I forrige uke ble en lærer siktet for overgrep mot 108 barn på nett. Ifølge siktelsen, som NRK omtaler, hadde han blant annet utgitt seg for å være en jevnaldrende jente på et chatteprogram og pratet med barna om kropp og sex.

Barn som blir utsatt for nettovergrep, kan få oppfølging av Statens barnehus. Det er det samme tilbudet som gis til barn og unge utsatt for seksuelle overgrep eller vold. Disse barnehusene hjelper barna og familien gjennom avhør og rettsprosesser og tilbyr oppfølging senere.

Men ifølge en ny rapport mangler barnehusene kompetansen som trengs for å håndtere og følge opp barn som har blitt utsatt for overgrep på nett. Nova står bak rapporten i samarbeid med Redd Barna.

– Nettovergrep bare øker og øker, og det kan gjelde barn helt ned i 8-årsalderen. Man er jo bare noen få tastetrykk unna å bli lurt og manipulert, sier Nova-forsker Aina Winsvold.

Etterlyser opplæring selv

Winsvold har undersøkt hvordan Norges ti barnehus håndterer nettovergrep. Hun har intervjuet flere ansatte for blant annet å kartlegge rutinene deres og finne ut hvilken kjennskap de har til overgrep som skjer på nett.

– Det varierte mye mellom de forskjellige barnehusene. Noen kunne fortelle at de ikke hadde hatt en slik sak på flere år, mens andre sa det var en del av nesten alle overgrepssituasjoner, sier Winsvold.

Likevel er kompetansen svært høy, men de ansatte ved de forskjellige barnehusene har ikke nok opplæring om nettovergrep. Det tror forskeren kan ha noe med hva hvert enkelt barnehus legger vekt på.

De ansatte Winsvold snakket med, etterlyste selv mer opplæring: om hvordan de kan snakke med barna, men også for å forstå hvordan de sosiale nettstedene fungerer.

Gråsoner

Winsvold har tatt utgangspunkt i definisjonene til Kripos av hva som regnes som overgrep på nett. Disse definisjonene omfatter bilder og film laget av barn og unge, grooming – hvor overgriper tar kontakt via nett før man avtaler å møtes – og overgrep som overgriperen legger ut på nett. 

– Det er ikke så enkelt å definere. I de to første tilfellene kan man ofte finne gråsoner mellom frivillighet og tvang, sier hun.  

Nettovergrep kan oppleves som like traumatisk som andre overgrep. Derfor kan det være en utfordring å få barna til å snakke om det som har hendt dem.

– Det er så mye skam knyttet til disse hendelsene. Én ting er å fortelle om et overgrep, men det blir mye mer skambelagt når det finnes bilder av deg i en aktiv situasjon og der du kanskje har en aktiv rolle selv, påpeker Winsvold.

Må prate om nett

Barnehusene registrerer ikke nettovergrepene som noen egen kategori. Derfor går det heller ikke an å si nøyaktig hvor mange tilfeller av nettovergrep barnehusene har håndtert uten å gå gjennom hver enkelt sak.

– For barn og unge er det en høyere terskel for å fortelle om slike overgrep, og det gjør at man som regel får vite lite hvis man ikke går mer spesifikt inn på hva som skjer på nett. Man må prate om nettet for at det skal komme opp i dagen, fortsetter hun.

Mangler rutiner

I Winsvolds rapport kommer det også fram at de ansatte har få eller ingen faste rutiner for å avdekke flere overgrep på nett enn det som har skjedd i den aktuelle hendelsen, så sant dette ikke har kommet fram i anmeldelse.

– Det er ofte skyld og skam inne i bildet, og slike hendelser kommer ikke alltid fram i avhør. Det krever mye arbeid å bygge opp denne tilliten. Ikke hvem som helst kan prate med barna om disse hendelsene, påpeker hun.

Noen av de ansatte så heller ikke dette som barnehusets ansvar.

«[…]Det er ikke vår oppgave. Vår rolle er å sørge for behandling ved bearbeiding av følelser der de er nå, og sørge for at de har noen de kan kontakte hvis det er mer som kommer frem, guide foreldre og ta bort ansvar og skyld», sier én av de ansatte i Winsvolds intervju.

Behov for sikkerhetsnett

– Jeg tenker at det er viktig med mer kompetanse, men også at man jobber mer forebyggende, sier Winsvold.

Informantene i Winsvolds rapport uttrykte også at de ville opplyse barna om risikoen ved for eksempel dele å seksuelle bilder, eller å lære dem ulike strategier for å unngå å havne i ubehagelige situasjoner.

Winsvold understreker også behovet for at foreldrene lærer seg hvordan de skal håndtere slike situasjoner.

– Foreldre reagerer ofte med fortvilelse og skyld, de kunne aldri sett for seg at et slikt overgrep skulle skjedd. Da er det viktig å hjelpe foreldrene å prate med barnet, ikke bare om det som har skjedd, men også for å bygge en tillit, sier Aina Winsvold.

– Økt kompetanse vil også gjøre det lettere å veilede foreldre om å beskytte barna sine på nett, blokkere nettsider og lignende.

Kjenner seg igjen

Astrid Johanne Pettersen, leder for Statens barnehus i Oslo, sier seg enig i mye av det som kommer fram i rapporten.

– Vi kjenner oss igjen i noe av det, i all hovedsak er vi glade for rapporten. Men det finnes jo variasjoner fra barnehus til barnehus på hvor god anledning man har til å vektlegge dette. Vi kan alltid bli bedre, slår hun fast.

Men det å bli bedre byr på flere utfordringer. Siden barnehuset i Oslo åpnet i 2009 har det hjulpet nærmere  4000 barn.

Mye å gjøre

– Vi har veldig mye å gjøre, og det begrenser hvor mye vi kan gå i dybden. Vår hovedoppgave er å videreformidle barna til det lokale hjelpeapparatet. Det er forskjeller på barnehusene, både når det kommer til utvikling og erfaring. Målsetningen vår er likevel at man skal få lik behandling, uavhengig av hvor man kommer hen, forteller Pettersen.

Foreløpig er det for tidlig å si hva barnehusene vil gjøre for å forbedre tilbudet til barn som har blitt utsatt for overgrep på nett.

– Vi skal snakke om dette internt,  i tillegg til å samarbeide både med Kripos og andre fagmiljøer, hvor vi blant annet kan utveksle erfaringer og kunnskap som en naturlig forlengelse av denne rapporten, sier Pettersen.

Referanse: 

Winsvold, A.: «Det som skjer på nett forblir på nett», Hvordan barnehusene håndterer nettrelaterte overgrep, 2015, Velferdsforskningsinstituttet Nova

Teksten er oppdatert med kommentar fra Astrid Johanne Pettersen 23.4.15 kl. 10.