Spretter øynene dine ut av hodet når du hører at mennesker som liker opera drikker mer vin, tjener mer penger og er mindre kriminelle enn folk som hører på hip hop? Selv når du tar med i betraktningen gjennomsnittsalderen på folk på operaforestillinger og hip hop-konserter?

I så fall, blir du sikkert skikkelig sjokkert over å høre at fans av dance-musikk bruker mer narkotika og har flere sexpartnere enn folk som hører på country.

For ikke å snakke om at du nok må holde deg fast i stolen når du får høre at operaelskere har flere doktorgrader (6,8 prosent av dem som deltok i undersøkelsen) enn folk som digger listepop (ingen). Eller at elskere av klassisk musikk er flinke til å betale kredittkortgjelden sin.

Britisk undersøkelse

Psykologen Adrian North ved universitetet i Leicester i England mener musikksmaken sier mer om deg enn du tror.

En undersøkelse utarbeidet av ham blir snart publisert i tidsskriftet Psychology of Music. I denne undersøkelsen ble 2500 briter spurt om inntekt, utdannelse og hva de liker å høre på.

Nå satser han på verdensomspennende forskning på sammenhengen mellom menneskers sosiale og økonomiske omstendigheter og deres musikksmak.

Gjennom nettsiden Musical Taste Test vil North nå få 10 000 mennesker til å oppgi livsstil og musikksmak.

Sjokkerende funn?

Vi andre vil nok heller si at Adrian Norths forskning ikke sparker inn åpne dører - men snarere plukker opp igjen dører som for lengst har falt av hengslene.

Men hvorfor er det slik? Hvorfor blir vi så lite overrasket over at fans av Placido Domingo har høyere utdannelse enn fans av Shakira eller Tupac?

- Et spørsmål om samfunnsstruktur

Dag Østerberg er professor II i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han mener koblingen mellom opera, høy inntekt og lav kriminalitet skyldes denne musikkens plass i samfunnsstrukturen.

- Den klassiske musikken og operaen har, de siste 200 - 300 årene, vært innskrevet i høykulturen. Mye på grunn av at en slik musikkinteresse har vært noe som bare de øvre sjiktene i samfunnet har hatt anledning til å holde på med, sier Østerberg.

- I dag er musikk så billig at de fleste kan holde på med det, men det at denne musikken fremdeles forbindes med herskende samfunnslag skaper nok en fremmedhet hos andre.

- Dette med vin og opera inngår i en sammenheng, i et kulturmønster. Musikken er blitt til under visse kulturelle omstendigheter, og er preget av disse. Musikken er også med på å legitimere disse hierarkiene og maktstrukturene.

- Så når det spilles Grieg ved store høytideligheter her til lands, så er ikke bare Grieg fin musikk som legitimerer den norske staten, men den norske staten er også med på å legitimere Grieg. Det er dette som virker så selvsagt på oss.

Skillet forsvinner

Østerberg mener også den høyere forekomsten av kriminalitet blant hip-hop’erne må forstås på denne måten. Han mener denne musikken har røtter i marginaliserte miljøer i USA, som “tar igjen” på samfunnet ved å skape en anti-kultur eller motkultur.

- Man ser de samme trekkene hos funk og andre musikkstiler skapt av mennesker som vokser opp på kanten av samfunnet. Så når for eksempel hip hop importeres andre steder, er den allerede skrevet inn i en kultur, sier Østerberg, som minner om at jazzmusikken til å begynne med hadde en eim av noe farlig og bohemisk over seg.

Østerberg mener likevel at dette skillet er i ferd med å forsvinne.

- På dronning Elisabeths jubileumsfest var det Diana Ross som sang. For noen år siden ville det heller vært en av de store operasangerinnene som ville sunget, sier han, og minner om at popartister som Elton John og Beatles er adlet.

Samling i bånn

Men selv om populærmusikken er på full fart inn i høykulturen, er det selvfølgelig ingenting som tyder på at kunstmusikken er på vei inn i populærkulturen.

Så i stedet for større mangfold blir det nok den vanlige samlingen i bånn.

Vel, vel. Vi venter i spenning på hvilke grensesprengende resultater Adrian Norths forskning vil vise i fremtiden. Kanskje en sammenheng mellom det å være frelst på gospelmusikk og ha en viss interesse for Jesus?