Da tidligere studenter ble spurt tre år etter eksamen, bekreftet 61 prosent av sykepleierne at de hadde fått innblikk i hvordan forskning utføres. Bare 27 prosent av allmennlærerne og ingeniørene svarte det samme.

– Det kan virke som forskningsinnslaget i sykepleierutdanningen er sterkere enn i de andre profesjonsutdanningene. De har et mer bevisst forhold til forskningslitteratur og og det å vurdere denne litteraturen kritisk, forteller André Vågan.

Han er en av forfatterne av boka Forskningsbasert utdanning? som ble lansert denne uka. Forskere ved NIFU og ved Senter for profesjonsstudier har samarbeidet om utgivelsen.

Egen forskning er et ideal

Det er i dag et økende krav at den som blir satt til å undervise kommende lærere, sykepleiere og ingeniører selv driver med forskning. Det samme gjelder i flere andre profesjonsutdanninger.

Aller helst skal også studentene delta i ansattes forsknings- og utviklingsprosjekter i løpet av studietida.

En påstand som ofte kommer fram i offentlig politikk er at dette gjør utdanningene bedre.

Dette problematiserer forfatterne av den nye boka, blant annet med utgangspunkt i internasjonale studier.

Det viser seg nemlig at det ikke antall forskere eller publiseringspoeng ved en utdanningsinstitusjon som bestemmer om kvaliteten på utdanningen er god eller dårlig.

– Forskningsaktivitet kan ha positiv virkning. Men det er liten eller ingen sammenheng mellom hvor mye du forsker og hvor godt du underviser, forteller Vågan.

Det har gått for langt

Forfatterne bak den nye boka har gjort spørreundersøkelser og intervjuer med studenter og lærere som underviser i allmennlærerutdanningen, førskolelærerutdanningen, sykepleier-, sosialarbeider- og og ingeniørutdanningen.

Mange lærere som er intervjuet, forteller om et økt krav til at undervisningen skal være basert på forskning.

– Mange er prinsipielt positive til dette. Men flere av dem vi har snakket med, synes det har gått for langt.

Å involvere studenter som går på en tre- eller fireårig årig utdanning i forskningsprosjekter er utfordrende. Årsakene til det er både praktiske og forskningsetiske, forteller Vågan.

Under halvparten underviser egen forskning

Undersøkelsen viser også at knapt halvparten av lærerne som forsker, underviser i det de selv forsker på. De driver altså ikke aktiv formidling av egen forskning, slik idealet slår fast at de bør.

Andelen varierer fra 70 prosent i førskolelærerutdanningene og 60 prosent i allmennlærerutdanningene, til 40 prosent i sosialarbeiderutdanningene og ikke mer enn en tredel i ingeniørutdanningene.

Andelen i sykepleierutdanningene er på drøyt 50 prosent.

Sykepleierne kommer positivt ut

Til tross for at det altså forskes mer blant de ansatte i lærerutdanningene enn i sykepleierutdanningene, er det langt flere sykepleierstudenter enn lærerstudenter som har et bevisst forhold til forskning.

– Når sykepleierstudenter blir spurt om hva de legger i begrepet ”forskningsbasert utdanning” svarer flere kjapt og enkelt ”Utdanning som tar i bruk den nyeste og beste forskningen og som lærer oss å vurdere forskning.”

Når lærerstudentene blir spurt, er svarene mer vage.

To tredeler av sykepleierstudentene er enige i at det er viktig å holde seg oppdatert på forskning. Dette er en langt høyere andel enn blant studentene ved de andre utdanningene, forteller Vågan.

– Evidensbasert praksis, det vil si kunnskap om hva som virker og ikke virker innen medisin, har kommet mer inn i sykepleierutdanningen de siste årene. I lærerutdanningene er det til sammenligning både ideologisk og faglig uenighet om det er hensiktsmessig å jobbe evidensbasert, mener han.

Hva vet vi egentlig?

Gro Jamtvedt leder avdeling for kunnskapsoppsummering ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Hun har i mange år jobbet med å oppsummere forskning.

Hun stiller seg spørrende til om det er så viktig å forske selv for å formidle forskning godt til studentene sine. Og om det faktisk er så fornuftig.

– Hvordan skulle det gå med kunnskapsutviklingen i samfunnet vårt, dersom alle som foreleser studenter primært skulle stå og snakke om sin egen forskning? spør hun.

– I utdanning av helsepersonell har mange professorer og eksperter kun sitert sin egen eller noen utvalgte kollegers forskning. Problemet med denne type undervisning, er at studentene går glipp av den samlede kunnskapsstatusen på et felt. Studentene kan få inntrykk av at det professoren står og sier er den hele og fulle sannhet.

Jamtvedt trekker fram et konkret eksempel: Forskning om sammenhengen mellom alkohol og hjerte- og karsykdommer. Eller for si det mer populært: Er rødvin sunt for hjertet eller ikke?

Dette er et forskningsfelt hvor resultatene spriker mye. Nærmest ukentlig kommer det motstridene forskningsresultater. Da bør man selvfølgelig presentere studentene for mer enn enkeltstudier.

 – En god lærer bør formidle den samlede kunnskapen vi har på et felt som dette. Ikke enkeltresultater fra ulike forskningsprosjekter.

Pasienten forventer oppdaterte helsearbeidere

Jamtvedt mener det kan være positivt at en lærer ved en høyskole eller et universitet selv forsker. Men det viktigste er at studenten lærer å etterspørre og ta i bruk allerede eksisterende forskning. Og at studenten lærer å stille seg kritisk til forskningsresultater.

– I dag forventer mange pasienter hos helsevesenet å selv få ta del i beslutninger. De forventer å møte oppdaterte helsearbeidere som vet noe om det siste innen forskningen og som kan si noe om det samlede bildet. Pasienter ser det ikke lenger som godt nok at helsearbeidere henviser til forskning og medisinsk litteratur som gjaldt for 20 år siden.

Men hvordan skal studentene makte å lære alt dette i løpet av en treårig utdanning?

– Det handler om å ha gode ressurser lett tilgjengelig. Dette kan være systematiske forskningsoppsummeringer og kunnskapsbaserte oppslagsverk. Slike fins i dag på en rekke områder.

– Lærerens rolle bør i stor grad være å gjøre studenten kjent med disse ressursene, slik at studenten selv blir kompetent til å finne fram i litteraturen. Bare slik når vi målet om livslang læring, mener Jamtvedt.