Et bitt fra den grønne mambaen (Dendroaspis angusticeps) er livsfarlig. Den lever i det sørøstlige Afrika. (Foto: H. Krisp/wikimedia commons)
Derfor dør du av giften til den grønne mambaen
Normalt er synergieffekt et ord sjefen bruker når medarbeiderne kan gjøre noe på en smartere måte, men innenfor forskning på slangegift har ordet en helt annen betydning.
Slik virker giften:
Den grønne mambaens gift inneholder en gruppe toksiner (giftstoffer) som kalles fascikuliner. De skaper kraftig rykninger i dyr som bli bitt. Dessuten inneholder giften også dendrotoksiner, som også medfører ukontrollerbare bevegelser.
Den som blir bitt av den svarte mambaen, blir rammet av lammelser. Giften fra den grønne mambaen dreper på grunn av muskulær overaktivitet.
Museforsøk er nytt:
Line Præst Lauridsen gir Jan J. Enghild rett i at selve funnet ikke er revolusjonerende. Det har lenge vært antatt at den grønne mambaens gift var basert på synergieffekten, men hun understreker at kartleggingen av giften er ny:
– Det nye er museforsøkene.
Slangebitt er et undervurdert problem
Ifølge Line Præst Lauridsens er slangebitt et stort problem i mange deler av verden.
I 2015 anslo Verdens helseorganisasjon at omkring fem millioner mennesker blir bitt av slanger hvert år. Minst 100.000 dør av det, mens slangebittene resulterer i minst tre ganger så mange amputasjoner eller andre permanente skader.
Forskning på slangegift kan dermed være med på å redde mange menneskeliv.
Det har lenge vært kjent at det er livsfarlig å bli bitt av den grønne mambaen Dendroaspis angusticeps. Nå har to danske forskere funnet hemmeligheten bak giften.
– Den svarte mambaens gift lammer pusten, sier Line Præst Lauridsen, som forsker på slangegift ved Danmarks Tekniske Universitet. Hun har nettopp vendt hjem fra et forskningsopphold i Costa Rica.
– Men den grønne mambaens gift er helt annerledes. Den har utviklet en rekke toksiner som ikke er så farlige hver for seg. Det er samarbeidet mellom giftene som tar livet av deg.
Lauridsen har, sammen med sin veileder Andreas Hougaard Laustsen og to forskere fra Costa Rica, skrevet en artikkel om den grønne mambaens gift i det vitenskapelige tidsskriftet Journal of Proteomics. Artikkelen har tittelen Toxicovenomics and antivenom profiling of the Eastern green mamba snake.
Synergieffekt kompenserer for størrelse
Giften til den grønne mambaen skiller seg ganske mye fra den svarte slektningen. De to slangene lever i de samme områdene, og begge spiser gjerne mus og rotter.
Den svarte mambaen Dendroaspis polylepis er om lag fire ganger så stor som den grønne, og det kan være en av forklaringene på forskjellene i gifttype.
– Det er en mindre slange. Så for å produsere samme mengde gift, må den grønne mambaen bruke mye energi. Vår teori er at den har utviklet synergi-giften for å klare seg med en mindre mengde, sier Andreas Hougaard Laustsen.
Den grønne mambaen er ikke den første slangen som tilpasser giften. For eksempel har pytonslangene gener til å produsere gift, men de vokste seg så store at de begynte å kvele byttet i stedet, forklarer Laustsen.
– Evolusjonen fjerner ikke nødvendigvis gener, men skrur dem av. Den grønne mambaen kanskje har kompensert for sin beskjedne størrelse ved å utvikle en superpotent gift basert på interaksjonen mellom toksiner.
Unik gift
Laustsen mener oppdagelsen er banebrytende.
– Det er ganske fenomenalt at molekyler går sammen på den måten. Rent molekylært er det enormt komplekst at to toksiner går sammen om å bli enda mer giftige, sier han.
Jan J. Enghild, som er professor ved institutt for molekylærbiologi og genetikk ved Aarhus Universitet, og selv arbeider med proteinanalyse, er begeistret over funnet.
– Det er et utrolig spennende resultat. Det er morsomt å få hele bildet, i stedet for bare en analyse av en enkelt komponent. Det gir et mye bedre grunnlag for å uttale seg om giftens virkning.
Han er likevel ikke sikker på om det er riktig å kalle det for en sensasjon.
– Slangegifter er generelt veldig forskjellige. De har en stor verktøykasse de kan bruke til å sette sammen en giftig cocktail. Det har denne slangen utnyttet. Synergieffekten er et spennende funn, men andre studier har vist noe lignende for andre slangegifter.
Mus blir ofret
Metoden Line Præst Lauridsen har brukt til å kartlegge den grønne mambaens gift, starter med at de enkelte proteiner skilles og kartlegges.
Forskerne bruker en database over alle kjente toksiner til å bestemme hva giften består av.
Deretter bruker forskerne mus til å undersøke hvordan giften virker. Det foregår ved at de sprøyter hvert enkelt toksin inn i fire forskjellige mus og ser hvordan de reagerer.
Det metodevalget får ros fra Aarhus-professoren Jan J. Enghild:
– Det er en fremragende metode å bruke i denne sammenhengen. Det er generelt mye fokus på gener, og det er også et spennende område, men her har man faktisk brukt proteinene. Man nøyer seg ikke «bare» med å undersøke genene, men fokuserer på de funksjonelle molekylene, sier Enghild.
Kan redde menneskeliv
Line Præst Lauridsen forklarer at den nye forskningen kan gjøre det lettere å utvikle motgift:
– Spørsmålet er om det er nok å nøytralisere noen av komponentene i giften. Da vil man kanskje være beskyttet mot toksinenes forsterkning av hverandre.
Andreas Hougaard Laustsen påpeker samtidig at det er en lang vei å gå til den perfekte motgiften.
– Når du skal lage en motgift, må du finne de medisinsk relevante toksinene. Det er mye vanskeligere hvis hver av dem ikke er så giftige. Vi må ta hensyn til hvordan elementer påvirker hverandre.
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.
