Da håndvask ble vitenskap

1800-tallets leger gikk rett fra lik til fødsler, uten å vaske hendene. En dristig teori om «likstoff» endret på det. Historier om kontroversielle teorier illustrerer hvordan vitenskap fungerer.

Publisert

Ville gi seg selv magesår

I 1979 oppdaget den australske patologen J.R. Warren en spiralformet bakterie i en biopsi fra magesekken til en pasient med magesår.

Det i seg selv var mystisk, for på det tidspunktet mente man at magesyren gjorde magesekken steril.

Det viste seg at de hadde oppdaget en hel ny bakterieart, helicobacter. Warren undersøkte nå sammen med turnuskandidaten B. J. Marshall hundrevis av magesårpasienter, og hos nesten samtlige var bakterien til stede.

Det fikk dem til å fremsette en hypotese om at helicobacter var årsak til magesår.

Hypotesen møtte hard motstand, for man hadde allerede en solid teori for magesår.

En desperat Marshall, som manglet penger til forskningen sin, så bare én utvei. I 1984 slukte han en bakteriekultur med helicobacter. Sju dager senere hadde han utviklet magekatarr, men ikke et virkelig magesår.

Forsøket kom ikke lengre, for Marshalls kone, som selv lå syk med to brukne ribbein, ba ham stoppe. En irritert Marshall lot seg derfor i stedet behandle med antibiotika.

I dag er det allment kjent at bakterien kan være årsak til magesår.

Både han og Warren fikk nobelprisen i medisin i 2005.


Molekylmodell av bakterien helicobacter pylori, som ga J.R. Warren og B. J. Marshall nobelprisen i medisin i 2005. Bakterien kan være årsak til magesår, og oppdagelsen gikk derfor imot teorien om at magesår skyldes for mye magesyre. (Illustrasjon: Wikimedia Commons)

 

Ungarske Ignaz Semmelweis var lege på midten av 1800-tallet. Han har senere fått tittelen «mødrenes frelser» fordi han ved bruk av enkel håndvask fikk dødeligheten blant nybakte mødre til å stupe.

I dag skrubber og skurer verdens leger hendene til hudløshet. Samtidig ler vi av datidens «dumme» leger som nektet å følge Semmelweis’ råd. Men det er ikke helt rettferdig, for vi reagerer ikke særlig annerledes på nye, radikale teorier i dag.

For eksempel har en teori om årsaken til magesår vært like kontroversiell, og det er først i senere tid at den har fått gjennomslag.

Leger til de rike, jordmødre til de fattige

Allgemeine Krankenhaus i Wien hadde to fødeavdelinger. På den første døde 13-18 prosent av mødrene av barselfeber. På de andre bare omkring to prosent. Overklassekvinnene lå på den første avdelingen og ble sett til av leger. De andre på måtte nøye seg med jordmødre.

Semmelweis satte seg fore å finne svaret. Som en god vitenskapsmann gjennomgikk han derfor minutiøst alle forskjeller på de to avdelingene. Var det fordi presten bare gikk gjennom den første avdelingen? Eller var det noe med klokken som bare ringte på den første avdelingen?

Selv om prest og klokke forsvant fra avdelingen, ble ikke bunken av kvinnelik mindre.

Vennens død ga svaret

En dag obduserte Semmelweis’ gode venn, legen Jakob Kolletschka, liket av en kvinne som var død av barselfeber. Han fikk en infeksjon og døde kort tid etter.

Episoden fikk Semmelweis til å spekulere i sammenhengen mellom obduksjoner og barselfeber.

Semmelweis sammenlignet dødsratene på sykehuset i Wien (rosa) hvor han arbeidet, og et sykehus i Dublin (blå). Kurven for sykehuset i Wien stiger etter 1823 da legene begynner å foreta obduksjoner, og faller etter 1847 hvor håndvask ble obligatorisk. (Illustrasjon: Wikimedia Commons)
Semmelweis sammenlignet dødsratene på sykehuset i Wien (rosa) hvor han arbeidet, og et sykehus i Dublin (blå). Kurven for sykehuset i Wien stiger etter 1823 da legene begynner å foreta obduksjoner, og faller etter 1847 hvor håndvask ble obligatorisk. (Illustrasjon: Wikimedia Commons)

Legene som arbeidet med den første avdelingen, startet nemlig om morgenen med å foreta obduksjoner sammen med legestudenter.

De gikk dermed bokstavelig talt fra å ha hatt fingrene i lik til å ha dem i kvinner. Jordmødrene på den andre avdelingen var ikke med under obduksjonene.

Nå stilte Semmelweis opp den hypotesen at kvinnene døde av «likstoff» som legene overførte via obduksjonene.

Han fikk derfor legene til å vaske hendene i en kloroppløsning før de så til kvinnene. Da man også begynte å vaske operasjonsinstrumentene i oppløsningen, falt dødeligheten på begge avdelinger til omkring én prosent.

Det var i 1847. Han forsøkte deretter i tiden fram til sin død i 1865 – på et sinnssykehus – å få alle verdens leger til å vaske hendene. En del valgte å følge rådet, men den etablerte legeverdenen fikk han aldri omvendt.

Vi spotter legene i dag

Historien er interessant i vitenskapsteorien fordi den illustrerer de metodiske grunntrekkene i vitenskapen.

Ignaz Semmelweis (1818-1865) fikk senere tilnavnet «mødrenes frelser» fordi han fikk dødsraten for kvinner på barselstuene ned på omkring én prosent. (Foto: Wikimedia Commons)
Ignaz Semmelweis (1818-1865) fikk senere tilnavnet «mødrenes frelser» fordi han fikk dødsraten for kvinner på barselstuene ned på omkring én prosent. (Foto: Wikimedia Commons)

Vitenskapsmannen undrer seg (de to forskjellige dødsratene), og han samler inn empiri (forskjellene på de to avdelingene). Deretter stiller han opp en hypotese (det er de uhygieniske legene som overfører likstoff til pasienten), etterprøver den (legene vasker hendene) og føder dermed en ny vitenskapelig teori.

Den er også interessant fordi teorien tross sin åpenlyse riktighet ble forkastet i samtidens vitenskapskretser.

Men hva hvis vi ser på den fra perspektivet til en lege på 1800-tallet?

– Hvis jeg hadde vært lege og naturforsker på midten av 1800-tallet, hva er det jeg er mest opptatt og fascinert av? Det er uten tvil et ønske om å finne sikker kunnskap.

– Og sikker kunnskap er ifølge tidens positivistiske tenkning kunnskap som er basert på direkte sanseerfaring, for eksempel det man umiddelbart kan se i mikroskopet.

Det forteller Thomas Söderqvist, professor i medisinsk historie og direktør for Medicinsk Museion ved Københavns Universitet.

Den kunnskapen hadde ikke Semmelweis. Derfor ble han avvist av kollegene.

– Han utledet noe fra forskjellen på to avdelinger, men ifølge tidens positivisme ville man ha mer håndfast empirisk evidens, særlig noe man kunne se med øynene. Alt Semmelweis hadde var en korrelasjon og noen postulater, sier Söderqvist.

Magesår – historien gjentar seg

Söderqvist avviser også tanken om at Semmelweis skulle være et spesielt opplyst geni som trosset den sta og konservative legeverdenen.

– Ja, det gikk over 20 år fra Semmelweis kom med teorien sin til den ble allment akseptert med bakteriologiens gjennombrudd. Det kan kanskje virke som lang tid, men det er helt normalt for en så radikal nytenking, sier han.

20 år var også tiden det skulle gå – fra slutten av 1970-tallet – til en revolusjonerende ny teori om årsaken til magesår bet seg fast. Historien ligner fortellingen om årsaken til barselfeber.

Bakterie kan gi magesår

På begynnelsen av 1900-tallet mente man at for mye magesyre var årsaken til magesår. Den tyske kirurgen Karl Schwarz sa blant annet: «Uten syre, intet sår.» Man behandlet derfor lidelsen med syrenøytraliserende stoffer.

I 1979 fremsatte den australske patologen J.R. Warren og turnuskandidaten B. J. Marshall i stedet den hypotesen at det var en bakterie ved navn Helicobacter pylori som var årsaken til magesår. De hadde tatt prøver fra flere magesårspasienter, og hos de fleste var bakterien til stede.

De møtte også en mur av hoderystende kolleger.

– Kritikerne sa at fordi det var en bakterie der, kunne man ikke si at den hadde skapt magesåret. Det kunne jo også være omvendt, at såret var årsak til bakterien. Og så hadde man faktisk temmelig solide og gode teorier for magesår allerede.

Det sier Michael Slott Norup, førsteamanuensis i etikk og vitenskapsteori ved Institutt for Folkesundhedsvidenskab.

Uten skepsis, ingen teorier

I dag er det allment anerkjent at bakterien kan gi magesår. 20 år etter oppdagelsen fikk Marshall og Warren nobelprisen.

Både Thomas Söderqvist og Michael Slott Norup mener at de skeptiske øynene på vitenskapens nye påfunn – som teorien om helicobacter og i sin tid teorien om likstoff – er helt etter boken.

– Hvis vi blåøyd godtok alle nye, banebrytende hypoteser uten å stille krav om at de kunne forbindes med en annen teori, ville vi til slutt være teoriløse. Det er derfor bare sunt og helt naturlig at vi møter dem med skepsis, sier Norup.

Historien om magesåret viser altså at vi er akkurat like tilbakeholdne overfor nye teorier i dag som for 150 år siden, da Semmelweis forsøkte å få legene en tur forbi håndvasken før de stakk de skitne hendene sine inn i folks kropper.

___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no

Referanser og lenker:

Medicinsk Museion, Københavns Universitet

Ignaz Semmelweis and the birth of infection control’ M. Best og D. Neuhauser, Quality and Safety in Health Care, 2004

Childbed Fever: A Scientific Biography of Ignaz Semmelweis’, av K. Codell Carter og Barbara R. Carter (online bok)

Pressemelding fra nobelprice.org etter at J.R. Warren og B. J. Marshall fikk tildelt nobelprisen i medisin i 2005