Tasmansk djevel biter seg til døde

Den utrydningstruede tasmanske djevelen kan ha en sjanse dersom den blir mindre hissig og biter mindre på artsfrendene.

Publisert
En hunn er på spranget i det fri etter å ha blitt undersøkt og sluppet løs av forskerne. Denne tasmanske djevelen var ett av dyra som ble undersøkt i en fire år lang studie som ga nye svar om hvordan den dødelige smitten brer seg blant de truede dyra. (Foto: Sarah Peck)
En hunn er på spranget i det fri etter å ha blitt undersøkt og sluppet løs av forskerne. Denne tasmanske djevelen var ett av dyra som ble undersøkt i en fire år lang studie som ga nye svar om hvordan den dødelige smitten brer seg blant de truede dyra. (Foto: Sarah Peck)

Tasmansk djevel eller pungdjevel er det største gjenlevende pungrovdyret og finnes bare på den australske øya Tasmania.

Det sjarmerende, men ganske hissige dyret er utrydningstruet på grunn av en dødelig, smittsom sykdom som i sakte film tar livet av den viltlevende bestanden.

Sykdommen er noe så sjeldent som en smittsom kreftform. Den angriper ansiktet til dyra.

En ny studie publisert i tidsskriftet Journal of Animal Ecology tar utgangspunkt i at sykdommen, som kalles Devil Facial Tumour Disease (DFTD), spres ved bitt.

Kraftig bitt

Tasmansk djevel lever mesteparten av livet på egenhånd men omgås artsfrender i forbindelse med paring, etablering av sosiale hierarkier og i kamp om maten. Da blir det ofte litt biting.

Det er ingen lek. Tasmansk djevel skal ha dyreverdenes kraftigste biteegenskaper målt i forhold til kroppsvekt.

Forskere fra Australia har nå gjennomført en studie som tyder på at det er de mest aggressive dyra som er mest utsatt for smitten. Dette på tross av de blir bitt sjeldnere enn andre.

Nyttig kunnskap

Årsaken kan være at de mest aggressive biter andre oftere, og at det er dette som overfører smitten, går det fram av en pressemelding fra British Ecological Society.

Det viser seg da også at kreftsvulsten ofte starter å vokse i munnhulen på dyra.

Det finnes ingen vaksine eller medisin mot DFTD. Forskerne vil nå undersøke dyra for å finne ut mer om hvorfor noen dyr er aggressive og andre er mer sky i møte med artsfrender.

- Vi kan bruke denne informasjonen til å utvikle forvaltningsstrategier som kan redusere spredningen av smitten ved å forsterke den naturlige seleksjonen av mindre aggressive og dermed mer motstandsdyktige djevler, sier forsker Rodrigo Hamede ved australske University of Tasmania i pressemeldingen.

[gallery:1]

Blir smittet

Hamede sier at resultatet av den fire år lange studien, at dyr med færre bitt er mer utsatt for å utvikle sykdommen enn andre, er det motsatte av det man i utgangspunktet skulle tenke seg.

- Ved de fleste smittsomme sykdommer er det såkalte super-smittespredere, et lite antall dyr som står for det meste av smitten, sier han i pressemeldingen.

Forskerne fant imidlertid altså at dette ikke var tilfelle her, og at de mest aggressive djevlene snarere enn å være super-smittebærere var de som mottok smitten hyppigst.

Spres mot vest

Undersøkelsen ble gjort på to ulike lokaliteter i det nordvestlige Tasmania. Dyra ble fanget med feller og undersøkt før de ble sluppet ut igjen.

DFTD sprer seg fra øst mot vest på Tasmania og sykdomsfronten nærmer seg nå vestkysten. Sykdommen ble først oppdaget for mer enn 15 år siden.

Posisjonen som det største gjenlevende rovpungdyret er betinget av at ikke slektningen pungulv dukker opp et sted i Tasmanias ødemarker. Så vidt vi vet døde den siste pungulven ut i mellomkrigstida, men det er noen som mener at den finnes ennå.

Av litt mindre pungrovdyr finnes ulike arter pungmår både i Australia og på Ny-Guinea, og flere av disse er også truet.

Referanse:

Rodrigo K. Hamede, Hamish McCallum og Menna Jones, Biting injuries and transmission of Tasmanian devil facial tumour disease,” Journal of Animal Ecology, 3. september 2012