kritisert, følte de seg ofte spesielt synlige, og at de dermed som individer måtte vise seg fra sin beste side. Da vi intervjuet de kristne kvinnene hadde de imidlertid mye mindre refleksjon rundt sine egne privilegier som medlemmer av en majoritetsbefolkning, både religiøst og i forhold til etnisk tilhørighet. En kvinne i Storbritannia reflekterte litt rundt institusjonell favorisering da hun trakk fram hvordan mange nasjonale helligdager utsprang av kristne høytider, men ellers var det lite bevissthet rundt majoritetsreligionens posisjon i samfunnet, sier Nyhagen.

På direkte spørsmål om hvorvidt det var noen fordeler ved å være kristen, forteller Nyhagen at de de fleste kristne svarte avkreftende, men noen nevnte at de kunne bli oppfattet som mer pålitelige og tillitvekkende på grunn av sin tro. De muslimske kvinnene oppga omvendt at det var mange ulemper ved å være muslimsk minoritet i et ikke-muslimsk land.

• Les også: Finner likestilling i Koranen og Bibelen

Sterk gruppetilhørighet

– Det er progressive krefter innenfor både kristne og muslimske miljøer i Europa, sier Nyhagen. Den opprinnelige rekrutteringsstrategien vår da vi skulle finne informanter, var å ta kontakt med nasjonale organisasjoner for muslimske og kristne kvinner i de tre landene. Men fordi slike organisasjoner ikke er så utbredt i Spania og Norge som i Storbritannia, valgte vi i stedet å rekruttere via kirker og moskeer. Dette har virket inn på datagrunnlaget vårt.

Nyhagen forteller at det å identifisere seg som kvinne, var underordnet andre, mer gruppeorienterte identiteter for en del av informantene.

– Mange av kvinnene følte sterk tilhørighet til sin familie, sin menighet, og/eller sin status som religiøs og etnisk minoritet. At ikke alle kvinner prioriterer individuelle rettigheter, men i stedet fremhever gruppetilhørigheter, er tankevekkende. Og det å ha forståelse for dette forekommer meg å være den ultimate frihets- og toleransetesten.

Medborgerskap er først og fremst fellesskap

I spørsmålet om kvinnenes forhold til eget medborgerskap, var Nyhagen og Halsaa opptatt av å beskrive dette forholdet som levd medborgerskap.

– Vi ville se på hvordan kvinnene levde ut sitt medborgerskap, forteller Halsaa. Vårt fokus var på deltakelse, tilhørighet og identitet, og denne tilnærmingen til medborgerskap viste seg svært fruktbar da vi snakket med kvinnene selv. Veldig få snakket om utstedelse av pass eller politiske rettigheter. Fokuset lå i stedet på de sosiale aspektene ved medborgerskap; det å høre til i et samfunn gjennom sosiale relasjoner som venner, naboer og familie, og å bidra inn i sosiale fellesskap som dem som oppstår rundt religiøse institusjoner.

– I tillegg fant vi at det å ta vare på hverandre og å utøve omsorg var en viktig dimensjon av medborgerskapet. Dette funnet lar oss bringe inn et feministisk, omsorgsetisk perspektiv til studier av medborgerskap.  

Nyhagen mener at et feministisk perspektiv som utelukkende fokuserer på individuelle rettigheter, kan virke fremmed for religiøse kvinner som er opptatt av tilhørighet til kollektiver som familie og nærsamfunn.

– At likestilling – i andre betydninger enn likeverd – og kvinners frigjøring ikke nødvendigvis er på toppen av agendaen for alle kvinner, henger sammen med dette. Det er kanskje lett for liberale feminister å være fordømmende, og å insistere på en individuell rettighetsdiskurs, men vi må huske at dette også er spørsmål som handler om livssyn og etikk, klasse, og familiens og statens rolle i kvinners liv, sier Halsaa.

Feminismen har gått for langt

Mange av kvinnene boka beskriver, anerkjente den historiske kvinnebevegelsen, og uttrykte takknemlighet for rettigheter som lik rett til utdanning, stemmerett og likelønn. Allikevel var de fleste kvinnene skeptiske til feminismen:

– Det dominerende inntrykket av feminisme og feminister som kom fram da vi intervjuet kvinnene, var kritisk. Både kristne og muslimske kvinner fra alle tre land fortalte at de mente feminismen som politisk prosjekt hadde gått for langt, at feminister var selvopptatte og egoistiske. Mange kvinner oppga at de mente feminister hadde mista noe av det kvinnelige ved seg, noe de oppfattet som negativt, forteller Halsaa.

Nyhagen mener dette minner om hvordan endel radikale feminister selv ser på religion og religiøst troende.

– Radikalfeminister som for eksempel Sheila Jeffreys mener jo at all religion per definisjon er patriarkalsk, og at all religion må forkastes. Dette er jo en tilsvarende unyansert forståelsesramme.

Dialog et mål i seg selv

Allikevel ser hun muligheter for alliansebygging og dialog mellom religiøse og sekulære kvinner.

– Noen mer politisk «ufarlige» kampsaker som for eksempel barnehagepolitikk eller lik lønn for likt arbeid kan utgjøre felles arenaer. Allikevel er det klare grenser for et politisk samarbeid; spørsmålet om abort og andre saker knyttet til reproduktive rettigheter, er nok saker der det ikke er mulig å oppnå enighet.

Men dialog kan også være et mål i seg selv, mener Nyhagen.

– Kvinner kan lære fra hverandre. Virkeligheten er jo mye mer kompleks enn den tilsynelatende fremstår for oss selv. For meg som både forsker og feminist handler denne debatten også om å kunne tenke to ting på samme tid, nemlig at man kan være for progressive krefter i religiøse miljøer, men samtidig være i stand til å respektere at andre velger og tror annerledes enn en selv.