Som to av hans yngre kollegaer er det nesten merkelig å tenke på at denne ungdommelige mannen i løpet av sommeren pensjoneres fra en jobb han har elsket i mer enn 40 år!

I en studentevaluering han fikk forrige høst skrev en student ”What a man!”. Dette er ganske dekkende for Davids entusiasme og enorme kunnskap innen faget han er professor i.

Gjennom sin oppvekst i Cornwall i England fikk David tidlig sans for de vakreste av alle fossiler – trilobittene. Hans lærer anbefalte ham å studere geologi, og han kom etter hvert til Norge for å samle inn trilobitter i Oslofeltet til sin doktorgrad. Graden avla han som en PhD ved universitetet i Leicester i mars 1965.

Som nyutdannet paleontolog var det naturlig å søke en vitenskapelig stilling der han kunne bruke sin ervervete kunnskap. England har flere flotte universiteter og naturlig nok søkte han stilling ved Cambridge, der hans lærer og mentor, Harry Whittington, var professor.

Men ut fra hans gode og nære forhold til Norge sendte han også en søknad til Universitetet i Oslo. Med sine gode eksamensresultater fikk han tilbud begge steder, men han våget å takke nei til stillingen i Cambridge før han fikk et endelig ja fra Oslo.

I mai 1967 gikk dermed David inn i en stilling som førstekonservator ved det som den gang het Paleontologisk museum (nå en del av Naturhistorisk museum). Han ble raskt del av en stab med dyktige paleontologer og geologer, og satte tidlig sitt preg på miljøet. Våren 1991 ble han tilsatt som professor i paleontologi samme sted.

Gjennom årene har David deltatt på utallige forskningsprosjekter. Disse har brakt ham til omtrent alle klodens kontinenter og han har ikke minst blitt en internasjonal kapasitet innen leddyrenes, og spesielt trilobittenes, evolusjon.

En verdensberømt fossillokalitet i Canada – Burgess shale – med 520 millioner år gamle fossiler, ble oppdaget for nøyaktig 100 år siden. Professor Whittington inviterte David på slutten av sekstitallet til å ta del i nye utgravinger her. Dette har medført en rekke vitenskapelige arbeider som avdekket starten på mye av dyrelivet slik vi kjenner det i dag.

Denne delen av hans forskning førte spesielt til et arbeid om leddyret Sidneya som den berømte evolusjonsbiologen Stephen Jay Gould på side 87 i sin klassiske bok Wonderful life fra 1989 bruker som modell for en akademisk publikasjon: ”David Bruton’s 1981 monograph on this genus is in my opinion the most technically elegant and attractive publication of the entire series by Whittington and his associates”.

Det sier mye om David at det var dette arbeidet Stephen Jay Gould satte høyest da han presenterte sin teori om den kambriske eksplosjon – en helt ny forståelse av det tidlige livets utvikling på jorda.

Som lærer ved Universitetet i Oslo har David en utrolig evne til å komme i kontakt med ferske studenter. Kanskje husker han inspirasjonen hans egen lærer ga? Det er mange av oss som husker hvordan hele det ferske kullet med studenter ble invitert hjem til David og hans kone Anne og fikk ta del i deres gjestfrihet. Der møtte vi også andre internasjonale forskere som var på besøk. Alt dette ga oss et innblikk i den store verdenen utenfor campusen på Blindern.

Davids evne til å popularisere faget og hans fokus på formidling, gjør museet til et sted der også dette er viktig for den akademiske karrieren. Han har arbeidet med å fornye utstillingene – ikke bare faglig, han har til og med malt taket i Øglehallen selv! Han sier aldri nei til et foredrag i en geologiforening, et søndagskåseri ved museet eller en mulighet til å kommentere et nytt fossilfunn på radioen.

Vi har omtrent 1,7 millioner fossiler ved museet. Mange av disse er katalogisert og systematisert på grunn av Davids glødende engasjement for viktigheten av museale samlinger.

For oss vil David alltid være en mentor. Vi har begge vært studenter ved museet før vi ble ansatte og hans åpne dør, vennlighet, evne til å rose og faglige kunnskap har alltid vært noe å strekke seg etter.

Det er med takknemlighet og stolthet at vi i dag kan gratulere David med 70 år, og vi håper å kunne videreføre engasjementet og bære arven hans videre ved Naturhistorisk museum i årene som kommer.

Hans Arne Nakrem og Jørn H. Hurum