Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og regjeringen han tilhører, legger nå fram stortingsmeldingen om hvordan Norges universiteter og høyskoler bør organiseres i framtiden.

• Les også: Holder presset mot fusjons-motvillige høyskoler

Men dette skjer ikke bare i Norge. Vi følger etter alle de andre.

I løpet av 20 år er det internasjonale landskapet rundt Norges universiteter og høyskoler blitt dramatisk endret.

Disse endringene fortsetter i raskt tempo.

Strømlinjeformingen

Helt sentralt i endringen i mange land de siste årene står «3+2+3-systemet», tre år på bachelor, to år på mastergrad og tre år på doktorgrad.

Systemet ble innført med det som kalles Bologna-prosessen. Dette nye gradssystemet har strømlinjeformet høyere utdanning både i Europa og over store deler av verden.

Mye som før var forskjellig, er nå blitt likt.

Endringen skyldes i stor grad det som er blitt oppfattet som et krav fra arbeidsmarkedet. I Norge fikk reformen under utdanningsminister Kristin Clemet det selgende navnet «Kvalitetsreformen i høyere utdanning». Og selv om Danmark hadde innført 3+2+3 før oss, var Norge i 2003 først i Norden med en dramatisk reformering av høyere utdanning.

Mindre politisk og byråkratisk styring

Parallelt med denne strømlinjeformingen har det foregått en helt annen internasjonal prosess: Høyere utdanning både i Norden og store deler av verden blir stadig mindre direkte styrt av politikere og byråkrater.

Flere beslutninger og mer ansvar er i stedet overlatt til universiteter og høyskoler.

Utdanningsinstitusjonene har svart på dette med å bli mer og mer nytte-orientert.

Utfordrende samfunnsoppdrag

Hvorfor det? Mye handler om at universiteter og høyskoler oppfatter kravene fra verden rundt seg – det du i festtaler ofte kan høre omtalt som samfunnsoppdraget – som stadig mer utfordrende. Svaret er å gjøre seg selv mer nyttig.

Prisen for denne ansvarsoverføringen til institusjonene, og dermed en økt nytte-orientering fra deres side, er et mye mer uoversiktlig akademisk landskap.

Få klarer i dag å få overblikk i akademia.

Det gjelder ikke minst foreldre som skal hjelpe ungdom med utdanningsvalg. Bare noen få ungdommer har i dag foreldre eller andre nærstående som kan gi dem de virkelig gode rådene om hvor i akademia det er smartest å oppholde seg.

Antakelig tas enda flere utdanningsvalg enn tidligere basert på hva ungdom og unge voksne føler er riktig for dem.

Treg reformprosess i Norge

Studier gjort av statsviteren Peter Maassen ved Institutt for pedagogikk på Universitetet i Oslo, viser at reformprosessene i høyere utdanning på mange områder har gått saktere i Norge og de andre nordiske landene enn i andre sammenlignbare land.

Forklaringen er at i Norge og Norden har reformprosessene måttet passere gjennom nasjonale filtre som har gjort prosessen tregere, mener Maassen.

Mer blir likt – og mer blir ulikt

Både i Norge og globalt har det foregått to parallelle prosesser i reformeringen av høyere utdanning.

På den ene siden blir utdanningsinstitusjoner verden rundt mer strømlinjeformet – og sånn sett stadig likere hverandre.

På den andre siden blir de – som et svar på samfunnsutfordringer – stadig mer ulikt profilert og sånn ulike hverandre.

Dette er interessant også på et annet plan: Mange blant forskere og vanlige folk spør seg jo om vi i en verden hvor vi har stadig mer kontakt, også blir stadig mer lik hverandre.

Eller om det tvert imot er omvendt.

Forskere på internasjonal politikk og politisk kultur diskuterer hele tiden dette. For mye peker jo nokså selvfølgelig i retning av at de store globale endringene som nå foregår, gjør oss stadig mer lik hverandre. Men på den annen side kan nettopp det at vi oftere møter så mange andre i verden, kanskje tvert imot gjøre at vi blir stadig mer forskjellige fra hverandre.

Og mye kan altså tyde på verdens utdannings- og forskninginstitusjoner utsettes for akkurat det samme: De blir mer strømlinjeformede og lik hverandre – og de blir stadig mer spesialiserte og forskjellige fra hverandre.

Det nordiske særpreget

Det utdanningsforskere er blitt enige om å kalle Den nordiske modellen for høyere utdanning, kan med god grunn ses på som en suksessoppskrift. Akkurat som den nordiske samfunnsmodellen ellers har vært en internasjonal suksess.

Ikke i noen annen region utenfor USA og Storbritannia skårer universitetene så høyt på Shanghai-indeksen, en rankingliste for akademia, som i Norden. Iallfall om du ser på skåringene i forhold til folketallet.

Knapt noe annet sted i verden stoler både politikere og folk flest så mye på det forskere forteller dem som i Norden.

Åpne for brede grupper

Samtidig som de hevder seg godt internasjonalt, har de nordiske landene også klart å åpne universitetene sine for brede befolkningsgrupper.

I resten av verden er det vanlig at akademia er delt inn i kjente eliteuniversiteter og «de andre» universitetene og høyskolene.

I Norden har nesten alle universiteter gått fra en gang å være elitepregede, til å bli åpne breddeinstitusjoner med gratis undervisning og studenter fra hele samfunnet. Samtidig har flere nordiske universiteter altså klart å holde en høy internasjonal standard.

Norge og Nordens akademia har sånn pekt ut «en tredje vei»: Den nordiske modellen for høyere utdanning.

Denne nordiske alternative oppskriften på hvordan høyere utdanning ved universiteter og høyskoler bør se ut, handler selvfølgelig mye om at de nordiske landene følger med på hverandre. Og at de følger etter hverandre.

Resultatstyrte høyskoler og universiteter

Da Norge gjennomførte sin forrige store reform av høyere utdanning i 2003, ble det også innført et finansieringssystem der 40 prosent av pengene ble knyttet opp til at studentene fullfører eksamenene sine og at forskere publiserer artiklene sine.

Ingen andre nordiske land har gått så langt som Norge i å knytte finansiering av høyere utdanning opp mot resultater. Den borgerlige regjeringen har foreslått nye endringer, og Norge kan få et enda mer resultatstyrt finansieringssystem for universiteter og høyskoler.

Men også i de andre nordiske landene blir «performance» stadig viktigere for høyskoler og universiteter.

Danmark er det i landet i Norden som har gått klart lengst i å nærme seg den mer globaliserte modellen for høyere utdanning. Danskene har dermed også gått lengst i å fjerne seg fra Den nordiske modellen for høyere utdanning.

Mest dramatisk er likevel situasjonen i Finland. Finnene har satset store økonomiske ressurser på akademia i et forsøk på å skape et nytt Nokia – uten å lykkes. I Finland snakker man nå om «den finske innovasjonskrisen».

Den nordiske modellen for høyskoler og universiteter er altså ikke dømt til å bli en suksess. Nå reformeres den i Norge.

Kilder:

Kilder for denne bakgrunnsartikkelen er i første rekke forskning gjort av Peter Maassen, professor ved Institutt for pedagogikk på Universitetet i Oslo, og prosjektet han har ledet: «Horizontal governance and learning dynamics in higher education» (HORIZON). Forskningen er finansiert av Finnut-programmet i Norges forskningsråd og den ble presentert under en konferanse på Litteraturhuset i Oslo i oktober 2014.