Fra 1. januar er norske kommuner pålagt å kreve at alle arbeidsføre under 30 år skal jobbe for sosialhjelpen.

Det har virket i Fredrikstad og i Drammen. De har hatt prøveprosjekter der de har innført arbeidsplikt for unge mellom 18 og 24 år.

Begge kommunene opplevde en nedgang på hele 30 prosent i antall sosialhjelpsmottakere.

Det virket ikke i Sandnes og i Fjell. Dette var de to andre kommunene som var med på forsøket fra NAV. Her ble det ingen reduksjon i sosialhjelpen til unge.

Forskjellen mellom de fire kommunene var at de to første krevde at ungdommene dukket opp hver dag og gjorde praktiske arbeidsoppgaver. Kom de ikke, fikk de sanksjoner.

I Fjell og Sandnes var det eneste kravet at ungdommene skulle stille på jobbsøkingskurs.

– Flere ville bare ikke jobbe

Katrine Christiansen, fungerende NAV-leder i Drammen, forteller at da de startet opp dette prosjektet høsten 2013 hadde det vært en stor økning i antall unge sosialhjelpsmottakere i Drammen. De innledet da et samarbeid med Kirkens Bymisjon.

Ungdommene som ble med i prosjektet måtte stille opp 08.00 til full arbeidsdag hos Bymisjonen. Der kunne de enten jobbe som vaktmestere, i et sykkelverksted, i en kantine eller i en bruktbutikk.

– Vi så en direkte respons fra ungdommene som det ble stilt krav til. Mange var tydelige på at skulle det være på denne måten så ville de de heller søke en seg jobb eller fortsette på skolen, forteller Christiansen.

Fafo-rapporten Unge sosialhjelpsmottakere som kom tidligere i år, viste at unge sosialhjelpsmottakere ikke synes det er så stigmatiserende å gå på sosialhjelp.

• Les mer: Mindre skam med sosialhjelp blant unge

Trygdeforskerne nøler

Både politikerne, NAV og ”folk flest” gleder seg over at det blir stilt krav til ungdom. At de kommer seg opp om morran og får gjort et ærlig arbeid for ytelsene de får fra skattebetalerne.

Erfarne trygdeforskere nøler derimot med å slutte seg til denne optimismen.

– Jeg nøler før jeg vet mer, sier Aksel Hatland, forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

Den erfarne trygdeforskeren vil gjerne vite hvor det blir av de som blir skremt fra trygd eller sosialhjelp på grunn av pliktene.

– Noen går nok til arbeid. Andre, som ungdom og kvinner, går over til å bli forsørget av familien sin. Noen går til svart arbeid, kriminalitet eller prostitusjon. Dette skulle vi gjerne visst mer om, sa han på Trygdeforskningsseminaret som Høgskolen i Akershus arrangerte i forrige uke.

Enkelt å få færre på trygd

Også Nanna Kildal, forsker ved Uni Research Rokkansenteret, stiller spørsmålet hvor de som dropper ut av NAV-systemet, blir av.

Hun mener det er veldig enkelt å få færre på trygd. Det er jo bare å gjøre ytelsen så dårlig som mulig. Men virker det egentlig?

– En rekke empiriske studier, blant annet den store NAV-evalueringen, viser at det er vanskelig å se varige effekter av aktiveringstiltak. Sannsynligheten for å komme i arbeid blir faktisk mindre. Den eneste effekten vi ser er at det blir færre stønadsmottakere, sa Kildal.

Lærer ikke så mye av å slå gress

Hatland tror at den nye loven om at kommunene er pliktig til å kreve aktivitet for sosialhjelp, vil slå ut forskjellig.

– I noen kommuner vil nok flere komme i arbeid. Men hva slags arbeid? Stort sett vil det være ungdommer med lite utdanning og ikke så høye kvalifikasjoner som blir satt til ganske enkelt ufaglært arbeid. Som for eksempel å slå gress i kommunens parker.

De vil få trening i å stå opp om morran, og det er vel og bra, mener Hatland. Men et av problemene er at ungdommene blir låst inne i stønadssystemet og ikke får tid til å søke seg andre jobber og komme seg videre i livet.

Han vil likevel ikke påstå at alle krav om aktivitet for trygd er negativt.

– Mange vil nok oppleve at de deltar i meningsfylte aktiviteter og i et sosialt fellesskap. Men heller ikke her vet vi særlig mye, sier han.

Hatland mener det er grunn til å spørre seg om det er etisk riktig å tvinge folk til å slå gress for å få trygd.

– Skal de som vil leve sine liv annerledes enn det saksbehandleren i NAV mener er riktig, ikke ha krav på grunnleggende hjelp til livsopphold?

NAV-leder tror på en restriktiv politikk

NAV-lederen i Drammen er ikke i tvil.

– NAV Drammen har tro på en restriktiv vilkårspolitikk, det er også tilbakemeldingene vi får fra mange ungdommer. De fleste liker å bli satt krav til. Det å ha et innhold i hverdagen, et sted å gå til hvor noen venter på deg, er viktig.

Men vi skal ikke bare sette vilkår for å være restriktive, mener hun. Det skal bunne i noe positivt. Målet er at den enkelte skal bli selvhjulpen.

De i Drammen som ikke ville jobbe, ble først kalt inn til en kartleggingssamtale for å vurdere om de var kapable til å jobbe.

– De som er for syke på grunn av rus eller psykiatri, for eksempel, mistet ikke stønaden om de ikke møtte opp til arbeid. Vi arbeider tverretatlig med slike ting her i kommunen, sier Christensen.

Hun har ikke inntrykk av at de som ble skremt av kravene, forsvant ut i et intet.

– Vi har ikke hatt en økning i ungdomsledigheten, og flere fullfører utdanning nå enn før, sier hun.

Fra 1. januar vil kommunen stille vilkår til alle sosialhjelpsmottakere under 30 år, men de vil også få hjelp til å skrive CV og søke jobb, økonomikurs og veiledning.

Du må yte for å nyte

Rettighetene, som var viktig i oppbyggingen av velferdsstaten, er i ferd med å miste sin betydning, mener Nanna Kildal.

– I de siste 30 til 40 årene har det blitt hevdet at velferdsstaten er for dyr, for generøs og for rettighetsorientert. Og at den undergraver både samfunnsøkonomien og arbeidsmoralen hos folk. Flere reformer, inkludert NAV-reformen, er derfor gjennomført for å knytte sosialpolitikken nærmere til arbeidsmarkedspolitikken. Du må yte for å nyte.

Det er ikke bare norske politikere som er så begeistret for denne tanken, sier Aksel Hatland. Nå snakkes det mye mer om aktivitet, plikter og vilkår i den offentlige debatten i hele den vestlige verden.

I Norge er det mer enn retorikk. I en rekke lovvedtak er aktivitetskravene skjerpet de siste årene, både når det gjelder sykepenger, arbeidsavklaringspenger og ytelser til enslige forsørgere.

Det som tidligere har vært rettigheter i velferdsstaten, oppleves ikke lenger slik av mange brukere, mener Hatland.

– Pliktene er blitt så sterke og plagsomme at de føler at rettighetene blir uthult. Det gjør at mange derfor avstår fra å bruke dem. Dette er dokumentert gjennom undersøkelser fra mange land.

Kan bli urettferdig

Rettigheter beskytter menneskets verdighet, sier Kildal. Det er derfor interessant at dette begrepet nesten er blitt borte i dagens velferdspolitiske debatt, mener hun.

– Verdighet var sentralt i diskusjonen om universelle rettigheter som barnetrygden i sin tid. Barnetrygden skulle gis til alle, og ikke skille mellom rike og fattige barn. Dette var viktig for å sikre fattige familier verdighet.

Hun mener som Hatland at det sikkert finnes dem som vil si at de har fått det bedre etter at de ble tvunget til å jobbe for trygden sin. Men hva med de som faktisk ikke kan arbeide og blir utsatt for denne pliktpolitikken?

– Velferdsstaten og rettsstaten anvender helt motsatte prinsipper. I rettsstaten lar man heller ti skyldige gå fri enn at en uskyldig blir dømt. I velferdsstaten lar man heller ti arbeidsuføre få redusert sin velferd enn å la en arbeidfør få inntekt fra det offentlige, sier Kildal.