– Vi vet fremdeles ganske lite om effektene av kvotering. Debatten bærer ofte preg av hva vi håper å oppnå med kvotering og ofte er nok forventningene for høye, sier seniorforsker Francesca Refsum Jensenius fra NUPI. 

Hun har nylig skrevet en bok om effektene av politisk kvotering i det landet med verdens mest omfattende politiske kvoteringssystem, nemlig India.

Boken ble lansert på et åpent NUPI-seminar i forrige måned  og er et resultat av flere års studier.

200 millioner «uberørbare»

I India hører omtrent 16 prosent av befolkningen – mer enn 200 millioner mennesker – til de såkalte Scheduled Castes, også omtalt som daliter eller uberørbare.

Tradisjonelt har denne grupper stått nederst på rangstigen i landets kastevesen og vært assosiert med «urent» arbeid, som renhold av toaletter og vedlikehold av kremasjonssteder. En viss andel av statlige og politiske posisjoner i India er reservert for denne gruppen.

Politisk kvotering for daliter har eksistert i landet i mer enn 65 år.

– India har en rekke typer kvotering både for ulike minoriteter og for kvinner, i politikken, utdanningsinstitusjoner og offentlige jobber. De reserverte setene for daliter i landets delstatsforsamlinger er nok det mest omfattende og lengstlevende politiske kvoteringssystemet i verden, sier Jensenius. 

– Dette gir oss en unik mulighet til å studere effektene av kvotering på lang sikt. Dette er derfor ikke bare en India-studie, men en studie av inkluderingspolitikk, sier hun.

Forskeren har kombinert statistikk fra perioden 1969–2012, dykket i arkiver og gjort dybdeintervjuer med politikere, offentlige tjenestemenn og velgere fra hele India.

Det har gjort at hun kan si noe om de langsiktige konsekvensene av denne formen for inkluderingspolitikk.

• Les også: Indias øverste kaster kan være fra Europa

Ulike tiltak gir ulike resultater

Jensenius’ funn viser at det omfattende systemet for kvotering ikke førte til at dalitene jobbet for å fremme interessene til sin egen kaste. Dette er det hun kaller grupperepresentasjon. 

Mange hadde nok forventet at når dalitene fikk tilgang til jobber innenfor politikken, ville de arbeide mer for dalitenes egne interesser. Men dette skjedde ikke. 

– Det betyr ikke at inkludering ikke har noen verdi, sier Jensenius.

Kvoteringssystemet har nemlig spilt en betydelig rolle for det hun kaller gruppeintegrering, gjennom å redusere kastebasert diskriminering, særlig for elitene i denne gruppen. Systemet førte altså til dannelsen av en ny politisk elite blant dalitene. 

At de positive endringene var mest uttalte på elitenivå, anser ikke Jensenius som negativt.

– Når du har ulikhet som ikke bare er klasserelatert, men knytter seg til medfødte karakteristika som kjønn, handikap, rase eller kaste, spiller det en stor rolle å endre noe på elitenivå, fordi det har så stor signalverdi.

Et eksempel er en episode der Jensenius reiser sammen med en av de kvoterte politikerne rundt om i ulike landsbyer i India. Han fikk komme inn i alle hus og drikke te, noe som ikke er vanlig for medlemmer av denne kasten. Folk vil vanligvis ikke ha dem inn i husene sine.

Dermed har kvoteringen ført til at en politiker fra denne gruppen ikke diskrimineres på samme måte som han ville ha blitt tidligere.

Jensenius mener poenget med gruppeinkludering er nettopp at en ekskludert gruppe mennesker blir bedre inkludert i samfunnet. Målet er mer kommunikasjon, mindre diskriminering og stereotypier. 

• Les også: Følelse av fellesskap er nøkkelen til integrering

Brutt ned stigma

– Hvilke effekter kvoteringspolitikk får i det lange løp avhenger mye av hvordan tiltakene lages og gjennomføres, forklarer Jensenius.

Hun deler forskjellige typer kvoteringspolitikk inn i to kategorier: Én hvor politikere primært velges av sin egen gruppe og har et tydelig mandat til å jobbe for gruppeinteresser, og én hvor de velges på samme måte som andre politikere – slik som tilfellet stort sett er med kvinnekvotering.

Kvoteringssystemet hun har sett på er også et eksempel på sistnevnte.

– Den første typen kvotering fører til grupperepresentasjon, den andre til gruppeintegrering. I India har ikke kvotering for daliter brakt dalit-stemmer inn i politikken i noen særlig grad, men det har redusert det sosiale stigmaet ved det å være dalit, sier Jensenius. 

– Og det har bidratt til å endre stereotypene om hvem som skal og kan være en politisk leder.

– En bjørnetjeneste

Hva så med kvotering i Norge? Jensenius mener kvoteringsdebatten ofte går seg litt fast, også her hjemme.

– Stort sett velger man kvotering og andre typer inkluderingspolitikk som skaper insentiver for gruppeintegrering, ikke grupperepresentasjon. Samtidig er det mange som har forventning om at minoriteter skal jobbe for interessesakene til «deres gruppe», kvinnene for kvinnesaker og så videre. Det betyr at det er mismatch mellom den type tiltak man velger og de effektene man forventer av det, sier hun.  

– Jeg hører ofte eksempler på hvordan inkluderingstiltak blir sett på som mislykkede fordi de ikke fører til at de ny-inkluderte oppfører seg veldig annerledes enn andre. Men dersom målet er å bryte ned statushierarkier og stereotyper, så kanskje det er veldig bra. Kvotering som fremmer gruppeintegrering er jo nettopp viktig fordi de hindrer at noen grupper i samfunnet blir systematisk ekskludert fra maktposisjoner.

Jensenius’ studie synliggjør hvor viktig det er å ha klare mål for den inkluderingspolitikken man velger i et samfunn og å velge riktig verktøy for å nå målet.

– Boken min gir empirisk grunnlag for å skjønne mer hva slags effekter vi bør kunne forvente av ulike typer kvotering. Forhåpentligvis kan den bidra til debatten om hva som er målet med inkluderingspolitikk og hva slags tiltak man bør velge for å nå det målet. Det er å gjøre inkluderingspolitikk en bjørnetjeneste å tro at det skal endre på for mye.

• Les også: Den moderne kasten

Referanse:

Francesca Refsum Jensenius: Social Justice through Inclusion: The Consequences of Electoral Quotas in India. Oxford University Press. 2017. ISBN: 9780190646615. (Sammendrag)