Korn kunne ikke dyrkes overalt, og favoriserte et tettere bosettingsmønster. Det ga staten bedre oversikt og mulighet til å innkreve skatter og kontrollere arbeidskraft og produksjon, ifølge James Scott.

Korndyrking ga staten kontroll

Når oldtidsstatene satset på korn i stedet for andre matplanter, var det fordi det ga bedre kontroll og mulighet til å innkreve skatter, hevder James Scott.

7.5 2015 05:01

– Det er først de siste 100 til 150 årene som omsorg og velferd er blitt en naturlig del av statens oppgave. Fortsatt varierer synet kraftig på hvilken rolle det offentlige bør ha på dette feltet, sier Scott.

For 17 år siden skrev professoren og samfunnsforskeren ved Yale University «Seeing Like A State». Boka er blitt en klassiker og et referanseverk for forståelse av befolkning, miljø og statsmaktens planleggingshorisont.

Hedersgjest på SUM-jubileum

Derfor er 78-åringen hedersgjest når Senter for utvikling og miljø (SUM) i disse dager feirer 25-årsjubileum. Torsdag holder han foredrag på Blindern i Oslo.


Samfunnsforskeren James Scott har skrevet klassikeren «Seeing Like a State». Nå jobber han med en ny bok om statens rolle i oldtidssamfunn.

Der henter han tema fra et helt annet hold enn «Seeing Like A State». Fra en bok som verken er kommet ut eller har fått noen tittel. Ifølge Scott handler den om de samfunnsmessige konsekvensene da man begynte å holde husdyr og kultivere landskap i det gamle Mesopotamia, området mellom elvene Eufrat og Tigris i nåværende Irak.

– Jordsmonnet på elvebreddene og i elvemunningene egnet seg godt for matproduksjon, men hvorfor valgte man akkurat korn? Spør Scott og lar spørsmålet bli hengende litt i lufta før han plukker det ned og svarer:

– På grunn av makta. Det er ikke tilfeldig at gamle fortidsstater dyrket korn heller enn eksempelvis poteter eller kassava. Korn kunne ikke dyrkes overalt og favoriserte et tettere bosettingsmønster. Det ga staten bedre oversikt og mulighet til å innkreve skatter og kontrollere arbeidskraft og produksjon.

Store problemer

Samfunnsforskeren peker på at mens Homo sapiens har eksistert i om lag 200 000 år, så har statsdannelsen bare eksistert de siste 5000 til 6000 år. Spørsmålene Scott har stilt seg i den lange akademiske karrieren sin, er hva som forårsaket framveksten av stater og hvordan de har utviklet seg siden.

Han legger ikke skjul på at han mener statsdannelsen og måten statlig makt har vært utøvd på, har en vesentlig del av ansvaret for de problemene vi sliter med i dag. Og de problemene, mener han, er dessverre skremmende store.

– For første gangen i historien er vi havnet i en situasjon hvor menneskeskapt aktivitet fører til større skader enn naturen og kloden kan lege.

Likevel ler han bare bort spørsmålet om han har noe forslag til løsning.

– Så høye tanker om meg selv har jeg ikke at jeg tror jeg har noe å bidra med på det feltet. Jeg kan stille spørsmål, men svarene må du finne andre steder. Min oppgave er å finne årsaken til det som satte i gang denne utviklingen som i dag har ført menneskeheten til en krise.

Staten søker makt

Og for å vende tilbake til utgangspunktet, dannelsen av stater, så er «politisk og økonomisk makt» det begrepet samfunnsforskeren selv helst vender tilbake til. Gjerne med utgangspunkt i Mesopotamia.

– Det gunstige jordsmonnet gjorde framveksten av fast jordbruk og kornproduksjon mulig. Men det fikk også større befolkningstetthet som konsekvens, og dette er en vesentlig årsak til fortidens kriger.

Scott peker på at epidemier med dødelig utgang var et ukjent begrep før mennesker og dyr bosatte seg tett på hverandre.

– Med byene fikk vi massedød som gjorde at ingen byer kunne reprodusere seg selv. Eneste måten å holde aktiviteten i byene oppe på, var å få tak på ny arbeidskraft. Og den gangen var ny arbeidskraft det samme som krigsfanger og slaver. Alle oldtidskriger hadde dette som utgangspunkt, hevder Scott. 

Frihet for hvem?

I boka «Two Cheers for Anarchism. Six Easy Pieces on Autonomy, Dignity and Meaningful Work and Play» (Princeton University Press, 2012) stiller Scott seg positiv til anarkismens tro på variasjoner i samfunnsstrukturer. Han peker også på at vårt velmente system med representativt demokrati, i praksis har ført til større sosial og økonomisk ulikhet. Idéen om demokrati er vakker, men er blitt til en tom frase. Og frihet noe for de få, mener han.

– Mange av dagens problemer kan føres tilbake til den industrielle revolusjonen og ikke minst den industrielle matproduksjonen, mener Scott.

 Han argumenterer med at behovet for mer effektiv produksjon har ført til forsøk på å forenkle verden og foredle naturen på en måte som har fått uante konsekvenser.

– Forsøk på å forenkle og effektivisere har i praksis ført til stadig mer komplekse og skjøre produkter. En struktur som krever stadig nye og sterkere virkemidler for å forsvare seg mot uforutsette og skadelige konsekvenser. Vårt forsvarsverk er i ferd med å smuldre opp. 

Tror på forskerens frihet

I kjernen av hans samfunnskritikk skimter vi et syn om at mennesket har vært for naivt i sin tro på framtidsutvikling og ny teknologi.

– Du får meg likevel ikke til å legge skylda på forskerne. Jeg er uenig med dem som sier at mange forskere blir for blendet av sin egen virksomhet. Det er jo hans eller hennes rolle å finne ut hvordan verden fungerer og bedre vår forståelse av dette. Så er det samfunnets oppgave å ta stilling til hvordan vi skal bruke den nye kunnskapen, fastslår Scott.

Føre var

Også på dette punktet mener amerikaneren vi har sviktet. Han trekker linjene bakover og hevder at «ingen» for 100 år siden stilte spørsmål ved mulige konsekvenser av ny teknologi og nye produksjonsmetoder. Troen på framskrittet var like total som den var naiv.

– I dag vet vi bedre. Det er nok å si global oppvarming, og alle skjønner hva jeg mener, kommenterer James Scott og bruker dette som det beste argumentet for en global «føre-var»-politikk.

– Om noe burde utviklingen fram mot i dag gjøre oss ekstremt ydmyke i forhold til hvilke konsekvenser nye oppdagelser og implementering av ny teknologi kan få. Er vi i tvil om eventuelle skadeeffekter, så er det tvilen som bør være retningsgivende.

Referanse:

James Scott: Seeing Like A State (Yale University Press)

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse