Staten trengte etternavnene og gatenavnene for å kunne kreve inn skatt eller skrive ut soldater, forklarer James Scott. (Illustrasjonsfoto: Georg Mathisen)
Staten trengte etternavnene og gatenavnene for å kunne kreve inn skatt eller skrive ut soldater, forklarer James Scott. (Illustrasjonsfoto: Georg Mathisen)

Fikk navn, mistet frihet

Praktisk med etternavn, sier du? Det syns det offentlige også. Det var statens behov for kartlegging og kontroll som sørget for at alle i sin tid ble utstyrt med «ordentlige» etternavn.

Published

I gamle dager visste alle i lokalsamfunnet hvem «Per på hjørnet» og «Kari oppi svingen» var. Men da futen kom for å kreve inn skatter eller skrive ut soldater til militæret, var det verre. Da oppsto det konflikt mellom lokal kunnskap og nasjonale behov.

–  Spesielt viktig var det for staten i tilfeller den skulle arrestere noen eller foreta andre upopulære tiltak. Da kunne den trenge lokal kunnskap, men hvis velviljen blant de lokale ikke var der, støtte den på problemer. Det ble vanskelig å identifisere «Per på hjørnet». Både etternavn og gatenavn er derfor et direkte resultat av statens ønske om større kontroll over området den regjerte og administrerte, sier James Scott.

På Oslo-besøk

Den 78-årige Yale-professoren var nylig innom Oslo for å holde foredrag på Blindern. Temaet var hentet fra en ny bok han arbeider med.

Les også: Korndyrking ga staten kontroll

forskning.no benyttet samtidig anledningen til å snakke med samfunnsforskeren om en av de tidligere studiene hans, om hvordan etternavn og gatenavn ble til.

–  De fleste i den vestlige verden tar i dag etternavn for gitt, men det finnes fortsatt mange kulturer hvor det er ukjent. Vi skal heller ikke lenger enn til Thailand og 50 år tilbake i tid for å finne et land hvor etternavn ikke var i bruk. Og fortsatt er det slik at mange der ikke kjenner etternavnet til nære venner. De bruker dem jo så sjelden likevel, sier Scott.

Klassiker

Ved å gi alle etternavn tok staten samtidig litt av befolkningens frihet fra dem, hevder samfunnsforsker James Scott. (Foto: Leif Gjerstad)
Ved å gi alle etternavn tok staten samtidig litt av befolkningens frihet fra dem, hevder samfunnsforsker James Scott. (Foto: Leif Gjerstad)

I 1998 ga amerikaneren ut boka «Seeing Like a State». I kjernen av Scotts analyse er et sentralt behov for oversikt og kontroll da stater skulle dannes. Ofte gikk det på bekostning av lokal nytteverdi.

–  Navn brukes av det offentlige som ID-kort, men for en som bor i en liten by, er det å vite at noen heter Hansen av mindre verdi enn å få vite at det er hun som bor rett bak butikken, illustrerer Scott konflikten med.

Sårbar stat

Inntil 1400-tallet hadde det store flertallet av europeere ikke etternavn. Men erkjennelsen av at staten i et samfunn uten nasjonale standarder var avhengig av lokal kunnskap og velvilje, presset dem fram.

–  En stat som er avhengig av lokalsamfunnets velvilje, er også utsatt for risikoen for å bli lurt. At den får villedende eller direkte feil informasjon. Det gjør staten sårbar, og for å styrke autoriteten til middelalderstaten ble en del av løsningen å gi alle et identifiserbart etternavn, sier Scott.

Mange Osloveier

Ifølge ham ligger det samme behovet for kontroll bak det noe mer moderne påfunnet med veier som har fått riksvei- eller fylkesveinummer.

–  I gamle dager var det vanlig at en vei mellom to byer hadde to ulike navn. Eksempelvis ville en vei som gikk fra Hamar til Oslo, gjerne hete Osloveien. Problemet er at mange steder rundt Oslo hadde en vei som gikk til hovedstaden, og alle het Osloveien. Det offentlige hadde behov for et system som gjorde identifiseringen lettere.

Også gode hensikter

Selv om Scott mener at opprinnelsen til statsdannelsen helst handlet om maktas ønske om sterkere kontroll over mennesker, produksjon og økonomi, presiserer han at bak kartlegging av områder og personer kan det også ligge gode hensikter.

–  Hvis det offentlige ønsker å gripe inn i noe, enten det er av positive eller negative grunner, så trengs det kunnskap om dette feltet. De første tiltakene mot nøden i London på 1800-tallet kom da det forelå offentlig, pålitelig statistikk om befolkningen i London. Først da fikk man kunnskapen om hvor ille nøden faktisk var, og først da så man behovet for å gjøre noe med den, sier Scott.

Skotte utenfor Skottland

Han peker også på den geografiske bakgrunnen for sitt eget navn. At han heter Scott, skyldes at forfedrene hans kom fra Skottland. Men navnet fikk de i USA.

–  I USA ga det mening å kalle noen for Scott for å identifisere en person fra Skottland. Men i Skottland, hvor «alle» var skotter, ville en slik identifikasjon være verdiløs, sier han.

– Alle slike navn, enten det er Scott, Walsh eller Ireland, forutsetter at disse skottene, waliserne og irerne ikke bor i sitt fødeland, sier Scott.

Skatt skapte skrivekunst

Han peker på at også skrivekunsten egentlig begynte som et verktøy staten trengte for å utøve kontroll.

–  Det var behovet for å vite mer om kornbeholdningen og ønsket om å skattlegge kornprodusentene som ga oss det første skriftspråket. Først noen hundre år seinere, rundt 3200 f.Kr., fikk skrivekunsten en annen funksjon som minner mer om den vi kjenner i dag. Og da i stor grad konsentrert rundt kongen og hans hoff. Det er derfor ingen tvil om at også skriving var en statsdreven teknologi, sier James Scott.

Referanse:

James Scott: Yale University, Department of Political Science

James Scott: Seeing Like A State (Yale University Press)