Noen ganger kan det være en stille vind; andre ganger er det mer som torden når vi promper.

Vi har fått dette spørsmålet fra Smilla på syv år: «Promper har en lyd, men hvorfor? Er det rumpeballene som bråker?»

Vi dykker ned i spørsmålet sammen med Vibeke Andersen, professor i mage/tarm-sykdommer ved Syddansk Universitet.

Ikke rumpeballene 

Promp er gass i mage/tarm-systemet. Gassen oppstår når bakterier i tykktarmen bryter ned matvarer som ikke har blitt brutt ned i tynntarmen, forteller Vibeke Andersen.

Men hvorfor sniker ikke gassen seg stille ut bakdøren?

– Luften blir presset igjennom et sted hvor det er smalt, og det skaper vibrasjoner i luften. Det er det samme som skjer når vinden passerer hjørnet av et hus. Da oppstår svingninger i luften, noe som lager lyd, forklarer Andersen.

Dermed avviser hun teorien om at det skulle være rumpeballene som bråker.

Smygeren tyder på analkontroll

Men hvordan kan det ha seg at noen promper sniker ut seg uten lyd? Jens Christian Brings Jacobsen, førsteamanuensis ved Københavns Universitet, med mage/tarm-kanalens fysiologi som spesialitet, har et forslag.

– Når du slipper ut luft, setter du vevet i analkanalen i bevegelse, og det skaper svingninger i luften. Hvis du slipper en såkalt smyger, må det være fordi du gjøre det på en så kontrollert måte at det ikke setter vevet i bevegelse. Da kommer det ikke noen lyd, sier han.

Vibeke Andersen og Jens Christian Brings Jacobsen er enige om at det må være den farten gassen oppnår på vei ut som bestemmer lydnivået.

– Når du virkelig trykker til, så gir det også et skikkelig brak, sier Jacobsen.

I forskjellige toner

Selv om det antagelig ikke er alle som finner lyden like tiltalende, er prompen faktisk litt av en glemt kunstart. På slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet var «flatufoni» kjent som evnen til å frembringe en form for musikk ved hjelp av kontrollert utslipp av luft fra endetarmen.

Det fantes såkalte flatufonister som kunne prompe melodier. Kirurg John Christiansen har skrevet en artikkel om dette i Ukesskrift for Læger.

– Flatufonister kan blåse kraftig ut, slik at de får en kraftig og høy tone, og de kan bruke mindre styrke, slik at tonen blir dypere og ikke like voldsom. De kan presse lenge og kort, så det blir dels lange og korte toner. Og da kan de altså variere det på en slik måte at det kan komme en melodi ut av det, sier Christiansen.

Den musikalske anus

Hvis du går rundt med mye luft – og en liten flatufonist – i magen, så er det bare om å komme i gang med å trene. For øvelse gjør mester, forteller Christiansen.

– Hvis du får svelget nok luft, så kan du antagelig øve deg, sier han.

Og vil du være en dyktig flatufonist, handler det ifølge Christiansen om å trene endetarmen til å ha et stort volum.

– Det er viktig at endetarmen kan romme nok luft uten at lukkemuskelen åpner seg av seg selv. Hvis du kan ha stort volum ved lavt trykk, så kan du ha mye luft i tarmen, og da kan du antagelig styre det, sier Christiansen.

I denne videoen kan du høre et eksempel på endetarmsmusikk.

Referanse:

John Christiansen: Flatufoni – eller den musikalske anus. Ugeskrift.dk, 2008. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.