Historien om hullet i ozonlaget er også historien om hvordan mennesker klarte å løse en selvskapt klimakrise.

Da forskerne ropte varsko mot slutten av 1970-tallet, gikk det ganske raskt før nesten hele verden fikk samlet seg om et felles mål, nemlig å forby de ozonspisende KFK-gassene.

KFK-gassene ble brukt i mange forskjellige produkter, som spraybokser og kjøleskap, og Montreal-protokollen i 1987 skapte en bindende avtale hvor praktisk talt alle verdens land ble enige om å fase ut en rekke kjemiske produkter som bryter ned ozon.

Siden den gang har ozonlaget og det store hullet over Antarktis, vist tegn til bedring.

Men nå har NASA-forskere kommet fram til at det enten må være noen urapporterte utslipp av et spesielt stoff, eller prosesser forskerne ennå ikke forstår.

Massevis av brannslukkere?

Stoffet det er snakk om heter karbontetraklorid, eller CCl4. Nasa-forskningen viser at det årlig slippes ut 39 tusen tonn av stoffet, omtrent 30 prosent av årlige utslipp før forbudet ble innført.

Stoffet ble hovedsakelig brukt som brannhemmere, i brannslukkingsapparater, og som løsningsmidler.

Alle landene som var enige om Montreal-protokollen har rapportert nullutslipp av CCl4 mellom 2007- og 2012.

– Det kan enten være uidentifiserte industrielle utslipp, store lekkasjer fra forurensende steder, eller ukjente CCl4-kilder, sier atmosfæreforsker Qing Liang ved NASA i en pressemelding.

Heldigvis virker det som om utslippene ikke er store nok til å snu utviklingen i ozonlaget, men forskerne mener det er viktig å finne ut om det skjer store ureglementerte utslipp.

– Spørsmålet er om det er en naturlig prosess med CCl4 vi ikke forstår, eller utslipp, sier Liang.

Tregere nedbrytning, men ikke treg nok.

Konsentrasjonene av CCl4 burde ha gått ned med fire prosent i året, hvis utslippsrapportene og det man vet om CCl4 stemmer. Men forskerne så at konsentrasjonen bare hadde gått ned med én prosent i året.

Forskerne brukte datasimuleringer for å undersøke sammenhengen mellom nedbrytingen av CCl4, og hvor mye av stoffet som tas opp i havene og i jordsmonnet.

Det viste seg faktisk at nedbrytningen av CCL4 i atmosfæren tok 40 prosent lengre tid enn forventet. Allikevel var ikke dette nok til å forklare hele differansen som forskerne oppdaget.

Kina og Europa?

– Det kan se ut som om det er en del urapporterte utslipp, sier Cathrine Lund Myhre til forskning.no. Hun er seniorforsker ved Norsk insitutt for luftforskning, og har ansvaret for nasjonale målinger av klimagasser for Miljødirektoratet.

Målingene av gassene kommer fra mange forskjellige målestasjoner rundt omkring på jorden.

Hun forteller at stasjoner i Sør-Korea plukker opp høye verdier av for eksempel CCl4 i noen perioder.

Ved å bruke datamodeller kan man undersøke hvor luftmassene som bærer forurensningen med seg kommer fra.

– Det virker som om disse luftmassene kommer fra Kina, og det kan tyde på en underrapportering av klimautslipp, sier Myhre.

Hun forteller at man før har sett det samme fra målestasjoner i Irland, hvor luften kommer fra det Europeiske kontinentet.

– Det er viktig å finne ut hvor disse utslippene kommer fra, disse kjemikaliene er også kraftige drivhusgasser, sier Myhre.

Referanse:

Q. Liang m. fl.: Constraining the carbon tetrachloride (CCl4) budget using its global trend and inter-hemispheric gradient, DOI: 10.1002/2014GL060754

NASA