Verdens ledere har av flere omganger forpliktet seg til å stoppe fallet i biologisk mangfold. En ny studie i tidsskriftet Science viser at innsatsen har vært utilstrekkelig. Her en snøleopard, en utrydningstruet dyreart. (Foto: Robert Keenan, NTB scanpix)

Klarer ikke å forhindre at artene fortsetter å dø ut

I 2011 ble de fleste land i verden enige om at det massive tapet av dyre- og plantearter skulle stoppes før 2020. Nå viser en ny studie at det ikke er mulig.

Et utvalg av Aichi-målene

  • Delmål 5: I 2020 er tapet av alle naturlige levesteder, inkludert skoger, som minimum halvert og, der det er mulig, stanset. Degradering og fragmentering er betydelig redusert.
  • Delmål 6: I 2020 er alle bestander av fisk, virvelløse dyr og vannplanter forvaltet og utnyttet bærekraftig, lovlig og gjennom økosystembaserte metoder, slik at overfiske unngås. Gjenopprettingsplaner og mål er på plass for alle truede arter; fiske har ingen karakteristiske negative effekter på truede arter og sårbare økosystemer, og fiskeriets effekt på bestander, arter og økosystemer er innen sikre økologiske grenser.
  • Delmål 9: I 2020 er invasive arter og spredningsveiene deres identifisert og prioritert; prioriterte arter er under kontroll eller utryddet; og innsats for forvaltning av spredningsveier er på plass for å forebygge introduksjon og etablering. 

Klodens dyre- og plantearter har vært i kraftig tilbakegang over flere tiår.

I 2002 bestemte politikerne seg for å gjøre noe med dette, og en stor gruppe land erklærte at utviklingen skulle snus før 2010.

Men det gjorde den ikke.

Selv om det var positiv utvikling noen få steder, fortsatte tilbakegangen i samme tempo.

Derfor oppdaterte politikerne målene i 2011. Da kom den strategiske planen for biologisk mangfold, som går under navnet Aichi Biodiversity Targets. Planen inneholder 20 mål som skal oppfylles før 2020.

Langt unna målet

Nå har en verdensomspennende forskergruppe undersøkt om Aichi-målene vil bli nådd.

Forskerne har undersøkt en rekke indikatorer for hver enkelt mål. Studien, som er publisert i tidsskriftet Science, er nedslående lesning.

– Vi når ikke målene. Vi kommer ikke engang i nærheten av dem, sier Jonas Geldmann, som er en bidragsyterne. Han er forsker ved Senter for makroøkologi, evolusjon og klima ved Københavns Universitet.

Et av Aichi-målene er å halvere ødeleggelsen av leveområdene for dyr og planter. Det målet blir ikke oppfylt.

Beskyttede områder lite viktig

Å beskytte et område er den vanligste metoden for å verne det biologiske mangfoldet. De landene som skrev under på Aichi-målene i 2011, forpliktet seg til at 17 prosent av jordens landmasse skal være vernet i 2020.

Det tallet er oppe i 15 prosent allerede, så det klarer de nok. Men det er ikke noe stort framskritt for det biologiske mangfoldet, mener Jonas Geldmann, som har undersøkt hvordan de såkalt beskyttede områdene blir forvaltet.

– Problemet er at de ikke er særlig godt beskyttet. Mange av parkene er vernet bare på papiret, sier Geldmann.

Livet i havet

Et annet Aichi-mål er at ti prosent av verdens havområder skal være vernet i 2020. Bare 3–4 prosent er beskyttet i dag, så forskerne tror ikke det vil skje.

– Man kan selvsagt forestille seg at man verner store havområder uten kommersielle interesser, men der er det heller ikke særlig mange truede arter, sier Geldmann.

– Men det ser jo bra ut på papiret.

Forskerne bak Science-studien fastslår også at målene om vern av fiskebestander og tiltak mot innvadernde arter heller ikke vil bli nådd.

Budskapet blir spredt

Det finnes imidlertid noen få lyspunkter.

«Kunnskap om biologisk mangfold, og hvorfor det er verdt å kjempe for, har blitt mer vanlig», skriver forskerne.

– Beslutningstakere, innbyggere og forskere vet mer om dette nå. Og det er jo den første forutsetningen for at utviklingen kan snus, sier Tim Hirsch, som arbeider ved Global Biodiversity Information Facility i Danmark. 

Referanse:

Derek p: Tittensor m. fl.: A mid-term analysis of progress toward international biodiversity targets, Science (2014), DOI: 10.1126

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Powered by Labrador CMS