Ulike rutiner for gravide
Norske fødeinstitusjoner behandler gravide med redusert fosteraktivitet ulikt.
Det viser en rapport som omfatter 55 institusjoner - og der rutiner og informasjon er svært varierende. Rapporten er offentliggjort i siste nummer av Tidsskrift for Den norske lægeforening.
Kvalitetskoordinator Eli Saastad og forsker Fredrik Frøen ved Nasjonalt folkehelseinstitutt mener at de i undersøkelsen kan dokumentere at den informasjonen som gis av helsepersonell til gravide med redusert fosteraktivitet ikke alltid er sammenfallende med faglitteraturen.
Klinisk praksis varierer også, slår rapporten fast. Ved fem av 55 institusjoner får gravide beskjed om at fravær av fosteraktivitet i opptil 24 timer er normalt. Retningslinjer og lærebøker angir derimot at en markant reduksjon i fosteraktivitet krever undersøkelse, heter det i rapporten.
- Vi er ikke ute etter å henge ut helsepersonell. Denne rapporten dokumenterer det vi har visst lenge, nemlig at det kreves mer kunnskap i behandlingen av gravide med redusert fosteraktivitet. At det for eksempel kan gå ett døgn med redusert aktivitet før den gravide blir innkalt til behandling, anser vi som uforsvarlig, sier Eli Saastad til NTB.
Redusert fosteraktivitet eller «lite liv» leder ofte til bekymring for den gravide eller dem som skal ta hånd om henne. I midten av 1980-årene fantes det en god del litteratur på området om hva som var normalt og unormalt, og med til dels varierende «alarmgrenser».
Forskning har vist at redusert fosteraktivitet øker risikoen for alvorlig asfyksi, død, veksthemning eller for tidlig født barn.
En av konklusjonene i undersøkelsen er at det forekom motstridende opplysninger om når helsepersonell skulle eller burde kontaktes. Den gravide fikk ikke en klar oppfatning av hva som ble ansett for normalt ved hel eller delvis uteblivelse av fosteraktivitet.
Rapporten konkluderer med at det savnes kunnskapsbaserte retningslinjer for rådgivning i disse tilfellene, og at det ikke er overensstemmelse mellom anbefalinger til gravide, de lærebøkene som helsepersonellet skal kjenne til og klinisk praksis.
Dette kan bidra til usikkerhet både for gravide og for helsepersonell i vurderingen av fosterets aktivitet, skriver Saastad og Frøen.
(NTB)