I krigsåret 1812 slet Norge med dårlig økonomi, handelsblokade og hungersnød. Den norske hæren var dessuten i desperat mangel på klær. Løsningen på dette problemet viser hvor avgjørende kvinnenes rolle var i krigstid.

«En forutsetning for at militæret kunne legge beslag på så mange menn, cirka 25 000, og dermed føre krig, var at kvinnene kunne holde driften i gang på gård eller plass.» Det påpeker historiker Anna Tranberg i en forskningsartikkel i Historisk tidsskrift, om perioden 1812–14 og hærens vadmelsproblemer.

«Kvinnenes innsats i jordbruksproduksjonen og deres ulike ytelser til militæret var av avgjørende økonomisk betydning for krigføringen, men dette har fått liten oppmerksomhet i norsk militærhistorie», skriver hun.

At krigshistorien mangler kvinnefokus, har forskning.no også tidligere skrevet om.

Krig, handelsblokade og uår

1812 var ikke et godt år her til lands. Siden 1807 hadde Danmark-Norge vært i krig med Storbritannia, som dannet en handelsblokade langs kysten for å kutte forsyninger fra Danmark. Det hadde også vært krig mot Sverige i 1808–09, og alt tydet på at et nytt sammenstøt med svenskene ville komme.

På toppen av det hele ble Norge rammet av et uår. Sommeren 1812 var våt og kald, og avlingene slo feil over det meste av landet. Med vinteren kom hungersnøden.

Krav om vadmel til soldatene

Tidspunktet kunne knapt passet dårligere for å kreve ekstra bidrag til krigsinnsatsen fra befolkningen. Men handelsblokaden hadde ført til mangel på vadmel for militæret, og troppene i Sør-Norge hadde ikke engang nye yttertrøyer mot kulda.

I desember 1812 ble hver soldatlegd – en gruppe gårder som pliktet å stille med en soldat – i Sør-Norge pålagt å levere ti alen grå vadmel til hæren innen 1. juni 1813.

«På denne måten ble kvinnene beordret til å sette seg i vevstolen og veve vadmel til yttertrøyer til de norske soldater», kommenterer Tranberg.

Umulig å levere

Men det gikk ikke som planlagt. Som om ikke situasjonen var traurig nok, hadde uåret ført til at mange sauer døde av mangel på fôr. Legdemenn over hele Sør-Norge meldte at ullmangel gjorde det umulig å levere vadmel.

Dette var i hvert fall l den offisielle forklaringen deres, men noen bygder kan også ha brukt det som en god unnskyldning. Gjennom våren og forsommeren 1814 kom det inn en strøm av søknader fra amtmenn rundt om i Sør-Norge der de ba om fritak eller utsettelse for levering.

Visestattholderen i Norge, prins Frederik av Hessen, visste han måtte trå varsomt for å unngå uroligheter. Våren 1814 førte hungersnød til opptøyer en rekke steder, som Toten, Molde, Trondhjem, Bergen og Christiansand.

Etter drøftinger, konkluderte han med at siden allmuen «ved dette aars total slette høst er sat tilbage i en høist beklagelsesværdig forfatning», kunne leveringen utsettes til 1. juni 1814.

Dekket bare en tidel av behovet

Selv med den forlengete tidsfristen kom det ikke inn særlig mer vadmel. Anslag fra 1813 tyder på mellom 15 000 og 20 000 alen (9450–12 600 meter), som i beste fall bare ville rekke til 2000–2600 yttertrøyer. Det var bare en tidel av behovet.

Men vadmelsproblemet ble løst av seg selv da krigen kom til en ende og Norge gikk inn i union med Sverige.

«Folket maa forsyne armeen med klæder»

Et forslag fra militærmyndighetene i krigens siste dager sier sitt om hva man forventet av de hjemmeværende kvinnene. Å kjøpe soldatklær på det åpne markedet var altfor dyrt: «Der vil saaledes ved en paa ny opstaaende krig ei være synderlig andet at regne paa end at folket, naar de nu havede forraader ere opslidte, maa forsyne armeen med klæder.»

Siden kvinnenes arbeidskraft var billig, var det langt rimeligere å få dem til å levere klærne.

Militæret avhengig av kvinnene

Det var tydeligvis en stående oppfatning blant militære myndigheter om at soldatene skulle bli forsynt med vinterplagg hjemmefra - ikke bare for 1814, men også i tidligere år.

«Det må bety at de norske bondekvinner har vevd, strikket og sydd og hatt varme klær parat til sine nærmeste som skulle ut i krigen i langt større omfang enn vi har kildebelegg for å kunne dokumentere», konstaterer Anna Tranberg.

Forsyningsordningen gjorde militæret helt avhengig av kvinnene og bondesamfunnet for krigføring. Det er på tide at denne ukjente krigsinnsatsen fra kvinnene finner vei inn i militærhistorien, mener hun.

Referanse:

A. Tranberg:  «Og da vi ikke kan giøre noget af intet»: Bondekvinnene vever vadmel til de norske soldater 1812–1814. Historisk tidsskrift, 01/14.