De som er så heldige å befinne seg i rimelig avstand fra Oslo i løpet av de nærmeste månedene kan forberede seg på en naturopplevelse av de sjeldne: 109 fotografier fra konkurransen “Wildlife Photographer of the Year” stilles ut.

Dette er den mest prestisjefylte og vellykkede konkurransen av sitt slag i verden. Amatører og profesjonelle fra 60 land bidro sist år med 20 500 bidrag. De 109 beste kan nytes på De naturhistoriske museene på Tøyen i perioden 14. mai til 8. august.

Sammen med bildene følger en tekst der fotografen har fått anledning til å fortelle om hvordan og hvorfor bildet ble tatt. Således forteller Martin Harvey fra Sør-Afrika følgende om bildet over: “Etiopia-sjakaler jakter vanligvis alene, men hver morgen går flokken en runde for å rekognosere territoriet sitt. Grytidlig en morgen fotograferte jeg disse sjakalene på morgenrunden. Da de stoppet på en bakketopp for å speide utover dalen, fikk jeg tatt dette bildet som viser sjakalenes golde høyslettelandskap.”

Sist vi omtalte dette dyret her på forskning.no, kalte vi det den etiopiske ulven, men like truet er den, okke som? Harvey tok sitt blinkskudd med et Canon EOS 1V, en 70-200mm f4-linse, Fujichrome Velvia film og en ertepose som kamerastøtte.

Britiske Nick Oliver, som vant førstepris i kategorien “Dyrs adferd” for bildet “Tårnugle - sett med en markmus’ øyne” (over), skriver følgende:

- Jeg betraktet denne tårnugla som jaktet over ulendte gressletter i Suffolk i timevis, helt til jeg kunne vanene hennes utenat. Da satte jeg opp en kamerautløser og lokkemat i nærheten av en stolpe hun pleide å sitte på. Jeg fokuserte kameraet i
den høyden jeg håpet hun ville komme flyende i. Da ugla landet på stolpen, dro jeg i fiskesnøret for å nappe i lokkematen. Hun lettet fra stolpen og kretset om kameraet, som jeg styrte med et annet snøre. Da hun hadde forsikret seg om at lokkematen var uspiselig, fløy hun av gårde igjen og fanget snart en markmus.

Bildet “Krøllpelikan” (til høyre) av østerrikske Helmut Moik er fascinerende, men kanskje særlig fordi vi lett leser menneskelige tanker og holdninger inn i dyret?

Han skriver:

- Hver vår kommer krøllpelikaner fra Nordøstafrika og Sørøstasia for å hekke i Danube-deltaet i Romania. Bevæpnet med tillatelse til å komme inn i reservatet, samt en guide med en liten motorbåt, ankom jeg deltaet før solnedgang. Guiden slapp meg av på en liten øy hvor en stor koloni pelikaner sov. Ved det første dagslyset åpnet denne pelikanen øynene og stirret gjennomtrengende på meg. Få sekund etterpå vadet den ut i vannet for å begynne dagen med en morgendukkert.

Også i italienske Elio Della Ferreras “Brillelangur - mor og baby.” og amerikanske Kristin J Moshers “Sjimpanse som skreller en slyngplante” er det lett å drømme inn menneskelige trekk. Men i tilfelle langurer og ikke minst sjimpanser er det vel også lov?

Mosher skriver:

- Jeg hadde fulgt Freud og Gimble fra daggry i Gombe nasjonalpark i Tanzania.
De to hannene hadde brukt morgenen til å stelle seg og spise i Mkenke, en av de viktigste elvedalene i Gombe, før de forsvant inn i et kratt av slyngplanter med masse blader. Da Gimble dukket opp igjen holdt han på med å “skrelle” slyngplantene, han valgte ut deler av slyngplanten og brukte tennene til å skrelle den og spise vekstlaget og margen.

Om brillelangurene forteller Della Ferrera:

- Etter å ha fulgt en flokk brillelangurer i flere uker i det sørlige Thailand, oppdaget jeg denne moren med den lille babyen i utkanten av en skog. Apene inntar regelmessig måltidene sine i dette området og er vant til mennesker. Da begge så rett mot meg lykkes jeg i å ta dette bildet.

Se mer…

Universitetes sider om utstillingen.

Annen omtale av utstillingen.