En ung mann med bakgrunn fra Midtøsten ble for få uker siden jaget av politiet og stemplet som mulig terrorist i Danmark.

Studenten hadde sittet på toget og lest en bok om terrorisme. Han hadde mistet en koffert med en printer han skulle bruke på en eksamen.

Spørsmålet er om han i dag, 13 år etter 11. september 2001, hadde blitt jaktet på hvis han hadde hatt lyst hår og blå øyne.

Undersøker stigmatisering

Antagelig ikke. I hvert fall ikke hvis man følger de to store danske tv-kanalenes bilde av terrorisme. Her er bakmennene automatisk unge menn med mørk hud, svart hår, langt skjegg og ansiktstrekk fra Midtøsten.

Det viser en ny doktorgradsavhandling skrevet av Asta Smedegaard Nielsen, som er ekstern førsteamanuensis ved institutt for medier, erkjennelse og formidling ved Københavns Universitet.

– Det er viktig at vi undersøker hva som kan stigmatisere folk, sier medieforskeren. – Folk må jo kunne få ta en eksamen uten å være redde for plutselig å bli jaktet på som terrorister.

Avhandlingen bygger på analyser av 15 timer med terrorrelaterte TV-innslag i kanalene DR og TV2, samt intervjuer med 12 journalister.

Terrorfordommer ble ikke endret

Asta Smedegaard Nielsen snakker om «radikalisering» som en betegnelse for en ramme som omgir innslagene.

Den oppstår ikke nødvendigvis som en bevisst handling. Men den kommer til uttrykk i vinklingene, spørsmålene og billedleggingen.

Dessuten kommer koblingen til unge menn fra Midtøsten til uttrykk i intervjuer med journalistene.

Diskursen om terrortrusselen ble ikke påvirket av at Anders Behring Breivik, med sitt skandinaviske utseende, i 2011 begikk det mest blodige terrorangrepet i nyere nordisk historie.

I stedet ble terrorangrepet fremstilt som en enkeltstående hendelse.

Mediene satte ikke massakren inn i en sammenheng med en mer generell trussel fra høyreekstreme miljøer. Et angrep fra muslimer ville bli satt i sammenheng med trusselen fra radikaliserte islamister, mener Nielsen.

Tre eksempler

Avhandlingen er en såkalt «case study». Medieforskeren har tatt utgangspunkt i dekningen av tre terrorsaker: Glasvej-saken fra 2007, eksplosjonen ved Hotel Jørgensen i 2010 og massakren i Norge i 2011.

De tre sakene belyser, ifølge medieforskeren, rammene for terrorforståelsen.

I mai 2007 ble åtte unge mennesker arrestert for å ha planlagt et bombeangrep, den såkalte Glasvej-saken. To ble senere tiltalt og dømt for å ha forberedt terror.

– TV-nyhetene viste et innslag om radikalisering som et generelt problem blant unge, muslimske menn. Visuelt ble innslaget illustrert med en gruppe mennesker filmet på lang avstand, som ikke hadde med innslaget å gjøre. Det er personer med en hudfarge, hårfarge og ansiktstrekk som kommer fra Midtøsten. Dessuten ser man en kvinne med hodetørkle, forteller Nielsen.

Dermed ble den enkelte saken om konkrete personers terrorplaner utvidet til et en terrortrussel som noe som kan oppstå blant muslimer.

Etablert ramme

I 2010 gikk en bombe av på Hotel Jørgensen i indre København. En tsjetsjensk-belgisk mann med navn Lors Doukaiev ble arrestert i en større politiaksjon og under stor medieoppmerksomhet.

Nielsen sier at dekningen av saken var tvetydig og bar preg av forvirring. Gjerningsmannen var ikke fra Midtøsten og hadde ikke en gruppe i ryggen, noe som var den dominerende oppfatningen av hvordan terrorister arbeider.

Hun forklarer at forvirringen blant annet viste seg i en uttalelse fra en av journalistene som ble intervjuet.

– Lors Doukaiev ble dømt for å ha planlagt å sende en brevbombe til Jyllands-Posten. Likevel sier en av journalistene i studien at ingen har forstått «hva pokker det var med ham». Det er fortsatt en gåte hva Doukaiev i det hele tatt ville, selv om han ble dømt, sier medieforskeren, som mener denne forvirringen viser hvor fasttømret den etablerte fortellerammen er.

Spekulasjoner

Etter terrorangrepet i Norge 22. juli 2011 var de første intervjuene og analysene preget av spekulasjoner om islamistisk terror. Mediene grep altså først til rammefortellingen, ifølge forskeren.

I de siste 20 årene har det vært mange høyreekstremistiske terrorangrep. For eksempel:

• lasermannen i Stockholm i 1992
• bomben i Søllerødgade i København i 1992
• Holmlia-drapet i Oslo i 2001
• skytingen av innvandrere i Malmö i 2010

– Har du vurdert om medienes dekning avspeiler den virkelige terrortrusselen i Danmark? Altså om det er en større trussel fra islamske ekstremister enn fra høyreekstremister?

– Det har jeg ikke gått inn i, så det vil jeg nødig uttale meg om. I den forskningen jeg har drevet, ser jeg på media og journalistenes formidling. Den henger ikke nødvendigvis sammen med de egentlige farene vi er utsatt for, noe 22. juli-terroren viste, sier Nielsen.

Medieforskeren innrømmer at konklusjonene kan virke som en anklage om diskriminering i mediene.

– Jeg bruker begreper som nasjonalisme og rasisme som akademiske analyseredskaper. Det kan høres ut som det har noe med holdninger og intensjoner å gjøre. Det har det ikke nødvendigvis. Jeg ser rasisme og nasjonalisme som strukturelle mekanismer i den måten vi oppfatter verden på. Intervjuobjektene har ikke noe ønske om å være rasister eller nasjonalister, sier medieforskeren.

Sosiolog: – Kjenner igjen bildet

Asta Smedegaard Nielsens konklusjoner får støtte av sosiolog Rene Karpantschof ved Københavns Universitet, som har forsket på politisk vold og radikalisering:

– Jeg kjenner igjen det bildet av medias dekning hun setter opp, sier han. – Dekningen er farget av den politiske diskursen, hvor det særlig er den islamske terroren som har stått i fokus.

– Det er et slagord blant høyreorienterte som heter «Det er ikke alle muslimer som er terrorister. Men alle terrorister er muslimer». Det er imidlertid helt feil. De få systematiske kartleggingene av fenomenet på verdensplan, viser at terror utføres av mange forskjellige grupper, men også at muslimske terroristers andel har steget i de siste årene, sier forskeren.

Høyreekstreme ligger like bak

Rene Karpantschof nevner også forestillingen om ideologiske fanatikere på venstresiden.

– Når jeg spør folk om hvilke grupper de tror har utført flest politiske drap i Vest-Europa siden andre verdenskrig, så svarer de nesten alltid: Rote Armee Fraktion, De røde brigader og andre venstreorienterte. Men høyreorienterte har faktisk drept mange flere, sier Karpantschof, med henvisning til Tweed-databasemn (Terrorism in Western Europe: Events Data), som dekker Europa i perioden 1950–2004.

– Det mest blodige terrorangrepet i Europa er islamisters togbombing i Madrid i 2004, med 191 døde. Men så følger Breivik med 77 døde og de italienske fascistene som drepte 85 mennesker med en bombe i 1980, fortsetter han.

Karpantschof mener altså at mediene fremmer en misvisende oppfatning av hvor terror kan komme fra.

Forsker: Vi er ubevisst med

Asta Smedegaard Nielsen håper avhandlingen hennes kan gi rom for ettertanke i mediene.

Men det er ikke bare mediene som kan skape disse rammene. Damen som tipset politiet om den unge mannen med printeren på toget, hadde kanskje sin oppfatning av hvordan en terrorist så ut fra nyhetssendingene.

Journalistene forholder seg også til seernes forståelse av terror.

– Stereotypen av en terrorist er en person med brun hud, langt skjegg og en koran i vesken. Men det er like god grunn til å frykte den blåøyde mannen i pen skjorte som snakker om kirken, kongen og fedrelandet, sier Karpantschof.

Referanse:

«De vil os stadig til livs». Betydningskonstruktioner i tv-nyhedsformidling om terrortruslen mod Danmark. Doktorgradsavhandling.(2014) Det Humanistiske Fakultet, Københavns universitet. (Sammendrag.)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.